robin-hood-en-politisk-myte-for-var-tid

Omtale

Robin Hood – en politisk myte for vår tid

Beretningen om Robin Hood fra Sherwood-skogen som stjal fra de rike og ga til de fattige må være en av de europeiske mytene som er best vevet inn i vår populærkultur og moralforståelse. En myte med potensiale for både eventyr, heltemot og romantikk, og med en underdog-vinkling folket alltid vil kunne identifisere seg med. I over et halvt årtusen har den blitt holdt i live, og i vår tid er den gjenfortalt i alt fra bøker, tegneserier, teater, film og tv-serier. Det er snart 20 år siden Kevin Costner og Cary Elwes spente buen på kino, i henholdsvis Tyvenes prins (1991) og Helter i strømpebukser (1993). Men etter at sverd og sandal-sjangeren fikk sin renessanse med Gladiatoren i 2000, har det bare vært et tidsspørsmål før Hollywood igjen ville forsøke seg på Robin Hood. At det skulle bli regissør Ridley Scott og skuespiller Russell Crowe som tok ansvaret, er jo egentlig bare logisk – de returnerer til den episke periodefilmen de egenhendig gjenopplivet med Gladiatoren.

Vi er altså i gode hender når vi nå setter oss tilbake i kinosetet, klare for å gjenoppdage Robin Hood enda en gang. Scott og manusforfatter Brian Helgeland har valgt å fortelle en dramatisk dannelseshistorie i sin film, som viser oss hvordan bueskytteren Robin Longstride (Crowe) blir til den lovløse Robin Hood. Med stort alvor og ambisjoner om historisk korrekthet bygger filmen opp et nett av samtidige politiske kniper i kongeriket England og i forholdet deres til Frankrike. Dette blir rammen for historien om Robin, som returnerer fra korstog i følge med kong Richard Løvehjerte (Danny Houston) og får sin skjebne forseglet når han velger å lytte til sin rettskaffenhet og returnerer et sverd til sin eier – i Nottingham. Filmen er altså skrevet som et storpolitisk drama drevet av en karakterhistorie, og vi kan egentlig si det så klart som at dette ikke er en film som handler om Robin Hood. Den handler om Robin Longstride.

Russell Crowe som Robin Longstride.

Og jeg synes det er et fint valg, for deri har også myten en god fortelling. Dessuten ville det vært underlig om Ridley Scott ikke brukte denne muligheten til å fortsette på det brede tematiske prosjektet han startet med Kingdom of Heaven. Hvilke effekter av korstogene kan vi se i Europas utvikling på 11- og 1200-tallet? Hvilke skjebner og historier derfra kan fortelle oss noe om vår egen tid? Det ligger en klart politisk historie i denne Robin Hood. Noen av de sentrale spørsmålene ved forrige ukes britiske parlamentsvalg var Storbritannias eget økonomiske uføre, satt opp mot alle de midler staten og finansinstitusjonene bruker på å hjelpe mennesker i EU og andre land. Og ikke minst utgifter til krigføring i fjerne himmelstrøk. Historien om Robin Hood, slik den fortelles av Ridley Scott, er et direkte innspill til hvordan dagens demokrati bør fungere – og dette ga en ypperlig tilleggseffekt til filmopplevelsen, ettersom uttrykket «ta fra de rike og gi til de fattige» kan bli like banalt som det kan bli vakkert, avhengig av hvem som sier det.

Denne sterke følelsen av både aktualitet og alvor var en av hovedgrunnene til at jeg likte Robin Hood, og det gir verdi til å hente myten frem igjen. Crowes tolkning av Longstride har i seg både helten og anarkisten, men er samtidig en mann som ikke vet hvem han er eller hvor han kommer fra. Hans støttespillere i Lady Marian (Cate Blanchett), Sir Walter Loxley (Max von Sydow) og trioen i The Merry Men er alle også skildret med varme og realisme, sanne mennesker av sin tid – der uråd og fortvilelse over monarkens malstyre likevel gir rom for håp og pågangsmot. Robin Hood er kanskje ikke blitt det medrivende eventyret noen forventer, ei heller er det en sikker pengemaskin som studioet krysser fingrene for. Men det er en engasjerende film som klarer å beholde den menneskelige historien i fokus, all den tid actionscener, effekter og intrigespill ved hoffet skriker om oppmerksomheten.

Ridley Scotts visuelle verden iscenesatt i fotograf John Mathieson sine bilder er sedvanlig mettet og detaljrik, på en måte som hever filmen opp på et nivå der Scott egentlig bare konkurrerer med seg selv. Den kalde, blå skogen i Frankrike føyer seg fint inn i lignende omgivelser fra Gladiatoren og Kingdom of Heaven, mens det grønne Nottingham faktisk ga meg en behagelig assosiasjon til Hobbitun fra Ringenes herre. Scott har dessuten vært dyktig og restriktiv i bruken av visuelle effekter, noe som gjorde meg spesielt glad. Historiske filmer dynket i dataskapte effekter har det gått kraftig inflasjon i, så at Robin Hood får finne sted i langt på vei realistiske omgivelser gjør mye for innlevelsesevnen. Likevel savnet jeg underveis et mer effektivt emosjonelt engasjement, og der opplever jeg at Marc Streitenfelds musikk ikke er god nok i de mer intime sekvensene. Filmen er også merkbart innstrammet i klippen, noe som går utover enkeltscener der jeg ønsket større nærvær – som i det egentlig fantastiske elementet med de foreldreløse barna i Sherwood-skogen (frempek) og i hele begynnelsen der Robin er på vei hjem med Richards korstog. Dessverre (og heldigvis) blir jo Ridley Scott aldri helt ferdig med sine filmer, så jeg spår lett en Director’s Cut. (Ingen er vel overrasket.)

Studioet Universal har satset tungt og dyrt på at denne filmen skal være en av årets finansielle tungvektere i kinosommersesongen, og jeg håper virkelig at filmen tiltrekker seg et stort besøk. Men ikke for at de nødvendigvis skal oppnå profitt, men fordi det ville gi oss mye moro å se frem mot. Filmskaperne legger nemlig grunnlag for et Robin Hood-univers som nærmest ikke kan fungere som bare én film. Her det komme oppfølgere, ikke for å skape en lukrativ franchise, men rett og slett fordi historiene som skal fortelles ikke føles ferdige. Jeg kjente et lite stikk av skuffelse som publikummer når det ikke kunne fortsette i to timer til da det var over.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Sveinung Wålengen sier:

    Jeg er imponert over at det går an å skrive så mye om denne filmen. Legger man godviljen til kan man kanskje assosiere seg fram til politisk historie og aktuelle problemstillinger, men jeg synes ikke Ridley Scott brukte muligheten til å trekke slike paralleller på langt nær godt nok.

    En actionfilm helt på det jevne – grei underholdning, intet nytt.

  2. Truls Foss sier:

    Var ikke særlig nyskapende nei, men synes det var mer en bare en jevn action film. Må si jeg deler litt synet til Roger Ebert i at filmen på mange måter ignorerer den Robin Hood vi er kjent med fra tidligere. Den listige tyven er her gjort om til en massiv Gladiator i form av Russell Crowe. Men som du antyder Karsten er dette med på og gjøre filmen mer til en myte basert på flere karakterer. Noe jeg finner veldig interessant! Robin Hood i et Ridley Scott univers kunne jo ikke bli noe annet. Likte filmen spesielt foto got, men musikken var heller svak (bortsett fra Godfrey themen, som rett og slett var jævla kul: http://www.youtube.com/watch?v=45H389_F67o). Gleder meg til Director’s Cut’en kommer ☺
    Fin anmeldelse!

    Gøy og se hvor bitter Roger Ebert virker:
    ”Robin Hood is a high-tech and well made violent action picture using the name of Robin Hood for no better reason than that it’s an established brand not protected by copyright”

  3. Eirik Pettersen sier:

    Inneholder forsåvidt spoilere, men har du ikke sett den så vent til DVDen, directors cut kan kanskje redde den.

    Jeg fikk intrykk av at denne kunne bli en Glatiator-aktiv kinovisning i kaliber og gledet meg, særlig når jeg hørte at bruken av CGI var minimal. Men det var skuffende å se hva Scott har gjort med karakterene sine, måten stemning og eventyrfølelse er byttet ut med comic relief og hjernedød klipp. Crowe var tam og føltes å bli dyttet i den retningen regissøren vil, uten formål eller vilje, jeg fikk ingen kontakt med karakteren og han kunne dødd midtveis uten at det hadde gjort intrykk.

    Scott prøver å gjøre filmen episk, men de viktige kampscenene har man sett hundre ganger før, og det eneste interessante fotomessig i HELE filmen var de deilige slowmotion-klippene av Crowe som spenner buen og pilen som flyr gjennom luften og treffer målet sitt. Alt det andre var bare løse tråder som knyttes sammen i en herlig, ulogisk og uengasjerende måte.

    Det som stoppet meg i å gå ut av kinosalen (noe jeg aldri har gjort, selv om jeg sovnet på Kingdom of Heaven) var fantastiske Sydow og noen spennende glimt av den visuelle stilen til filmskaperen Scott som det blodige skjellet og far/sønn aspektet. Men til syvende og sist var dette et skikkelig bomskudd jeg lett kan glemme i påvente av noen spennende Alien prequels og Pompeii serien.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>