Panos Cosmatos‘ kultfilm Mandy vises på Cinemateket i Oslo som en ønskereprise fredag 9. februar kl. 21.00.

*

Da Mandy hadde premiere i 2018 fikk den umiddelbart status som kultfilm. Kombinasjonen av blodig 80-tallsestetikk, Jóhann Jóhannssons synthdrevne soundtrack og Nicolas Cages overdrevent uttrykksfulle rolletolkning gjorde horrorfans opprømte. Dessuten virket det som om Mandy hadde ambisjoner utover å være en medrivende hevnsplatter, som bidro til at den ble geniforklart i visse kretser. Hvordan har filmen holdt seg?

I første akt gir Mandy oss innblikk i den avskjermede og vagt forstyrrende hverdagen til Mandy (Andrea Riseborough) og Red (Nicolas Cage), som bor i en gudsforlatt del av 80-tallets USA. De har hver sin jobb som ikke engasjerer dem nevneverdig, og på hjemmebane i en øde skogshytte produserer Mandy forskrudd, ekspresjonistisk billedkunst, Red beundrer resultatene, og sammen har de lavmælte samtaler om parallelle universer. Denne relative idyllen står naturligvis for fall, og av alle ting er det en varebil fylt av Jesus freaks som skal bryte den opp.

Den kvasikristne sektlederen Jeremiah blir ved første blikk så betatt av Mandy at han gjennom et blodoffer rekrutterer en demonisk bikerbande til å kidnappe henne. Alt går etter planen for Jeremiah og hans disipler, helt til Mandy viser seg motstandsdyktig overfor hans musikalske sjarmoffensiv. Såret og krenket av denne avvisningen ser ikke Jeremiah noe annet alternativ enn å sette fyr på Mandy og la henne brenne opp, som straff for den djevelpakten hun åpenbart må ha inngått for å kunne kjempe mot fristelsen å tjene som hans underdanige sexslave.

Henrettelsen byr på den første ordentlige anledningen til å sparke publikum i magen med eksplisitt vold, av typen filmen ellers er kjent for, men i akkurat denne scenen velger regissør Panos Cosmatos helt andre virkemidler. Mandy er innsvøpt i et svart klede, og hylene hennes druknes av dundrende musikk, mens kameraet trekkes mot Reds forferdede ansikt og disiplenes barnslige flir i sakte film.

Red ser sitt livs kjærlighet gå opp i flammer (i tandem med alle fremtidsplaner og -drømmer som innbefattet henne), og våkner opp til neste akt, der han plutselig er den ubestridte hovedpersonen. Han stavrer seg fram til det blomstertapetserte badet, finner en flaske blank brennevin og bruker den smertelindring og sårrensing om hverandre (til tross for at han i filmens åpningssekvens takket nei til øl, som en avholdsmann). Red er offisielt på kjøret, og alle som er godt kjent med sjangertroper skjønner at Nicolas Cage skal ut på hevntokt.

I enkelte revansjefilmer er forløpet til hevnen en slags transportetappe, en forrett man kaster i seg for å ha god tid til å nyte det blodige kjøttstykket man har blitt lovet. Dette er imidlertid ikke tilfelle i Mandy: Kameraarbeidet og klippingen følger en langsom rytme, som lar tilskueren ta bolig i fiksjonsuniverset før det vrenger seg. Tålmodigheten grenser til det frustrerende, men rettferdiggjøres av Cosmatos’ gjennomført atmosfæriske stil. Kostymer og produksjonsdesign skaper en deilig tidskoloritt, badet i fargelagt lys (signert den norske fotografen Benjamin Loeb), og Jóhannssons suggererende musikk motarbeider kjedsomheten. Likevel gleder man seg til taktskiftet på samme måte som man higer etter å sette ordentlig i gang mot slutten av en langtekkelig oppvarmingsøkt.

Etter en obligatorisk armeringssekvens, er jakten i gang, og Red vender siktet mot motorsykkelmassakrererne The Black Skulls. Først ligner disse en utenomjordisk gruppe à la Clive Barkers cenobitter, forvridde menneskeskikkelser med sadomasochistiske tendenser. De er fryktinngytende kule, umenneskelig sterke og omspunnet av en innbydende likegyldighet til menneskenes moral, som sammen med Jeremiahs okkulte kristendomsvisjon vever et interessant mytologisk bakteppe.

Derfor er det noe skuffende at de tenebristiske skyggefigurene verken er demoner eller romvesener, men avsløres som doplangere, korrumpert av en LSD-batch med uvanlige egenskaper (og at Jeremiah, mindre overraskende, viser seg å bare være enda en karismatisk mann med et messiaskompleks). Det kan nesten virke som at denne «opprinnelseshistorien» er ment å beskytte filmen mot anklager om å forherlige rus – for Red forsyner seg grådig av det overflødige doplageret han snubler over mens han slakter vanskapningene en etter en på stadig mer brutale og sinnrike måter.

I begynnelsen alternerer Mandy mellom andregir og tomgang, men til tross for at tempoet skrus opp i den mer hendelsesrike andre halvdelen, sørger langdryge dialoger, hyppig bruk av sakte film og en i overkant generøs mengde «Nicolas Cage gjør Nicolas Cage» for at momentum uteblir. Det kan hevdes at mange filmer nyter godt av å gi Cage fritt spillerom, men da gjerne som erstatning for at det ellers er lite å hefte seg ved. Mandy har tilstrekkelig mange andre elementer å spille på, og ville hatt godt av å holde ham litt mer i tømmene.

Spenningen lider også av at de farligste skurkene, pusherne fra Helvete, for lengst har blitt tatt hånd om. Jeremiah og hans sinnakristne sektkompanjonger er skumle på sitt vis, for all del, men representerer ikke samme fare for Reds liv og helse som The Black Skulls gjorde.

Den mest vellykkede utviklingen skjer på lydsporet. Illevarslende, men deilig kilende synthakkorder glir gradvis over i tung, rytmisk progmetall, snikende og sømløst. Det er fristende å la seg rive med og nyte Reds drapsfest, men musikken blir en konstant påminnelse om den bekmørke tilværelsen som venter i enden av tunnelen. Partituret ble dessverre et av de siste Jóhansson fullførte før hans tragiske bortgang i februar 2018.

Dersom Red hadde kjørt inn i natten, hallusinerende og uten fiender, idet Mandys spilletid akkurat hadde rundet 90 minutter, kunne den vært en nær perfekt splatterfilm. Blodig, engasjerende, stilistisk kongruent. Den ekstra halvtimen signaliserer at Cosmatos enten sikter seg mot å oppnå noe mer, eller ikke innser at det er en god grunn til at de fleste filmer av denne typen blir litt korte i nakken.

Om det skyldes kunstneriske ambisjoner eller hybris er vanskelig å si, men resultatet er altså en film som ofte sliter med å forføre og engasjere. De tematiske trådene knyttes aldri helt sammen; lidenskapen skinner ikke gjennom i historiefortellingen på samme måte som i estetikken, så Mandy blir aldri subversiv eller ordentlig interessant i måten den leker med publikums forventninger på.

Når det er sagt, står Mandy seg som syrete stiløvelse. Særlig på stort lerret og med høy lyd.