De siste tyve årene har Owen Wilson fylt lerretet i mang en Hollywood-komedie med sitt bemerkelsesmessige nærvær: den fremtredende nesen, de tilsynelatende uskyldige øynene og det lakonisk-tilforlatelige ansiktsuttrykket.

Kosmorama 2018: Vi har sett den eksperimentelle, polske animasjonsfilmen Loving Vincent, som nylig var nominert til Oscar og har blitt en forbløffende kinosuksess i mange land. [5]

Et pussig møte mellom Henrik Ibsens spøkelse og den ubarmhjertige virkeligheten bak fengselsmurene i dagens Norge er bestanddelene i Leon Bashirs krimdrama Gjengangere – en ambisiøs, om ikke helt forløst, filmfortelling.

Naoko Yamada – en av få kvinnelige japanske animasjonsfilmskapere – har spesialisert seg på filmer om ungdom, og Cinematekene-aktuelle A Silent Voice er usedvanlig kompleks i sin måte å fremstille mobbing som fenomen på.

«Hva har formet vår forståelse av 22. juli, av hva det var som skjedde, hvordan det var, og hva terrorhendelsene har betydd for oss og landet vårt?» [1]

Kosmorama 2018: Vi er på plass i Trondheim for årets utgave av Kosmorama internasjonale filmfestival, og i denne live-episoden fra Café Ni Muser diskuterer vi et knippe filmer fra årets festivalprogram.

Når ansiktet til Harry Dean Stanton dukker opp i en film, ofte i en liten rolle, kan man merke at filmen blir bedre. Denne uken påminnes vi om hans nærvær, da Cinematekene rundt om i landet setter opp Wim Wenders' mesterverk Paris, Texas (1984). [1]

Kosmorama 2018: Årets utgave av Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama, er i gang. I denne artikkelen presenterer vi fem filmer fra programmet du nødig vil gå glipp av.

Alle fans av ekstrem fransk horror bør sjekke ut snart kinoaktuelle Revenge, som har førpremiere på selveste kvinnedagen 8. mars. Her kan du vinne billetter til visningen.

Oscar-utdelingen 2018 står i fokus i denne spesialepisoden av Filmfrelst, der vi tradisjonen tro like før showet går gjennom alle de nominerte filmene, og kommer med våre tips til både hvem vi tror vinner, og håper vinner. [4]

«Henrik Martin Dahlsbakken brenner åpenbart for å lage film, produktiviteten tatt i betraktning, men brenner han egentlig for historiene han velger å fortelle? Hva vil han formidle med Rett vest?»