Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jonathan Demmes Nattsvermeren (1991) vises fra og med onsdag 11. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Jonathan Demme (1944 – 2017) var en av de store amerikanske filmskaperne i nyere tid, uten å noensinne bli et virkelig profilert navn. Dette på tross av det berømte og beryktede mesterverket Nattsvermeren («The Silence of the Lambs»).
De fem gjeveste Oscar-statuettene, millioner av dollar og evig kultstatus er en sjelden kombinasjon; Nattsvermeren er så langt fra noen typisk «Oscar-film» det er mulig å komme, med sine forstyrrende motiver og groteske detaljer. Når møtet med «Hannibal the Cannibal» ble mainstream, har det utvilsomt å gjøre med regissør Jonathan Demmes teft for å spille på frykten for det ukjente, det vi ikke ser. Han senker oss ned i en tussmørk kjelleretasje, der fantasien maner frem de vemmeligste bildene.
Nattsvermerens noe uvørne fremstilling av en morderisk transperson vekket misnøye i mange skeive miljøer, og at filmen på noen som helst måte kunne tas til inntekt for gammeldagse ideer om avvikende seksualitet – fordommer om annerledes kropp som bolig for mørke hemmeligheter – gjorde Demme dypt såret, og motiverte ham til å lage Philadelphia (1993), om en HIV-smittet homofil advokats kamp for å beholde jobben og verdigheten sin, der Tom Hanks vant sin første Oscar for hovedrollen.
Philadelphia ble også ble en stor suksess, både blant kritikere og publikum, men Demme endte likevel ikke opp med fast plass på Hollywoods første parkett – trolig fordi han selv ønsket det slik. For Demmes karriere er preget av en kunstner med integritet og spesifikke interesser. Hans lidenskapelige kjærlighet til amerikansk populærmusikk er påfallende – for eksempel sluttet han aldri å lage konsertfilmer, en form han perfeksjonerte med Stop Making Sense (1984), som for mange stadig er uovertruffen.
Demme var glad i å bruke skuespillere han kjente godt, og fjes som Tracey Walter, Kenneth Utt og Charles Napier dukker ofte opp i småroller. Samarbeidet med fotograf Tak Fujimoto var en annen konstant; de to knyttet seg til hverandre tidlig, under innspillingen av Demmes debutfilm, den Corman-produserte Caged Heat (1974), og fortsatte å lage bilder sammen gjennom tre tiår (deres siste var The Manchurian Candidate [2004]).
Demme dukker stadig opp i samtaler om film, som referanse eller assosiasjon. Paul Thomas Anderson (som er premiereaktuell på norske kinoer denne uken, med Phantom Thread) nevner ham stadig oftere som sitt store forbilde: Demme var den primære inspirasjonskilden for 70mm-nærbildene i The Master (2012) og Phantom Thread er dedikert til ham. Apropos nærbilder, så har Xavier Dolan nevnt Nattsvermeren som en av de viktigste referansene for Laurence Anyways, og det er vanskelig å studere de slitte miljøene og teksturen i Kelly Reichardts nyeste film, Certain Women, uten å tenke på duoen Demme/Fujimoto. Jonathan Demmes innflytelse på filmhistorien er altså i ferd med å avtegne seg.
Nedenfor finner du våre fem Demme-favoritter, omtalt av Lars Ole Kristiansen (LOK), Benjamin Yazdan (BY), Karsten Meinich (KM) og Sveinung Wålengen (SW).
*
Swing Shift (1984)
Trekantdramaer og krig har vi sett i filmer som Susanne Biers Brødre og Michael Bays Pearl Harbor, samt TV-serien Homeland. Når mennene i sin beste alder drar ut i krig, og hjemkomsten synes langt unna, da blir det tungt for dem som sitter igjen, forlatt og ventende, med hjertet i halsen. På førtitallet vinket mange amerikanske kvinner tappert farvel til sine ektemenn, som dro over Atlanteren i matrosdress for å redde stumpene av Europa. Mange av disse hjemmeværende «husfruene» måtte i arbeid for å få endene til å møtes, og det er slike vi møter i Swing Shift.
Utstyrt med hansker og vernebriller opplever Kay (Goldie Hawn) mestringsfølelse og selvstendighet i møte med arbeidslivet på en flyfabrikk, hvilket kaster nytt lys over hennes tidligere tilværelse som sin mann Jack (Ed Harris) sitt beskyttede vedheng og trofé. Ekteparets nabo, den tilsynelatende frivole Hazel (Christine Lahti), har lenge blitt mønstret med kritisk blikk av konservative Jack, men blir Kays nærmeste kollega og venn i hans fravær. Begge faller de for Lucky (et megetsigende navn, får man si, spilt av en ung Kurt Russell), og følelsene går på kryss og tvers. Trekantdrama blir til firkantdrama idet Jack vender hjem, og med påtagelig fingerspissfølelse evner Demme å gå i sirkel rundt det melodramatiske potensialet. Om tidskoloritten er vakker som i en Woody Allen-film, siver virkelighetsfølelsen gjennom patinaen. Goldie Hawn gjør en av sine beste roller, og møter sin likekvinne i Oscar-nominerte Christine Lahti. Holly Hunter imponerer stort til tross for lite tid foran kameraet: Scenen der hun mottar nyheten om ektemannens død og bryter sammen bare ved synet av den pyntede soldaten «i embets medfør» er rystende sterk. Mennene, de er plassert på sidelinjen – som så ofte hos Demme. –LOK
*
Stop Making Sense (1984)
På et tidspunkt i Stop Making Sense dukker vokalist David Byrne opp i en uproporsjonalt stor grå dress for å fremføre «Girlfriend Is Better». Det er ubestridelig deadpan, gjort for absurd komisk effekt, men innslaget er ikke bare en invitasjon til å peke og le av Byrne i altfor stor dress. Han er fullstendig ute av komfortsonen («han ville jo ikke ha kledd seg slik, hadde han kunnet bestemme selv»), det er noe som ikke stemmer, det er fullbyrdelsen av kroppslig utilpasshet; fordi han defineres av klærne han går i, blir han ikke bare David Byrne i en enorm grå dress, men David Byrne, han som går i en enorm, grå dress. Men der Becketts mann er kastet ut og forvist til sin egen kropp, tar Byrne til seg dressen og den altfor keitete fremtoningen. Ikke som et skjold av selvbevisst humor, men som en aksept av byrden, hvilket medfører en tilfredshet. I den selvsikre, idiosynkratiske fremførelsen av «Girlfriend Is Better» har han lært seg å leve med det, tatt det til seg, danser, og ber om at vi bare slutter å gi mening.
Det er ett av mange øyeblikk i Jonathan Demmes konsertfilm, kompilert av materiale fra tre dager med konserter i Hollywood’s Pantages Theatre i 1983 – et av mange øyeblikk som endevender alle tidligere forventninger om performativ popmusikk, tretti år før Lady Gaga og Jay-Z postulerer at de er kunstinteresserte ved å henge med Abramović og navnedroppe Basquiat. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett Stop Making Sense – 88 av de aller beste minuttene jeg vet om. 88 minutter med Talking Heads’ fargesprakende, euforiske, rørende og ikke minst funky popteater. (Les undertegnedes Coup de coeur-artikkel om filmen.) – BY
*
Something Wild (1986)
Something Wild er Jonathan Demmes hyllest til gamle dagers Hollywood, en moderne screwball à la Frank Capra, som spiller på kontrastene mellom den tilkneppede jappen Charles (Jeff Daniels) og spontane Audrey (Melanie Griffith). Deres meet cute bringer dem lynraskt fra en hjørnekafé på Manhattan til et dampende motellrom utenfor byen, og scenen der de blir bedre kjent med hverandres lyster og laster, med håndjern og det hele, er en av de morsomste og heiteste i sitt slag. Men plutselig, som ut av intet, tar filmen en 180 graders vending: I løpet av minutter går Something Wild fra å være en funky versjon av It Happened One Night (1934) til å bli Cape Fear (1991), en katt- og mus-thriller med svett panne, ledet an av en glupsk Ray Liotta som tygger i seg alle scenene han er med i.
Selv om bruken av Q Lazzarus‘ «Goodbye Horses» i Nattsvermeren er Demmes høydepunkt som DJ (har noen andre engang vært i nærheten?), har hans sjette sans for å skape stemninger med populærmusikk aldri vært mer aktivt tilstedeværende enn i Something Wild, som kan skilte med et av åttitallets aller beste soundtracks. En passasje der The Motels‘ «Total Control» ligger som fløteskum over et bankran er – til tross for Liottas skremsler – filmens mest gåsehudfremkallende øyeblikk. Menneskene er mangesidige, feilbarlige hos Demme, og i Something Wild turnerer han en gripende rite de passage for rollefigurene, som gir stabelen av hendelser rikere klang. Noen ganger må man bare gi seg hen, stupe kråke ut i livet, og filmen fanger denne impulsen med uovertruffen energi. I sannhet something wild. –LOK
*
Married to the Mob (1988)
Fra sjangerdualiteten i Something Wild rendyrket Demme komedien i Married to the Mob – en film som med 2018-briller føles som en skarp satire over mafiaskildringene i en film som GoodFellas, om ikke det var for at Married to the Mob kom to år før Scorseses mesterstykke. Dessuten er det upresist å omtale Demmes film som en satire; han er altfor inderlig engasjert i fortellingen og varmhjertet overfor sine rollefigurer til å la kameraet betrakte dem med noen form for distanse eller spydighet. Som en slags romantisk farse med glimt i øyet, baserer filmen seg i stor grad på den smittsomme karismaen til hovedrolleinnehaverne Michelle Pfeiffer og Matthew Modine. Demmes karakteristiske nærbilder og visuelle krumspring (hårfrisyrer og kostymer er skrudd opp til 11, Xavier Dolan-style) dynker lerretet med så mange underholdende detaljer at regien nærmest gjør narr av det litt banale manuset.
At tittelen Married to the Mob signaliserer en litt teit film bør ingen la seg avskrekke av – denne ligger et hestehode foran «lignende» filmer som Mickey Blue Eyes og Analyze This, som på slutten av 1990-tallet sørget for at subsjangeren ‘mafiakomedie’ knapt har vist seg i dagslys siden. Det er synd at Jonathan Demme ikke laget flere komedier – han vendte først tilbake til de lysere tonene i registreret sitt med svanesangen Ricki and the Flash (2015) – for Married to the Mob er trolig hans mest lekne spillefilm. –KM
*
Nattsvermeren (1991)
Jonathan Demmes regi i Nattsvermeren er så kontrollert og kjølig at filmen kan fremstå uspektakulær, men den nedtonede tilnærmingen er faktisk årsaken til at dette er et mesterverk; som gjør at man kan se den igjen og igjen, og stadig oppdage nyanser. De penetrerende blikkene fra mennene som omgir Clarice (Jodie Foster), mekanisk observert av kameraet. De statiske utsnittene av rommene hjemme hos Buffalo Bill, som skaper en isnende følelse av uforutsigbarhet. Nattsvermeren er presis, men samtidig dynamisk og grublende – en av de beste thrillerne noensinne, som banet vei for en lang rekke seriemorderfilmer på 90-tallet (inkludert Se7en).
Mye av filmens magi må tilskrives Anthony Hopkins i rollen som Hannibal Lecter; med sitt skarpsinn og dannede, nesten feminine fremtoning bak pleksiglasset, utstråler han en stille, men likevel overveldende autoritet. Hannibals psykologiske spill flytter hele tiden rundt på brikkene i fortellingen, og selv om hans fysiske tilstedeværelse er mindre omfangsrik enn det man husker i ettertid, er han så sentral for dramaet at Hopkins endte opp med Oscar for beste mannlige hovedrolle (til tross for bare 16 minutter på skjermen). Foster fikk også en statuett, og ved siden av It Happened One Night og Gjøkeredet er Nattsvermeren den eneste filmen som kan skilte med alle de såkalte «5 top Oscars» (de resterende for manus, regi og film). –SW
*