Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Calm at Sea – intet nytt fra fronten
Omtale
Omtale

Calm at Sea – intet nytt fra fronten

Av Atli Bjarnason 18. april 2013


Kosmorama 2013: Den tyske veteranen Volker Schlöndorff har tidligere tatt for seg andre verdenskrig, i klassikeren Blikktrommen fra 1979. Blikktrommens særegenheter har utvilsomt bidratt til dens fremtredende plass i filmhistorien, men Schlöndorffs nye film Calm at Sea vil nok dessverre ikke bli betraktet som relevant i særlig lang tid framover.

Til det er Schlöndorffs nyeste for det første for ordinær og nøktern i filmspråket; den skiller seg på ingen måte ut visuelt, i mylderet av filmer om annen verdenskrig. Og for det andre fremstår den nærmest litt overflødig i dette mylderet – trenger vi egentlig enda flere historier fra krigen?

Denne historien har likevel det ved seg at den knapt har blitt fortalt på film tidligere. Hovedpersonen, den 17-årige kommunisten Guy Môquet, som ble holdt som gissel av tyskerne, har blitt et nasjonalsymbol i Frankrike, etter at nazistene henrettet ham sammen med 26 andre for å statuere et eksempel. Statusen Môquet har i Frankrike formidles riktignok ikke veldig tydelig i Calm at Sea. Ettersom Schlöndorff velger å ikke fokusere på ham spesielt, men heller lar ham fungere som en slags bikarakter i et større ensemble av mennesker med tilknytning til henrettelsen, blir det vanskelig å forstå hvilken betydning han skal ha, både i og utover filmen. For handlingens del er han uansett for en bikarakter å regne; han har ingen aktiv rolle, og situasjonen hans gjør det temmelig umulig å gjøre stort annet å vente på å bli henrettet.

Selve hjelpeløsheten spiller imidlertid en viktig rolle, i og med at filmen i størst grad forsøker å vise mekanismene rundt en slik situasjon. Det er franskmenn som styrer leiren, men de er underlagt tyskerne, som igjen får sine ordrer fra Føreren. Alles hender er bundet. Dette dreier seg om ondskap satt i system, noe som best blir eksemplifisert i scenene hvor offiserer sitter tilbakelent på sine kontorer og forvalter menneskeliv. Disse scenene er også de mest stilistiske, med skjeve kameravinkler og samtaler mellom én person helt i forgrunnen og én helt i bakgrunnen av bildet, som for å understreke absurditeten av det som foregår.

Det er dessverre sjelden noen sterke følelser som kommer til uttrykk i denne filmen, av rollefigurene eller gjennom filmspråket. Calm at Sea oppleves i det hele tatt som noe følelsesmessig distansert, med sitt nøkterne uttrykk, og karakterer som er rolige og stoiske selv om de står overfor døden og den største urett. Selv 17-årige Môquet tar det hele med en forbløffende ro. Til tross for at umenneskeligheten og urettferdigheten er til å bli rasende av, er det begrenset hvor engasjert man makter å bli når rollefigurene som blir rammet av uretten fremstår så følelseskalde.

En kvinne løper etter sin dødsdømte ektemann – som egentlig hadde blitt løslatt tidligere på dagen – idet han blir transportert vekk, men ansiktet hennes utrykker ikke en mine, selv om dette er siste gang de ser hverandre. Her, når filmen nærmer seg klimakset og uretten skal til å gjennomføres, virker det nesten surrealistisk at ingen har behov for å vise følelser. Uretten fordømmes selvsagt, i harde ordelag, men stort sett av stoiske steinansikter.

3994

I stedet for emosjonelle utbrudd er Calm at Sea til gjengjeld svært pratsom. Schlöndorff ønsker å drøfte ondskap og umenneskelighet opp mot moral og modighet, og gjør dette hovedsaklig gjennom rollefigurenes dialoger. I fraværet av følelser blir logikken stående igjen, og han legger på sett og vis frem argumenter som ingen ville komme til å protestere mot. Klart krigens mekanismer er umenneskelige, og klart mennene som ikke underkaster seg, men ser døden i hvitøyet, er modige.

Budskapet her blir dermed noe banalt, selv om historien om Guy Môquet er verdt å kjenne til. Det Calm at Sea forsøker å drøfte har imidlertid blitt behandlet med mer dybde og slagkraft mange ganger tidligere.

Calm at Sea blir stående som et eksempel på at en film ikke automatisk blir viktig eller megetsigende, selv om den tar for seg krigens grusomheter, og spesielt når den ikke sier noe nytt om en krig som har blitt filmatisert utallige ganger. Den er kompetent, men litt kjedelig utformet, og er i det hele tatt ganske forglemmelig.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

Kosmorama-anbefalinger, fra venstre: «Gritt» og «Flukt».
Kosmorama 2021

Fem filmer du bør se på Kosmorama 2021

Bildet er hentet fra Kosmoramas hjemmesider.
Kosmorama 2021

Kosmorama blir heldigital festival

Utsnitt fra noen av filmene som var godt representert under fjorårets Kanonpris-utdeling: «Psychobitch», «Håp», «Disco» og «Barn».
Kosmorama 2021

Kanonprisen 2021 avlyses

«Elskling»-regissør Lilja Ingolfsdottir er årets vinner av Edith Carlmar-prisen.

Lilja Ingolfsdottir tildeles Edith Carlmar-prisen

Itonje Søimer Guttormsen. (Foto: Ingrid Eggen.)
Kosmorama 2022

Edith Carlmar-prisen 2022 tildeles Itonje Søimer Guttormsen (Gritt) [1]

Anbefalt på Kosmorama 2025, fra venstre: «Wild Diamond» og «Folktales».

Fem filmer du bør se på Kosmorama 2025

Cecilie Semec, årets vinner av Edith Carlmar-prisen. (Foto: Agnete Brun)

Filmfotograf Cecilie Semec tildeles Edith Carlmar-prisen 2025

Prisvinnerne, fra venstre: «Blue Heron» og «A Sad and Beautiful World»

Kosmoramas priser delt ut: Blue Heron vant New Directors Award, publikumsprisen til A Sad and Beautiful World

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

Naturen snakker i Ekspeditionen til verdens ende
Omtale

Naturen snakker i Ekspeditionen til verdens ende

Av Atli Bjarnason

Gyngende dansebandsvisker og skittent sengetøy: Ulrich Seidls Rimini
Omtale

Gyngende dansebandsvisker og skittent sengetøy: Ulrich Seidls Rimini

Av Kristin Buvik Sivertsen

Riddick returnerer til Rambo-røttene
Omtale

Riddick returnerer til Rambo-røttene

Av Thor Joachim Haga

Actionfyrverkeri med dystre undertoner i Iron Man 3
Omtale

Actionfyrverkeri med dystre undertoner i Iron Man 3

Av Atli Bjarnason

Høystemt hverdagspoesi i Nick Cave-dokumentaren 20,000 Days on Earth
Berlinalen 2014

Høystemt hverdagspoesi i Nick Cave-dokumentaren 20,000 Days on Earth

Av Sveinung Wålengen

«Past Lives» (foto: Ymer Media AS).
Omtale

Skjebnebestemt lengsel: Celine Songs Past Lives [3]

Av Abirami Logendran

Frank synger om det han ser
TIFF 2015

Frank synger om det han ser [2]

Av Thor Joachim Haga

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads
Omtale

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads

Av Sveinung Wålengen

Se alle

Atli Bjarnason (f. 1989) tar en master i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og er frilans skribent.

Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies