Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Stillbilde fra den tyske dokumentarfilmen «Rabbit á la Berlin»
Omtale
Omtale

En art studerer en annen i Rabbit à la Berlin

Av Sivert Almvik 22. mars 2011


Berlin-muren, nok en skamplett i menneskets historie, delte en dyreart i to og ble symbolet på den kalde krigens ulogiske tankegang og håpløse idealer. Murens eksistens førte med seg uante konsekvenser for en annen dyreart enn menneskedyret: noen få kaniner ble innestengt i sikkerhetssonen på innsiden av muren ved Potsdamer Platz og levde et beskyttet liv mot rovdyr med all den maten de kunne ønske seg. Resultatet ble at flokken vokste i omfang, de mistet sin naturlige frykt mot andre dyr og de -- som kaniner gjør -- fikk kull etter kull i over 28 år.

Dokumentaren Rabbit à la Berlin tar oss med ned til kanin-nivå og lar oss få ta del i hvordan «kaninene opplevde situasjonen». Ja, det høres banalt og naivt ut, men det fungerer ekstremt godt. Filmen er nesten basert utelukkende på arkivopptak fra murens tilblivelse fram til ødeleggelsen. Vi ser hvordan muren splitter opp et folk som snakker samme språk, men som har blitt delt opp i en barnslig feide mellom to supermakter, hvordan mennesker som søker frihet på den andre siden av muren blir kappet ned som ugress i ingenmannslandet på innsiden av muren. Og vi ser hvordan de øst-tyske vaktene ta vare på, og blir glad i kaninene når de ikke har noen form for sperre mot å drepe andre mennesker som, akkurat, kaniner.

Arkivmaterialet klippes sammen med de mer moderne opptakene av kaninene, og de ser ut til å reagere direkte på bildene som blir vist. Ut fra klippingen virker det som om kaninene kan forstå de skadelige og truende handlingene som ble utført. Blant annet ser vi hvordan kaninene har gravd seg trygge reir som de rømmer ned i når arkivbildene blir for sterke. Når kaninene reagerer på bildene -- som åpenbart er filmet med flere års mellomrom -- får arkivopptakene en annen mening enn hvis vi skulle se de hver for seg uten en større kontekst. Dette avgjør også hvordan vi skal tolke filmens forteller, siden det er denne som bestemmer hvordan kaninene reagerer i de ulike situasjonene. Filmen blir dermed svært subjektiv, og det er ingen tvil hvordan menneskene skal tolkes.

Effekten av dette blir at vi ser oss selv som rare, merkelige og ekstremt farlige dyr som har en tendens til å ty til grufull vold overfor vår egen art med visshet om at det vi gjør skaper smerte og frykt hos den som får volden utøvd mot seg. Som dyr har vi evnen til å sette oss inn i andre dyrs følelser (og kanskje er vi de eneste?), men likevel gjør vi ting som fra naturens side ikke eksisterer: konsepter som godhet og ondskap. En rev som dreper en kanin gjør det ikke ut av ren ondskap. Ei heller føler reven med kaninen som mister livet i det som bare kan beskrives som et rent smertehelvete. Vi fremmedgjøres av oss selv som art ved at filmskaperne tyr til dette grepet. Det blir som om en fremmed art fra en annen planet kom til jorden og så hvordan enkelte mennesker dyrker en torturert mann på et kors, hvordan mennesker -- som oftest kvinner, dømmes til døden for å være offer for voldtekt, og hvordan mennesker på forhånd, fra fødselen av, dømmes til et grufullt liv fordi de eksisterer i feil kaste. Vi tyr alt for lett til enkle løsninger i form av religion og andre perverse idealer som er ekstremt skadelig for vår egen eksistens. Ved velge ut klipp som kaninene «reagerer» med nysgjerrighet på, blant annet når muren først starter som piggtråd, ser vi håpløsheten og de ulogiske handlingene vår dyreart foretar seg.

Filmen gir oss et inntrykk av oss selv som art og hvordan våre handlinger, som for oss ofte oppleves som rasjonelle og logiske, ikke er det i det hele tatt. Rabbit à la Berlin var tidligere i vinter Oscar-nominert for beste korte dokumentarfilm, og ble vist på nylig avsluttede Eurodok i Oslo.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. HPL sier:
    22. mars 2011, kl. 14:25

    Det er tydeligvis noen dokumentarfilmskapere som kjenner sin Mark E. Smith (eller The Fall):
    I am a rabbit from East Germany
    I was very happy
    And I could get anything I want
    I was so-oh happy
    http://www.youtube.com/watch?v=_godSE6RJy0

    Svar
  2. Sivert Almvik sier:
    23. mars 2011, kl. 07:03

    Selv i dag er det jo en kaninproblem i Berlin, dog ikke så mye som rett etter 1989. Situasjonen var jo såpass absurd at den sikkert inspirerte mange. Kaniner i ingenmannsland, liksom!

    Svar
  3. Toni Nordli sier:
    23. mars 2011, kl. 20:30

    Traileren minte meg om en kort animasjonsfilm av Bruno Bozzetto som også ble oscar nominert.

    http://www.youtube.com/watch?v=Jj2Z-secyqQ

    Svar

Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

Fra venstre: Mari Monrad Vistven, «Todd og Super-Stella» og Ingrid Liavaag. (Foto: Nordic Docs / Sara Lockertsen, Plakat: Euforia)
Podkast

Filmfrelst #615: Regirommet – Mari Monrad Vistven og Ingrid Liavaag om Todd og Super-Stella

«Kenny Dalglish» (foto: Selmer Media / Altitude).
Omtale

Asif Kapadia følger oppskriften tett i sportsdokumentaren Kenny Dalglish

Av Simon Holm

«Broken English» (foto: Nonstop Entertainment).
Omtale

Et gebrokkent portrett: Broken English [1]

Av Sigrid Elise Strømmen

«Yellow Letters» vant Gullbjørnen i Berlin.

Yellow Letters vant Gullbjørnen i Berlin

«Tre fedre» (Bilde: Indie Film)
Analysen

Analysen: Tre fedre (2025)

Av Gunnar Iversen

«Ekko fra fortiden» (Bilde: Arthaus)
Omtale

I lys av historien: Mascha Schilinskis Ekko fra fortiden [1]

Av Sigrid Elise Strømmen

Mikal i «Flophouse America» (Bilde: Norsk filmdistribusjon / Monica Strømdahl) og regissør Monica Strømdahl (Foto: Paal Audestad).

Som flue på veggen i verdens minste hjem: En samtale med Monica Strømdahl om Flophouse America

Av Simon Holm

Fra traileren til «One to One: John & Yoko». (Foto: Dogwoof)
Omtale

Flashback i fragmenter: One to One: John & Yoko

Av Hedda Robertsen

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance
Omtale

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance

Av Karsten Meinich

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads
Omtale

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads

Av Sveinung Wålengen

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet?
Omtale

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet? [2]

Av Eirik Smidesang Slåen

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd
Omtale

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd [1]

Av Benjamin Yazdan

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs
Omtale

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs [8]

Av Lars Ole Kristiansen

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner
Omtale

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner

Av Benjamin Yazdan

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet
Omtale

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet [3]

Av Thor Joachim Haga

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien
Omtale

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien [2]

Av Tarjei Sandvik Moe

Se alle
rabbit-a-la-berlin

Rabbit à la Berlin2010

Produksjonsland

  • Tyskland

Regi

  • Bartek Konopka
Filmside
Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies