BIFF 2025: Richard Linklaters Nouvelle vague følger prosessen bak hvordan en av historiens viktigste filmer – og regissører – tok form. Resultatet er en herlig nerdete hyllest, både konsentrert og full av hopp og sprell.
Finnes det stilistisk sett en kulere epoke enn overgangen fra 1950- til 60-tallet? Jazz var en radikal musikksjanger, de unge fikk være unge, og Marshall-hjelpens finansielle vitamininnsprøytning var godt i gang i Europa. Jeg elsker hvordan dette kommer til uttrykk i moten fra denne tida, med liksom konservative antrekk – blazere, pressede bukser og høy hals – men med en air av langfinger over det hele.
Det var ei tid da alt syntes å være mulig, og den franske nybølgen fanger dette, både i den filmspråklige utforskningen, og personligheten til regissørene som tilhører den. På et tidspunkt i Nouvelle vague introduseres vi for et utvalg av dem, samla på et sted – François Truffaut, Agnès Varda, Éric Rohmer, Claude Chabrol, Jean-Luc Godard – og jeg tar meg i å nesten le, for det framstår som en fantasi. Litt som i Woody Allens Midnight in Paris (2011) hvor Picasso, Gertrude Stein, Hemingway og T.S. Eliot entrer scenen, én etter én. Men så er det sant. Der var de.
Akkurat Jean-Luc Godard kan imidlertid også sies å tilhøre en annen rekke av ikoner fra denne historiske epoken, oppviglerne: James Dean, Elvis Presley, Little Richard, Johnny Cash, Bob Dylan… Alle amerikanere, og dette var tida i Godards filmografi der hans kjærlighet for amerikanske biler, merkevarer og Hollywood skinte gjennom på lerretet. Det er noe med kulheten hans i denne epoken (man kan bare søke det opp, og bli betatt på et blunk) som puster ut den samme rebelske ånden fra den andre sida av Atlanteren, og som Richard Linklaters film dyrker.
Apropos Bob Dylan: I min omtale av A Complete Unknown her på Montages tidligere i år, stilte jeg innledningsvis spørsmålstegn til biografifilm-sjangeren og hvilket publikum slike filmer er tiltenkt. Linklaters film er i enda større grad «smal» på en bramfri måte: Her er det regissøren Godard det handler om, kanskje mest for de som kjenner ham fra før av, og enda mer spesifikt innspillingen av hans første langfilm som regissør, Til siste åndedrag («À bout de souffle») fra 1960.
Nouvelle vague speiler estetikken i Til siste åndedrag i akkurat passe grad; den unngår å bli en pastisj. Den er fotografert analogt og svarthvitt, naturligvis, og har slentrende jazzmusikk på lydsporet. Fortellingen er strukturert som en dag-for-dag gjenskaping av Til siste åndedrags tilblivelse, der selve innspillingen tar mer og mer plass.
Dette fokuset alene gjør Linklaters film verdifull. Alle med interesse for kreative prosesser, vil få inspirasjon og glede av å se Nouvelle vague. Da jeg kom ut fra kinosalen møtte jeg en venn av meg som ferdigstiller sin neste roman. I forbindelse med lanseringa delte hun den gjenkjennelige, diffuse frykten for å bli «tatt for å ha gjort noe feil». Med Godards antiautoritære og lekne tilnærming rykende ferskt i minne begynte jeg å preke i Godards monologiske stil, om at «feil» er en arbitrær størrelse, et cetera, et cetera.
For i mesterverket Til siste åndedrag gjør Godard et flust av såkalte «feil». Linklater viser de vantro blikkene til klippere som instrueres i hakkete jump cuts, eller script-assistenter som prøver å fjerne en kaffekopp som ikke var med i forrige tagning, men som Godard mener bør bli stående fordi virkeligheten tross alt ikke er perfekt.
Andre morsomme detaljer fra prosessen inkluderer DIY-løsninger for filming av utendørsscener uten tillatelse og generelt Godards innfallsmetodiske praksis (plutselig sendes alle hjem fordi han «bare ikke føler det» akkurat den dagen). Alt til besvær for pengebevisste produsenter og mer firkantede skuespillere.
Den mest firkantede er amerikanske Jean Seberg, her spilt av Zoey Deutch. Deutch gjør en god rolle som den trassige, sjarmerende filmstjernen, men manusforfatterene har skrudd litt vel til i tropen «irriterende amerikaner». Kanskje gjør de det bevisst med et fransk glimt i øyet, men resultatet er uansett litt for mye av det gode.
Guillaume Marbeck som Godard og Aubry Dullin som Belmondo er helt strålende – særlig Dullins figur er slående lik sin original i mimikk og kroppsspråk. Hver gang jeg ser en film med den ekte Belmondo, bergtas jeg av hvordan en mann med et så froskete smil, kan være så sexy, og Dullins rolletolkning har samme effekt.
Matthieu Penchinat gestalter den legendariske fotografen Raoul Coutard – på mange måter Godards rake motsetning. Det nærmest språkløse samspillet mellom den stødige, stoiske Coutard og den sære, pønkete Godard, er rørende å følge.
I en utendørsscene der Godard er misfornøyd med skuespillet til Belmondo og Seberg, kommer en tilfeldig forbipasserende bort og spør hva han filmer. Fritt etter hukommelsen svarer han: «En dokumentar om to som forsøker å være skuespillere». Den oppgitte Seberg mumler at hvis det var en dokumentar, kunne i det minste dialogen vært spilt inn synkront.
Stilistisk sett er dokumentar et stikkord for Linklaters film, med godt plasserte stillbilder som introduserer nøkkelfigurer fra nybølgen. Dette bidrar til filmens liksom spretne rytme, men også didaktisk inn mot seere som ennå ikke har oppdaget gullgruven som er den franske nybølgen.
Nouvelle vague slynget meg tilbake til en diskusjon jeg og samboeren min har med jevne mellomrom, nemlig spørsmålet om hva som utgjør et «geni». Er det slik at enkelte mennesker bare er genier, i kraft av en kvalitet vi ikke helt kan sette fingeren på, eller er det bare snakk om å kunne håndverket sitt godt og være på rett sted til rett tid?
Vi lener mot at ja, geniet fins. Da trekker vi fram sånne som Bob Dylan og Jean-Luc Godard. Selv om en annen regissør hadde fulgt nøyaktig samme oppskrift – som Nouvelle vague gir oss detaljert innsikt i – vil jeg påstå at resultatet ikke ville ha blitt det samme. Det er noe helt eget med hans hånd på verket, som ikke kan gjenskapes.