Albert Serras stiliserte dokumentar om tyrefekting, Afternoons of Solitude, henvender seg til hele sanseapparatet.
Regissør Albert Serra (Pacifiction) følger den peruvianske tyrefekteren Andrés Roca Rey tett, i biler med sine assistenter til og fra tyrefekterarenaer, på luksuriøse hotellrom der han er ensom om ettermiddagene, og foran publikum. Ingen blir intervjuet eller virker oppmerksomme på det observerende kameraet.
«Du er bare opptatt av estetikken, aldri etikken» snerret min kollega da jeg, på vei ut av kinosalen, erklærte at denne filmen var «det helt store». Og hva skulle jeg si? Hun hadde jo rett, så jeg følte meg truffet etter å ha likt å se på de blodsprutende dødskampene, cinematiske pollocks av rødt splæsjet utover snirklete broderte tradisjonsdrakter, ihjeltrampet grus og gispende publikummere. Jeg kunne ikke få nok av det! Sa det noe om meg som burde vært usagt?
Det skal godt gjøres å være likegyldig til Afternoons of Solitude («Tardes de soledad»), men filmen lar det bli opp til øyet som ser. Serras kamera følger godt med når matadorens harpuner flenser opp oksene så kjøttet henger og slenger, og virker mer oppslukt enn provosert, nesten som i transe, som om det ser forbi noe.
Afternoons of Solitude er uransakelig på en måte bare stor kunst kan være, og reaksjonene den fremkaller spenner fra avsky til katarsis. For enkelte vil det ikke være mulig å verdsette kvalitetene i en film med dyreplaging som motiv. Selv om tyrefekting er en tradisjon i Spania, Portugal og noen søramerikanske land, er det i dag så kontroversielt at flere spanske byer har nedlagt forbud. Ikke engang hvalfangst og skyting av ulv vekker like sterke reaksjoner hos dyrevernere.
Selve sporten – bestående av koreograferte bevegelser, fargesprakende kostymer og kabuki-lignende fakter og ansiktsuttrykk – er imidlertid så estetisk appellerende at den blir et slags kunstuttrykk.
Plaza de toros de Las Ventas i Madrid er selve navet for tyrefekting, og mange av seansene vi får ta del i utspiller seg der, foran rødmalte tribuner. Oksene terges opp i forkant og er rødglødende av raseri idet de ankommer arenaen; dyrenes muskelkraft og uforutsigbare reaksjoner er ingenting å spøke med. Dra tilbake til helvete der dere kom fra, roper matadorene.
Det krever solid mental gymnastikk å ignorere dyrenes lidelser når vi ser hvordan livet langsomt trekker seg ut av en okse som har deiset i bakken. Verre er det likevel å innse hvor lite som skal til for at overmodige Roca Rey rives vekk, der han kastes veggimellom. Hva skjuler seg bak behovet for å gå helt ut på kanten og lene seg utover avgrunnen med jevne mellomrom?
I sekvensene med tyrefekting har Serra valgt utsnitt der publikum på tribunene er skåret vekk. Fotografen (Artur Tort) har trolig skutt større bilder i utgangspunktet, med telelinse, som senere er blitt tilpasset i klipperommet. Grepet forsterker det ustabile, nesten skjelvende, i de håndholdte kamerainnstillingene.
Perspektivet ligner det man får gjennom en kikkert på lang avstand og tilføyer en voyeuristisk touch, som forsterker skyldfølelsen over å nyte tyrefektingens visuelle kraft og spenningen knyttet til livsfaren utøverne utsetter seg for.
Gjennomsvett, blodstenket og skjelvende på vei hjem, eller nysminket, stivpyntet og forventningsfull like før kveldens show, sitter Roca Rey rett i ryggen som en skolegutt i det fremste passasjersetet. Lavt mikset synthmusikk pulserer i bakgrunnen. Afternoons of Solitude er liksom helt åpen, men også kvelende, bekmørk.
Roca Rey er stilkete og fugleaktig, med en dansers kroppskontroll. Det tilsynelatende skjøre gjør autoriteten hans ekstra fascinerende; han har overvunnet noe i seg selv. Den underliggende, homoerotiske stemningen mellom matadoren og assistentene hans, såkalte cuadrilla (bestående av picadores, banderilleros og mozo de espadas), i kombinasjon med Reys androgynitet, åpner noen uavklarte rom publikum kan dikte videre på.
I en helt utrolig scene løfter en påkleder Rey høyt for å kunne presse ham tungt nok ned i matadorbuksene til at skrittet går i ett med sømmen. Penisen og pungen er strategisk lagt til siden, som hos en dragartist. Teamet rundt Roca Rey gir ham mange komplimenter under forestillingene, fremført med så mye patos at tårene spruter, og mange handler om nettopp ballene hans – som etter sigende er større enn hele arenaen!
Den dobbeltsidige maskuliniteten, rak og skeiv om hverandre, er fascinerende, til og med gripende. Som filmen, er miljøet preget av motsetninger, og Roca Rey forblir et mysterium – et visuelt objekt snarere enn et helt menneske. For tilskuerne er tyrefektingen en virkelighetsflukt, men matadoren og truppen hans virker nærmere både livet og det over- og underjordiske når ritualene der ute på arenaen følger mønstre som ble tegnet opp for over tusen år siden.
Nesten alt gjør inntrykk i denne tidløse filmen, som utfordrer hva vi oppfatter som vakkert og ikke.