Jeg regner meg selv som hardbarket Ridley Scott-fan, men aldri før har jeg vært mer delt i min oppfatning av en Scott-film enn med The Counselor. Filmen er en nesten teatral øvelse i dialog, uten særlig mange av regissørens audiovisuelle kjennemerker. Så kan man diskutere om det er en styrke eller svakhet, avhengig av hvilke preferanser man har.
Jeg har ofte tatt meg i å være uenig med Scott selv når han hevder at historien og rollefigurene er det viktigste for ham når han velger filmprosjekter. Dette har overhodet ikke vært utgangspunktet for min tiltrekning til filmene hans. Jeg tror snarere at hans egen kunstbakgrunn har større plass i utformingen av prosjektene enn det han innrømmer selv. Kanskje er The Counselor Scotts ultimate forsøk på å motbevise min tese, ettersom den i høy grad belager seg på lange dialogsekvenser og vier lite rom til audiovisuell egenverdi. Det kan i hvert fall virke som om regissøren forsøker å overbevise seg selv om sine evner innenfor en slik ideologi. For la det være klart først som sist: selv om Scott har utforsket karakterrelasjoner i filmer som Someone to Watch Over Me (1987), A Good Year (2006), American Gangster (2007) eller forsåvidt Thelma & Louise (1991), har han aldri vært i nærheten av å rendyrke så verbalt og informasjonstungt materiale tidligere.
Det foreligger selvfølgelig en slags rammehistorie – den utitulerte Advokaten (Michael Fassbender) prøver i beste Breaking Bad-ånd å komme seg ut av økonomiske problemer ved å inngå avtaler som mer eller mindre bevisst knytter ham til det meksikanske narkotikakartellet. Derfra går det ganske galt. Men i motsetning til Vince Gilligans tv-serie, dveler Cormac McCarthys originalmanus oppsiktsvekkende lite ved intrigens overfladiske spenning. The Counselor befinner seg dermed et langt steg fra filmatiseringen av forfatterens makeløse The Road (2011).
I stedet fremstår filmen som en serie konfrontasjoner og dialoger mellom de sentrale aktørene. Dialoger som er ekstremt litterære og smarte, men ikke alltid like realistiske: Advokaten vs. mellommannen Reiner (Javier Bardem), Advokaten vs. hustru Laura (Penelope Cruz), Laura vs. Reiners elsker Malkina (Cameron Diaz), Reiner vs. Malkina, Advokaten vs. skjebnefrend Westray (Brad Pitt), Advokaten via telefon vs. kartellbossen Jefe (Rubén Blades) og så videre og så videre. I samtlige dialoger fremstilles eksistensielle problemstillinger, tilslørt handlingsinformasjon, eufemismer og vage antydninger.
I denne innfallsvinkelen oppstår både fascinasjon og frustrasjon. Fascinasjon i form av å bivåne Ridley Scott i et noe utypisk territorium, samt i skuespillernes levering av McCarthys smarte dialoglinjer. Frustrasjon i form av mangelfull audiovisuell potens. Som Scott-fan blir man søkende etter de flotte tablåene som kun dukker opp i små glimt, som Reiner og Malkinas naturekskursjoner i solnedgangsbris over ørkenlandskapet mens de betrakter sine to gepard-kjæledyr i fri jaktutfoldelse. En biljakt-sekvens eller to som opererer med Tony Scott-aktige fargegraderinger. Et par nattsekvenser med blålig skjær. Eller åpningssekvensen der Advokaten og Laura har intim kontakt under en tynn lakendyne (et frempek mot deres innkapslede skjebne?). Men til syvende og sist kommuniseres overaskende lite gjennom bilde og lyd alene.
Heller ikke de få spenningsfylte mellomstrekkene tilfører så mye interessant eller har spesielt stor egenverdi. Så dersom vekten legges så mye på skuespillerne, rollefigurene og dialogen, hvordan lever filmen gjennom dem? Advokaten fremstilles lenge som ganske apatisk og naiv, helt til alvoret setter inn. Figurens endelige konfrontasjon med seg selv og sine valg fremstilles imidlertid kraftfullt og involverende som bare Michael Fassbender kan. Reiners reise ligner mye. Fra bekymringsløs playboy-gangster i typisk flamboyant Bardem-stil til irritert desperasjon.
Både Cruz og Pitt fremstår som narrative pitstop (no pun intended) uten spesielt stor utvikling i seg selv, men de gir i hvert fall Advokaten anledning til å reflektere mer over sin egen situasjon, sin filosofiske overbevisning og ikke minst den sentrale tematikken knyttet til skjebnesvangre livsvalg. Cameron Diaz‘ Malkina er allikevel en av de mest interessante rollefigurene. Som i alle Scott-filmer er hun den sterke kvinneskikkelsen som både tar ansvar for eget liv og out-smarter de fleste – alt sammen fra hennes tilsynelatende underkuede posisjon som samboer til svært misogyne Reiner. Hun er skremmende kalkulert og ikke spesielt sympatisk, men med et overlevelsesinstinkt som speiles i hennes to eksotiske katter.
Kanskje kan man trekke paralleller til Steven Spielbergs Lincoln (2012), som også var et usedvanlig dialogtungt verk fra den virtouse regissøren. Den hadde likevel større grad av stilistisk koherens og flere mer eller mindre diskrete detaljer som kommuniserte ting på egenhånd. I The Counselor handler det mer om skape rom for dialogen. Omgivelsene oppleves jevnt over som lite viktige – i beste fall kun en stemningsindikator på hvor man befinner seg i historien.
Sannsynligvis er The Counselor en film som vil vokse mer etter flere gjennomsyn, ettersom man kan gå dypere ned i det skrevne materialet til McCarthy og kanskje finne flere audiovisuelle detaljer som understøtter hovedintrigen, men per dags dato er jeg veldig splittet i min evaluering. Jeg er imponert over Scotts forsøk på å utforske områder han aldri har utforsket før, men samtidig er jeg skuffet over mangelen på det som gjør meg til Ridley Scott-fanatiker. Jeg faller tilbake på den noe selvmotsigende følelsen ‘fascinert kjedsomhet’.