Filmfrelst #350: Midsommar

I denne episoden diskuterer vi den nye horror-auteuren Ari Aster og hans kompromissløse helvetesverk Midsommar.

Ari Aster brakdebuterte med Hereditary (2018), som hadde norsk kinopremiere i fjor sommer. Vi starter samtalen med å identifisere hva som gjorde denne så spesiell, før vi sakte, men sikkert peiler oss inn på Midsommar.

På hvilken måte er Aster inspirert av Roman Polanski? Er filmen dypest sett like morsom som den er kvalmende? Er den for lang eller for kort (!) med sine to timer og tjuesju minutter?

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Pernille Middelthon.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

Jon Christoffersen sier:

15. september 2019, kl. 11:46

Her var det scener som blir vanskelig å glemme! Utrolig bra film. Men glad jeg så den på kino, for det kunne vært fort gjort å miste fokus i de gjentagende scenene (måltider, soving etc). Det var også masse flotte bilder av sommerlandskap som tok seg godt ut på stort lerret. Veldig enig med Lars Ole i at det var mye humor her. Lo flere ganger underveis. Men humoren hjalp liksom ikke så mye: det var fortsatt jævlig :)

Svar
Anders Aandahl sier:

25. september 2019, kl. 10:18

Syns selv den var for lang. Den første timen var strålende. Men syns etterhvert de stadige ritualene tar ut litt brodd og nerve fra fortellingen, som til tross setting utarter seg på relativt tradisjonelt vis. Jeg likte filmen godt, men den kunne hatt bedre pacing, og gjerne enda litt slemmere.

Svar
Tore Øyås sier:

25. september 2019, kl. 12:02

Enig der. Hele filmen oser av ‘kill your darlings’-problemer, hvor vår tillit til regissøren henger i en stadig tynnere tråd. Man merker at Aster nærmest bevisst nekter å bruke kjente effektive filmatiske grep, og ikke at en auteur som Aster selvsagt skal bruker klisjéer, men det er liksom ingen mellomting her. Ressultatet blir en film som er alt for tung å henge med på, som stiller for store krav til tålmodighet innen tempo, effektivitet og til slutt gevinst for oss seere. Nydelige enkeltscener, et par oppriktig fascinerende og creepy scener, men filmen tar selv totalt effektivt brodden av stemningene og effektene den vel strengt tatt forsøker å skape? Det er liksom grenser for hvor lenge overhyggelige svensker virkelig er ubehagelig. Man får jo mer lyst til å slå dem ned og rømme, noe som blir et alvorlig troverdighetsproblemt for hele rammeverket i filmen.

Svar
Christian sier:

28. september 2019, kl. 16:25

For min sin del, gler meg vilt til director’s cut på 171 min (UK blu-ray 28 okt). Kill your darlings? Nope, i dette tilfellet add your darlings, elsket dette universet.

Svar