Mona Fastvolds besynderlige The Testament of Ann Lee (2025) beskriver livsløpet til den helgenlignende, historiske skikkelsen Ann Lee (1736-84), eller Mother Ann som tilhengerne kalte henne. Vi følger Ann fra vugge til grav i én lang, stønnende, skrikende og dansende bevegelse.
Fra hennes religiøse oppvåkning som barn, via ekteskapets grusomheter, og ikke minst møtet med Jane og James Wardley og deres visjon om at Kristus ville gjenoppstå som kvinne, til hun virkeliggjøres i troen. Menigheten deres ble kalt Shaking Quakers, etter å ha brutt med kvekerne, så endelig det nedsettende Shakers.
Det var en særegen evangelisk bevegelse Ann Lee først ble medlem av, så ubestridt leder for. Blant shakernes sentrale dogmer var det å leve i sølibat, noe som åpenbart passet Ann godt. Hun hadde mistet fire barn, og ganske sikkert kjent ektemannens (eller mannens) brutalitet på kroppen. Kvinnen kunne nærmest karakteriseres som gjenstand i det avsidesliggende Manchester i England filmen skildrer, under den ikke spesielt opplyste delen av Opplysningstiden. Kvinnen var ektemannens eiendom og han kunne straffe henne etter hans forgodtbefinnende.
Fulgt av indre syner tok Ann med seg en liten gruppe troende til Amerika, der hun trodde religionsfriheten i Den nye verden skulle gi grobunn for en storslagen vekkelse. Det skjedde ikke. Ann Lee døde omgitt av noen få likesinnede, i harmoni med naturen og sin egen overbevisning, i blind tro på at sølibat skulle redde verden fra synd og undergang. Da The Testament of Ann Lee hadde premiere i fjor var det kun to praktiserende shakere igjen – nå har et tredje medlem kommet til, den 59 år gamle April Baxter.
Litt ekteskapshistorie
Ekteparet Wardley, Ann Lees symbolske «foreldre», kan ses som forlengelser av Fastvold og hennes partner, regissøren og manusforfatteren Brady Corbet. Fastvold og Corbet er opphavspersoner for en serie slående filmer, og de veksler demokratisk på om det er han eller hun som regisserer. Kanskje derfor oppleves The Testament of Ann Lee som en nær slektning av både The Childhood of a Leader (2015) og den monumentale The Brutalist (2024), med sine ti Oscar-nominasjoner. Alle tre er skrevet av paret i fellesskap.
Fastvolds monumentale produksjon, sammen med hvor utsatt kvinnelige regissører er i Hollywood, låner en viss logikk til «testamentet». En av filmens overbygninger er hvordan kvinner er skrevet ut av historien, og ikke har råderett verken over eget liv eller egen eiendom, og slik kan arven ses i et grelt og ironisk perspektiv. «Testamentet» blir derved et løfte om at kvinners stemme ikke skal bli glemt. Den bibelske betydningen er åpenbar: Ann Lees testament er skildringen av hennes tro og dens ideologiske grunnlag, og peker på betydningen av å skrive om også religionshistorien feministisk.
Og det er nok her Fastevold har mest på hjertet. Shakerne kan ses på som foregangsfigurer i kampen for likestilling, og fremsynte i sin pasifisme og antirasisme, blant annet. Vi presenteres for en bevegelse med et dypt demokratisk potensial, som portretteres som «overskridende» gjennom dansen og idealismen.
For meg ble dansescenene langdryge, og mer stiliserte enn spirituelle. Det ikke til å unngå at filmens monumentale stil, med dens store sveip og lange dansescener, kaprer tid fra en mer subtil fremstilling av forholdet mellom shakerne og andre krefter i samfunnet. Ikke minst preges dialogen av at de knapt snakker sammen om annet enn det som skjer i bildet, in media res.
Skuespillerne, og spesielt Amanda Seyfried naturligvis, spiller med stor og ekte innlevelse. Det er som om de forsøker å skape sterke følelser hos meg, mer enn at jeg opplever dem, rollefigurene på lerretet, som rammet av noen virkelig ekstatisk tro. Kanskje har dette å gjøre med hvordan filmens visuelle uttrykk ligger farlig nær en tidstypisk gjeninnsettelse av fortiden.
Det (overdrevent) store bildet
Den som leser Hilary Mantels historiske romaner vil slås av en forbløffende, nesten fysisk nærhet i omgangen med historien. I bøkene om Thomas Cromwell og Henrik VIII er balansen mellom ektefølt tilstedeværelse og fortiden som fremstilling eller forestilling, perfekt, hvilket antakeligvis har å gjøre med hvordan Mantel har reflektert mye over hva det vil si å skrive om gårsdagens store hendelser.
«In the course of writing this book I have had many arguments with myself, about what history really is», skriver hun i forordet til A Place of Greater Safety (2006), en roman om den franske revolusjonen. Hennes metode handler i stor grad om å la romanens skikkelser bruke talemåter og direkte avskrift fra kildene når de snakker. Å finne frem til den rette brøken i blandingen av faktiske, historiske hendelser og egne erfaringer som skrivende og tenkende, er nøkkelen til å skape et overbevisende verk, sammen med (etter mitt skjønn) en tilsvarende stilistisk veksling mellom episke sveip og tidløs, kroppslig nærhet.
Men hvordan gjør man dette i kunsten? Dette er spørsmål mange har grublet over. Under arbeidet med sin biografi over Robert Fry, prominent medlem av Bloomsbury-gruppen, skriver Virginia Woolf i dagboken (den 3. mai 1938): «How can one cut loose from facts, when there they are, contradicting my theories?»
Det er en scene i The Testament of Ann Lee som har brent seg fast. Som barn observerer Ann og søsknene hennes at foreldrene ligger med hverandre. Eller kanskje mer presist, at faren forgriper seg på moren, som bare vil få det overstått. Faren, eller ektemannen, stønner høyt og hun sier «barna hører det», og han reagerer med å legge hånden sin over munnen hennes. Som var det henne og ikke ham selv som bråkte. Denne maskuline «feilkoblingen» blir stående ukommentert, og virker derved sterkere.
Sadismen
The World to Come (2020), Fastvolds forrige film som regissør, er satt til staten New York i 1856, og må kunne karakteriseres som en lesbisk kjærlighetshistorie blant nybyggere. Selv om filmen naturligvis er mer enn et «queer period piece», synes et sentralt tema hos Fastvold å være en kartlegging av seksualitetens eller begjærets røtter i nær fortid. The World to Come var ikke et manus hun skrev selv (eller sammen med Corbet), og filmen er langt mer konvensjonell enn The Testament of Ann Lee. Seksualitetens rolle i sistnevnte er mer besynderlig enn romantisk, ikke minst fordi shakernes dans, slik den fremstilles i filmen, har en ekstremt seksuell undertone, og Fastvold selv har beskrevet dansescenene som «en stor, kollektiv orgasme».
Som for å understreke kroppen som tema lar Fastvold ektemannen komme ruslende hjem med en bok av en forfatter som ikke kan være en annen enn Marquis de Sade. Den har han funnet på smia, og det er lærlingen hans som har fått kloa i den, og det er denne boken som inspirerer ham til å engasjere den allerede mildt seksualfiendtlige Ann Lee i en mild, ja sammenlignet med hvordan kvinner ellers ble behandlet, gjensidig respektfull S&M.
I filmen fremstår flagellasjonen som delikat og mild, sammenlignet med det gjengse samleie. Sadismen er pyntelig, og ekteskapelig sex brutal. Like merkelig er det at de Sade sine bøker ennå ikke er skrevet, langt mindre oversatt til engelsk. De Sade sine bøker har vært forbudt i England frem til, jeg tror det er i 1983, og noen oversettelse har ikke eksistert før i moderne tid.
Ikke dermed sagt at en filmskaper forplikter seg til det historisk korrekte. Vi vet jo at Hollywood lyver, og tar det med i beregningen når vi ser en film som dette. Slik er det også med påstanden om at Ann Lee har blitt skrevet ut av historien og glemt, som er Fastvolds egen. For det finnes talløse bøker om bevegelsen, og en trenger ikke å gå lenger til legendariske The Wooster Group (med bl.a. Frances McDormand), som for bare ti år siden satte opp en teaterforestilling basert på shakerne. Woosterne danser og synger til det jeg tror er en LP-plate med shaker-hymner fra 1977. Som ofte når det gjelder «den frie scenen» er det lange studier som ligger til grunn for arbeidet, mens man i Hollywood alltid har dårlig tid, og ser på historien som forsinkede nyheter – som eksempelvis med Paul Thomas Anderson, da han (etter eget sigende) lagde Phantom Thread (2017), en film om haute couture, bare ett år etter han begynte å interessere seg for mote.
Alt dette leder til en serie interessante spørsmål: Hvorfor ikke utnytte det faktum at dansen, som jo er så sentral blant shakerne, gjennomgikk en radikal forandring året Ann Lee døde? Den individualiserte, svært kroppslige formen for dans de hadde praktisert, og som virket provoserende på anti-shakerne, og allerede i samtiden ble karikert (og fra et rasistisk perspektiv virker provoserende, fordi det var hvite som synliggjorde kroppen på en ekspressiv, overskridende måte, «forbeholdt» fargede), gjennomgikk en revisjon under en viss Joseph Meacham, som rett etter Ann Lees død introduserte nye, langt mer strikte og kjønnsdelte regler for hvordan shakerne skulle danse.
Er det, for å svare på mitt eget spørsmål, fordi disse faktiske hendelsene strider imot regissørens egne teorier?
«Anti-Shakerismen»
Catharine Sedgwick (1789–1867) var en svært populær forfatter i samtiden, og en av hennes bøker, Redwood (1824), handler om en kvinne kidnappet av shakerne, og er et eksempel på hvordan bevegelsen faktisk har vært representert også i litteraturen. Men ofte med kritisk fortegn, og her fra en kvinne som var en aktiv antirasist også i praksis i sin egen samtid.
Det fantes flere som henne. Følgende er en direkte avskrift av tittelen og forfatterinformasjonen på forsiden av en bok skrevet signert Mary Marshall Dyer, utgitt i 1847:
«The rise and progress of the serpent from the garden of Eden. To the present day. With a disclosure of Shakerism, exhibiting a general view of their real character and conduct from the first appearance of Ann Lee. Also, the life and sufferings of the author, who was Mary M. Dyer, but now is Mary Marshall.»
Dette er tittelen på en bok av en av de viktigste talskvinnene for anti-Shakerismen, altså en samtidig kritikk av bevegelsen. Mary Marshall ble medlem av Shakerne sammen med ektemannen og fem barn. Av grunner som kan være både gode og dårlige – hun fikk ikke den posisjonen hun drømte om eller følte seg fremmedgjort, eller passet bare ikke inn – bestemte hun seg for å bryte med shakerne.
Men hun fikk ikke med seg barna sine. De var mannen, og indirekte shakernes eiendom. Resten av livet brukte hun på å kjempe for å få barna tilbake, og til å svartmale Ann Lee og hennes trosfellesskap. Et forsøk på å skape opptøyer for å «stjele» barna tilbake mislyktes. Det er lett å anta at hun døde dypt ulykkelig og i ensomhet.
Det er naturligvis en helt annen prosess å omskape historien til film enn å gjøre rede for den i en sakprosabok. Historikerens metode er å skrive alt inn i større sammenhenger, mens filmregissøren (her) går motsatt vei: Hovedpersonen må ses mest mulig heroisk og singulært.
På tross av sin artifisielle form, en blanding av melodrama, musikal, religiøst tablå og pamflett – på mange måter langt mer radikalt enn selv The Brutalist – fremstår filmen likevel som entydig i sin fremstilling av Ann Lee som et glemt feministisk ikon. Men er det ikke nettopp på slike problemstillinger at Fastvold kunne ha brukt den fortellerstemmen hun har til sin disposisjon?
Ann Lees postmoderne liv
Nesten fra hun blir født skiller Ann seg ut fra andre barn, gjennom sin lengsel etter renhet og ekte tro. Ordet «testament» i tittelen peker både på Bibelens testamenter, og Ann Lees tro som et korrektiv til dette, eller som et bibelsk tillegg. Samtidig åpner «testament» for en annen tolkning, nemlig at Ann Lee, gjennom sitt liv, har overlatt noe til oss, som vi må «pakke ut» i nåtiden.
Apostelen i så henseende er filmens forteller. Helt til slutt (spoiler) avsløres det at Anns venninne, Mary Partington (Thomasin McKenzie), er den som fører ordet. Hun ser bare på ett øye, og det er interessant: Filmen «innrømmer» at dens blikk på fortiden langt fra er perfekt, og at fortellerstemmen er et partsinnlegg. Men ved å plassere fortelleren i fortiden, gir Fastvold slipp på en gylden mulighet til å lage en postmoderne (om det ikke allerede er for sent) film – eksempelvis ved å plassere fortelleren utenfor tid og rom.
Samtidig avslører filmen et nesten desperat ønske om, med alle midler, å skrive seg inn i historien (noe den har til felles med The Brutalist). Filmen er en hagiografi, en skildring av Ann Lee som nær sagt ufeilbarlig. Når hun passerer et slavemarked første dag på amerikansk jord, trenger hun bare å kaste et blikk på slaverne som selges og deres «eiere», før hun irettesetter handelsmennene med et «skam dere».
Shakerne, også før Ann Lee, var pasifister, motstandere av slaveriet (tror jeg, men jeg er ikke sikker), og forkjempere for likeverd mellom kjønnene, men de var ikke alene om det, og de var heller ikke perfekte mennesker selv. Dette er interessant med tanke på at flere har påpekt at shakernes religionsutøvelse var «en øvelse i hvithet», og nettopp deres seremonielle virksomhet i offentligheten, gjennom dans og bekjennelser, ble sett på som skandaløse nettopp i hvordan kroppen fremsto foran øynene på vanlig folk i deres daglige dont.
Wardleyene ble, som nevnt, først kalt «the Shaking Quakers», og det finnes flere bilder som gjengir hvordan de danset, og også hvordan dansen forandret seg over tid. Dette er ikke brukt dramatisk i filmen. Her har Fastvold gitt slipp på det jeg (i all beskjedenhet) ser på som en gylden mulighet til problematisering av kroppens plass i historien, og hvordan trosutfoldelsen også er bestemt av vårt syn på rase.
En annen film jeg har tenkt på er Luchino Viscontis fantasmagori, Ludwig (1973), som er en wagneriansk fremstilling av Ludwig II sitt liv som regent i Bayern. Ambivalensen Visconti bruker for å karakterisere Ludwig, blant annet med stiliserte bilder av «anklagerne», nesten som intervjuer, skaper en brechtiansk distanse, og fremstår nærmest som plakater på scenen.
Konseptalbumene
Mer enn andre filmer – skjønt dansescenene leder tankene i retning av Luca Guadagninos versjon av Suspiria (2018) – minner The Testament of Ann Lee meg mest av alt om enkelte av rockens mastodontiske konseptalbum. Jeg tenker på LP-er og dobbelt-LP-er som Animals (1977) og The Wall (1979) av Pink Floyd, The Lamb Lies Down on Broadway (1974) av Genesis, eller enkelte av de mer episke låtene til Kate Bush. Filmen er skapt samme måte som de store syttitallsbandene brukte myter, folklore og store figurer til å skape fiktive universer de kunne spinne musikken sin rundt.
Med det mener jeg å si at filmen er mer tematisk enn dramatisk bygd opp, og at selve fortellingen, som går fra det ene «dramatiske høydepunktet» til det neste, skaper en sterk følelse av monotoni. Det som ofres er en psykologisk nærhet til rollefigurene, til tross for imponerende spill og innlevelse. Både karaktertegning og hvordan konfliktene utvikler seg over tid, er skjøvet vekk til fordel for store sveip, drevet av fortellerstemmen. En kan sammenligne enkelte langdryge scener med gitarsoloer. Sanselige bilder opptrer som drømmer og visjoner – slanger, engler, og så videre – og disse har også noe av LP-platenes karakteristika.
Forbindelsen til musikk stikker dypere, for interessant nok er det shakernes opptredener under vekkelsesmøtene som har gitt filmen dens form. Shakerne skrek og stønnet, «danset» med rykkete bevegelser og lot sine synder og visjoner få uttrykk som bekjennelser i denne kollektive ekstasen. Mye av tiden i The Testament of Ann Lee går med til koreografisk å skildre denne formen for religiøs praksis.
Fastvold bruker dansen og «sangen» til å skape en nærmest ritualistisk følelse – noe som ikke minst gir rom for at komponisten fra The Brutalist, Daniel Blumberg, skal kunne få utfolde seg. Dansens repetitive språk, lydsiden og den voldsomme musikken skal illustrere sannhetsgehalten i visjonene, men har en overtydelighet ved seg som ikke er fri for religiøs kitsch.
Den problematiske seksualiteten
Kanskje skal man legge godviljen til, og si at filmen faktisk forsøker å si noe om hvilke demokratiske og sosiale muligheter som lå latent den evangeliske kristendommen i kjølvannet av «The Second Great Awakening» i amerikansk kristenliv. En kritikk i så henseende vil da være at ikke noe annet kraftfelt enn spenningen mellom shakerne og en fordømmende majoritet synes å være virksom i filmen.
Ann Lee som tidlig feminist, oppleves som idealisert. Mangelen på motstemmer, kritikk eller skepsis svekker fortellingens autoritet. Samtidig har jeg en dyp forståelse for at dette er en kampsak og at følelsen av å være en Ann Lee i Hollywood er reell: Filmbyens forakt for kvinner synes å vokse for hvert år som går. De utagerende dansescenene i The Testament of Ann Lee vil for mange virke provoserende i sin kroppsliggjøring av følelser, på sammen måte som spesielt unge menn ble sjokkert over å se Yoko Ono i studio med The Beatles, og knapt registrerte det revolusjonære motet hun viste da hun erstattet korpikenes stønn og nynning med performative primalskrik.
Derfor føles det nesten smålig å insistere på at Fastvold skulle ha reflektert over mulige korrektiv til sin egen historieforståelse. Ved eksempelvis å lese Faramerz Dabhoiwalas The Origins of Sex. A History of the First Sexual Revolution (2012), som gir et ganske annet bilde av seksualitetens historie enn det som tegnes i The Testament of Ann Lee. (Dabhoiwala beskriver samme tidsepoke som en tid da vårt syn på seksualitet forandret seg i en mer liberal retning, og ser den i lys av moderne fenomener som «samtykke» og «sex utenfor ekteskapet».)
En religion etter en annen
Jeg er, med andre ord, usikker på om jeg syns at filmen er relevant som politisk dokument, og om den på noe vis forsvarer den implisitte påstanden om at Ann Lee og Shakerne er viktige eller inspirerende for hvordan tenke politisk i dag. Men jeg innrømmer gladelig at det er et storslagent «helgenportrett». Og at en norsk, kvinnelig regissør markerer seg som så sentral i dagens Hollywood, i tillegg til at Kristoffers Borglis The Drama er like rundt hjørnet, og at Joachim Trier nettopp har vunnet en Oscar, fremstår nesten uvirkelig.
Det er bra at filmene til Mona Fastvold deler verden i to. Mange lar seg fascinere av den tablåaktige, messende formen og de megalomane tematiske valgene hun deler med Brady Corbet. Andre blir provosert. Antakeligvis er det et kvalitetstegn. Ingen annen norsk regissør har en tilsvarende posisjon i Hollywood som Fastvold, og det er forbløffende på hvor kort tid og med hvilken formidabel kraft hun har fått det til.
Jeg er full av beundring for The Testament of Ann Lee. Men for meg, som fikk min smak formet på 1970-tallet (men andre halvdel, David Bowie og CHIC, ikke Pink Floyd og Led Zeppelin), er det vanskelig å se filmen uten å tenke at hovedpersonen mer enn noe annet var en religiøs fanatiker. Jeg vil alltid foretrekke sluttmonologen i The Last Days of Disco (1998) og Whit Stillmans forsvar for hedonisme og nightclubbing, fremfor Mona Fastvolds like helhjertede omfavnelse av sølibatet.