Under visningen av Den grønne sykkelen kunne jeg fornemme følelsen av det magiske. Det å være rundt 10-12 år og ha klokketro på at man kan flytte fjell og realisere tanken man har satt seg i hodet.

Jeg for min del ønsket meg en hest. Jeg ønsket meg så intenst en hest at jeg kunne sykle mange kilometer for å se levende og ekte hester gå ute i landskapet og gresse. Jeg kunne sitte ved gjerdet å drømme om min egen. Jeg skulle ha den i garasjen og jeg skulle selv slå gresset rundt huset og tørke det, slik at hesten min fikk sitt eget høy. I nærmere ett år vasket jeg hos gamle damer og «gikk ærend» etter skoletid, for å tjene penger til å kjøpe hesten min. Mamma sa – med en trett skilt-mor bevegelse – «Ja, bare spar til hest, du vennen min. Det er fint». Og jeg sparte. Jobbet og sparte.

En dag hadde jeg penger nok til å kjøpe en litt salrygget ponni i mellomstørrelse. Hele 13 år var den – ganske gammel egentlig, men fin nok for meg. Den hadde hvite flekker og var en hengslete inntilbeins sak fra et ridesenter i nærheten. Dyret skulle egentlig bli pølse, men eieren ble vel fristet av mine skarve tusenlapper og sa: «Da kommer du og henter hesten på lørdag – du må ha med faren eller morra di, sånn at vi kan skrive en kjøpsavtale». Dette gikk selvfølgelig ikke. Jeg kunne jo ikke kjøpe en hest og ha den hjemme i garasjen. Broren min hadde nemlig sterk astma, så mamma hadde aldri trodd at jeg på ramme alvor sparte til hest. Garasjen delte vi dessuten med naboen i rekkehuset, den var støvete og fuktig og hesten kunne jo ikke stå ved siden av en bil.

Men inne i mitt hode virket alt så uproblematisk. Der var alt på plass; jeg så meg selv med flagrende hår, ridende på hesten, over enger og åkrer. At skolekameratene så litt sånn skrått og misunnelig på meg, der jeg steg av hesten og bandt tøylene i skoleveggen. Særlig førsteklassingene syntes nok at jeg var veldig tøff, en slags jentete John Wayne, der jeg klirret med sporene bortover skolekorridoren. Og omtrent sånn tror jeg Wadjda i filmen Den grønne sykkelen tenker, når hun bestemmer seg for å skaffe seg sykkel. For unge jenter i Saudi-Arabia er det en umulig, nær sagt utenkelig tanke å eie en slik gjenstand. Men hvis det er én ting Wadjda (Waad Mohammed) skal oppnå i den arabiske verden – koste hva det koste vil – så er det å bli selvstendig eier av en grønn sykkel. Med dusker på styret. Og dermed blir Wadjda nødt til å legge kløktige strategier for å oppfylle drømmen.

Den grønne sykkelen er et fenomen av en film. Det er den aller første spillefilmen som noen gang er laget og produsert i Saudi-Arabia, og den er attpåtil regissert av noe så uhorvelig som en kvinnelig regissør. Det har blitt lagt mye vekt på dette i omtalene og den positive mottagelsen av filmen. Regissøren Haifaa Al Mansour er selv vokst opp i landet, i en søskenflokk med 12 barn. Ifølge kilder fikk Mansour utdanne seg ved det amerikanske universitetet i Kairo, Egypt, og studerte film ved et universitet i Sidney, Australia. I tillegg et knippe kortfilmer, laget hun den prisvinnende dokumentarfilmen Women Without Shadows, i 2005.

Uten at jeg vet så mye mer om bakgrunnen hennes, vil jeg anta at hun tilhørte og tilhører et ganske privilegert og intellektuelt samfunnslag, med mye frihet for en kvinne av hennes kaliber. Hun vet hvor grensene går for hva filmene hennes kan handle om, og hun legger seg på en rolig, ikke-insisterende tone, der filmspråket er preget av vestlig feel-good og fortellingen baserer seg på relativt enkle konflikter og velkjente dramaturgiske løsninger. Den grønne sykkelen skal dessuten kommunisere med et barnepublikum, hvilket den gjør i et bredt anlagt, internasjonalt språk som alle – eller hvert fall veldig mange barn – kan kjenne seg igjen i.

Den grønne sykkelen handler om å ønske seg noe veldig sterkt, noe som virker uoppnåelig. Om den aller første gangen man virkelig kjenner et begjær etter noe man bare må ha, og store deler av fortellingen fokuserer på hvordan Wadjda når målet sitt. Men siden det dreier seg om en ti år gammel jente i et av verdens mest konservative land, hvor kvinner har begrensede rettigheter, blir filmfortellingen også en invitasjon inn i privatsfærer vi sjelden har innblikk i. Filmens blikk ligger nærmest konsekvent hos Wadjda, og lag for lag avdekkes barndommens naive syn på hvem hun selv er, hvem mor og lærerne er – de ulike agendaene som styrer hennes bevegelsesfrihet. Sårest er kanskje oppdagelsen av at hennes noe distanserte far er i ferd med å skaffe seg en ny kone, og hvordan hennes egen mor (Reem Abdullah) forsøker å skjule dette, selv om sinnet overfor farens kalde arroganse og mangel på empati bobler under overflaten. Da er det godt å se at en gryende kvinnesolidarisk allianse vokser mellom mor og datter, og på den måten oppnår de en gjensidig forståelse for hverandres frihetsønsker.

Det hentes opp som en kuriositet at regissøren måtte filme eksteriørscenene mens hun gjemte seg i en bil, og det har blitt stilt spørsmål omkring hvordan Haifaa Al Mansour i det hele tatt har klart å lage denne filmen i et land der kjønnene er segregert og kvinnene ikke er en del av det offentlige rom. Jeg har ikke noe svar på dét, men hun klarte det i alle fall. Muligens fordi samfunnet selv ikke ville tro at en kvinne kunne klare dette, og at hun derfor passerte «under radaren». Filmene til Haifaa Al Mansour settes likevel på dagorden i kongedømmet, der de både berømmes og diskuteres, og anses som en viktig og provokativ stemme; som en oppfordring til at innbyggerne selv tar oppgjør med deler av sin undertrykkende og konservative kultur.

Handlingen i Den grønne sykkelen går inn og ut av offentlige rom, skoler og private hjem. Og inn og ut av hijaber og heldekkende kvinnedrakter, på en slik måte at det hele egentlig ser ganske praktisk ut. Det er et land full av støv, sol og sand, så selve klesplagget er jo ganske praktisk i seg selv. Likevel preges fremstillingen av draktene med en forsiktig, men dirrende undertekst; små sidereplikker setter Wadjda på plass som jente og minner henne om hvor grensene for hennes livsutfoldelse går. Men Wadjda lar seg ikke plukke på nesa: hun digger vestlig popmusikk, har Converse-sko til den tradisjonelle skoleuniformen og tar sin «straff» for overtrampet med hevet hode. Hun fortsetter med å jage den uoppnåelige drømmen. Drømmen om å skaffe seg en sykkel. Ja, hun er til og med villig til å utfordre påstanden om at «hvis jenter sykler kan de miste evnen til å få barn».

Wadjda er 10 år. Hun vil kjenne vinden i håret og føle de beundrende blikkene på seg, der hun suser av gårde på den grønne sykkelen, med dusker på styret – ut i den store, vidunderlige friheten et enkelt veikryss mot slutten av filmen så vakkert symboliserer.