Analysen: Elias og Storegaps hemmelighet (2017)

«Jeg er ingen baby!» roper Elias. Den lille redningsskøyta har nådd tenårene, og utsettes for selfiekultur, musikkvideodebut og Marcus & Martinus. «Lille bondebåt,» rappes det under Elias’ møte med storbyen, og bak adspredelsene lusker en neongrønn krimgåte.

I høst inntok Elias og Storegaps hemmelighet norske kinolerreter, og ble med det tredjemann ut i filmserien om det oppdiktede fiskeværet Lunvik. Da båtfiguren kinodebuterte i 2007, hadde den allerede rundet to TV-serieproduksjoner signert allmennkringkasterne, samt dukket opp i litteratur og på scenen. Elias har faktisk holdt det gående helt siden 1999, og lagt bak seg en Amanda-pris og en Emmy-nominasjon på ferden – i tillegg til rollen som sjøvettmaskot for den humanitære organisasjonen Redningsselskapet.

Regissør Lise I. Osvoll, som har vært involvert i begge de tidligere kinolanseringene, har denne gang gitt roret til Simen Alsvik og Will Ashurst. Alsvik har blant annet jobbet med fjernsynsserier som Lilyhammer og Neste sommer, samt regissert komedien Tina & Bettina – The Movie (2012). Ashurst har bakgrunn som animatør, og har bidratt til barnefilmproduksjoner som Knerten gifter seg (2010) og Kurt blir grusom (2008).

Samarbeidet mellom de to kan ved første øyekast virke som et overflatisk underholdningsprosjekt, men som vi skal se nærmere på, har det snarere vokst ut av en ambisiøs, men overivrig visjon. Flere temaer dras opp underveis, men få av dem blir diskutert skikkelig. Den ustø kursen gjør seg også gjeldende i oppbygningen av handlingsforløpet og utporsjoneringen av elementer med tiltenkt «målgruppeappell».

Bonde i storbyen

Allerede fem minutter inn i handlingen, kaster hovedpersonen vår seg ut i et dramatisk redningsoppdrag. Det mottas meldinger om et skip fra Storehavn som har satt seg fast ute ved Storegap – et beryktet grotteområde, omringet av farlige klipper. En diger storm er på vei, men det hindrer ikke Elias i å dra ut alene – og lykkes. På vei hjem med skipet på slep, informerer helten om hvor de skal søke ly for natta. Responsen smeller hardt: «Lunvik? Det hølet der?»

Storbyarroganse blir et gjennomgående emne i Elias og Storegaps hemmelighet, som lar store deler av handlingen utspille seg i Storehavn – et slags Elias-universets svar på Oslo møter Bergen. Da Jon Selås anmeldte forgjengeren, Elias og jakten på havets gull (2010), beskrev han representasjonen som «en ensidig ressurs- og distriktspolitisk kamp, sett fra kystfiskernes side: trålere fra Spania og kapitalister sørfra.» Merk at VG-anmelderen trillet en entusiastisk femmer, og innledet bemerkningen med «skal man være ufattelig kritisk» – men poenget blir det samme. Spill på nasjonale stereotypier er en kjent og kjær gimmick ved Elias-franchisen, og i tredjefilmen gjør den seg gjeldende i hierarkiforskjellene til bygd og by.

For sin innledende heltedåd mottar Elias en invitasjon fra Hennes Dyptflytende Majestet Kystruta selv – en hovmodig ferje hvis ansiktstrekk og bergensdialekt minner om Erna Solberg. Elias skal få hedersmottakelse i byen, og det er gjennom hans oppsperrede øyne og gjentatte «wooow» at vi introduseres for Storehavn – en utsikt dekorert av boligblokker og pipeverk. Som en Rückenfigur plasseres Elias i forgrunnen, med sin «båtkropp» som målestokk for hvor majestetisk skuet er – og hvor ubetydelig han blir i forhold.

Forsidebåt på karrierestigen

Hovedpersonen tegnes raskt opp som fisk på land. Moralen settes på prøve i møte med kultursjokket, inkludert fristelser som kjendisstatus, karrierejag og forelskelse. Ingenting er konsekvensløst, som den ene pedagogiske linja etter den andre forsøker å advare om: «Du må gønne på med de sjansene du får», «Selv om du nå er stjerne, så må du holde beina på jorda» og «Pass godt på motoren, den kan brenne seg ut.»

En hvinende båtgruppe kaster seg over helten vår. Pastellfargede mobiler skytes til værs, blitsregn følger og det poseres i en svett selfie-montasje. Groupiene forklarer at Elias er «all over the news», og selv pop-tvillingene Marcus & Martinus unner ham en racerbåt-cameo. «If you can make it here, da kan du make it både her og der,» deklamerer Kystruta. «Storehavn trenger en helt. En som skjønner ungdommen.» Og med det har Elias i løpet av kun ett døgn fått smaken av byen som en drømmemaskin, fylt til randen av goder, og takker ja til å bli redningsskøyte i Storehavn.

Glansbildet falmer for øvrig fort når Elias får kjenne på større ansvar, flere oppgaver og lengre, stressfulle dager. Han blir gammelt nytt, og konfronteres med en annen side av byen – et trafikkert kaos hvor barnehagebåter rennes over av racere som ikke respekterer fartsgrensa. Skipene han redder er utakknemlige, og han undervurderes basert på bakgrunn av størrelse, alder og herkomst. I tillegg bevitner han kriminaliteten som gjemmer seg i de graffiti-kledde smugene, hvor blant annet skipet han reddet til å begynne med, Våghals, holder til.

Det er ikke mye vi får se av Lunvik oppi alt dette, men det lille som vises står i sterk kontrast til storbyens høylytte falsetter. Det lille fiskeværet er alltid badet i lys, enten det er varm morgensol eller en hvit, klar måne. Husene er få, krokete og fargerike, og innrammes av frodige, grønnkledde fjell. De tilhørende rollefigurene (gjengangere fra tidligere filmer) fremstilles nøkternt og trygt, som motpart til byfolkets mer aggressive tone. Til tross for fascinasjonen for det urbane, ligger med andre ord idyllen trygt plassert utenfor bygrensene, og Jon Selås’ distriktspolitiske kommentar gir gjenklang.

Hode, hjerte eller hormoner?

Det er en eldre Elias vi blir kjent med i denne filmen. En utgave som i større grad styres av følelser, som er mer selvsentrert og har lettere for å ty til løgn og løftebrudd. «Jeg er ingen baby!» skriker helten vår når han møter motgang, og lar sinnet tilføre ekstra muskelkraft i redningsaksjonene. Det lukter attitude og lunefullhet.

Elias’ møte med storbylivet kan på mange måter minne om en studentfase. Han etterlates til seg selv på et nytt sted, hvor han må tilpasse seg fremmede omgivelser og få innpass i et nytt miljø. Samtidig trer han ut i voksenlivet ved å ta imot forfremmelsen, et yrkesambisiøst steg han straks innser at krever mer av ham enn han er klar for.

For Storehavn byr på fristelser, og en av dem er Stella – en flørt av en bybåt som åpner opp Elias for urban ungdomskultur. I klisjéfylt romcom-stil introduseres hun i sakte film, smilende og blunkende til svulstige akkorder. Hun vises fram slik Elias emosjonelt opplever henne, og i forelskelsen forsterkes hormonene.

Stella tilhører en hip hop-glad rånegjeng, og i relasjonen til Elias, blir by- og bygdeforskjellene enda tydeligere. Elias’ prioriteringer endrer seg; han får smake på sene kvelder, og agerer annerledes ut ifra hva han tror de andre vil like. Det stinker fisk på land, og dette understrekes i en musikkvideosekvens, med hip hop-artist Ravi i front.

«Lille bondebåt / sikker på at du er klar for detta?» rappes det, og rollefigurene cruiser gjennom byen. I bakerste rekke ligger Elias, som et klønete påheng. Det trikses i luften og poseres foran kamera, og klipperytmen leker seg med takten til låta. Innslaget er fengende og fargerikt, og banker nok en gang inn tittelfigurens outsider-posisjon.

Streben etter innpass ender med tilbaketrekking. Elias’ eksperimenter fører til forsømmelse av jobb i Storehavn og venner i Lunvik, som resulterer i sparken og konfrontasjoner. Plutselig mangler han tilhørighet, noe som dveles ved i en av filmens mest interessante sekvenser. Ensom og lei søker han ly ved en annen kai, og blir sittende der og sture over flere dager. Animasjonen blir plutselig stop motion-inspirert, og sekvensen minner om en time lapse-video. Effektiv teknikk viser hvordan tida flyr rundt vår ellers så urørlige venn. Skyene glir forbi, dag blir til natt, sjøstjerner fester seg til baugen hans, og fremmede skip passerer tur-retur ute på havet.

Livet går sin vante gang – men Elias har meldt seg ut av det. Sekvensen oppleves som en overraskende pause i et eller så effektivisert løp, og indikerer en psykisk tilstand av depressiv art, en slags eksistensiell krise, som er overraskende alvorstynget.

En neongrønn krimgåte

Sekvensen er også relevant fordi den markerer skillet i det som oppleves som en todelt handling. Her ifra er Elias’ indre reise over, og vi begir oss i stedet ut i en ytre. Vi er to tredjedeler inn i filmen, og her glipper temaene som så langt er blitt introdusert og vektlagt. Nå vies en ytre fortelling så å si all oppmerksomhet – som for å minne oss på hvorfor tittelen lyder Storegaps hemmelighet.

Det viser seg at skipet Elias reddet i starten, Våghals, borer og smugler et oppdiktet metall kalt «norvegium». Dette er ulovlig fordi naturressursen er så sjelden og sterk at den forårsaker elektromagnetiske forstyrrelser, og utelater nordlyset. Inne i Storegap har dessuten Våghals og hans medsammensvorne lenket fast to båter, som borer med livet på spill. Elias ser seg derfor nødt til å forene gamle og nye venner og sette en stopper for galskapen.

«Krimgåten» antydes tidlig, men havner lenge i skyggen av alt annet, så vendingen i tredje akt føles som en narrativ u-sving. Om skiftet er brått og seint ute, igangsetter det intens spenning for de minste.

Redningsoppdraget leverer parallellklipp, tempoveksling og kreative synsvinkler. Vi er under vann, oppe blant skyer, det rister og raser – og alt forløses i en overveldende himmel fylt av nordlys. Et intenst klimaks, som viser 3D-animasjon på sitt beste; en sømløs kombinasjon av karikerte og naturalistiske elementer. (Gaute Storaas‘ komposisjoner er et vesentlig bindemiddel. Storaas er en Elias-traver, som har stått bak musikken til både fjernsynsserien og alle kinofilmene, hvorav Elias og jakten på havets gull ga ham Kanonprisen i 2011).

Vennskap til tross

«Du vet det at nordlys, det er litt som vennskap. Det kan skinne sterkt, og det kan skinne svakt. Av og til så forsvinner det og blir borte en stund. Og plutselig så dukker det opp igjen, og skinner sterkere enn noensinne. Og når det skjer, ja, da er det helt magisk.»

Det er det gamle fyrtårnet, Storeblink, som får æren av å avslutte historien. Elias har returnert til Lunvik, der han hører hjemme, og nyter nordlyset krok i krok med Stella.

Hva er det egentlig vi sitter igjen med når rulleteksten inntreffer? Et barn ville antakeligvis sitert Storeblink, fordi det er det siste som blir sagt, og fordi det formidles så svart på hvitt. I et voksent blikk fremstår vennemoralen imidlertid som en enkel og svakt oppbygd konklusjon – noe som omfavnes i siste liten og forvandler de tilsynelatende viktigste motivene i fortellingen til villspor.

At en barnefilm forkynner viktigheten av vennskap, er slettes ingen dum ting, men budskapet må sy en rød tråd gjennom fortellingen. Underveis ser vi så lite til vennene i Lunvik, at vi egentlig har glemt dem når de plutselig får en stor plass. Det samme gjør hovedpersonen vår, noe som ikke går upåaktet hen hos Storeblink: «Du vet det, Elias, at en må aldri glemme vennene sine. Og av og til så må en faktisk si unnskyld.» Men Elias rømmer fra konfrontasjonen og glefser tilbake: «Jeg gleder meg til de gjør det!»

Det utveksles aldri noen unnskyldning, verken fra ham eller dem. Konflikten avtrer like raskt som den introduseres, og fordi den nøstes opp uten forløsning, lærer heller ikke Elias noen lekse. Storegap-situasjonen sveiper inn, feier det hele under teppet, og vipps, så er alle gjenforent.

Og det er slettes ikke vennene Elias kikker på nordlyset med, for å bruke Storeblinks allegori. Det er Stella, som representerer en annen type relasjon, og som var selve hovedårsaken til at Elias forsømte vennene sine i førsteomgang.

Pubertal barnefilm?

Temarotasjonen står for øvrig mer i stil med Elias og Storegaps hemmelighet som barnefilm enn hva de tidligere emneknaggene gjorde. Karrierejag og utbrenthet, selvrealisering og ungdomsopprør er ikke akkurat punkter som beskriver et barns hverdag best. Jo eldre Elias blir, dess mer fjerntliggende vil han oppleves, og filmens forlystelser innen ungdoms- og populærkultur, gjør at man stiller spørsmål ved filmskapernes intenderte målgruppe. Kanskje er det et forsøk på å la Elias vokse i takt med kinopublikummet som har fulgt filmserien siden 2007, eller simpelthen et ønske om å inkludere hele familien?

I alle tilfeller kategoriseres og promoteres verket som en barnefilm, og det faktum at kursen er så ustø både tematisk og narrativt forverres i lys av dette. De ulike komponentene skulle vært knadd bedre sammen, slik at de komplementerte og bygget opp om hverandre i stedet for å konkurrere og motsi.

Til gjengjeld treffer Alsvik og Ashurst barnemålgruppen godt hva gjelder spenningsnivå og alvorlighetsgrad. Enkelte scener – f. eks. Elias som får hodet under vann og holder på å drukne, og på et tidspunkt trues med å hogges opp til spiker – er overraskende mørke når man først tenker over dem, men fellesnevneren er at de potensielt skumle øyeblikkene aldri hales ut, og som regel brytes av med komikk.

Humor som ufarliggjørende element brukes effektivt filmen ut, og selv om dette ikke akkurat er noen utpreget komedie, spilles det ofte på latter fra flere nivåer: Klovneri og slapstick for de yngste, og ordspill og referansehumor for de eldste. Det ligger også noe rent og uskyldig over skurken i historien, Våghals, som gradvis rammes av samvittighet og til slutt ender med å konvertere til den lovlydige siden av samfunnet. En løsning som vekker minner i retning Kardemomme-by, hvor også røverne Kasper, Jesper og Jonatan gis en ny sjanse til tross for alt det slemme de har gjort.

Som tredjeverk i en filmserie, er Elias og Storegaps hemmelighet tro mot den etablerte oppskriften, samtidig som den våger å spille på nye impulser. Universet utvides, protagonisten utforskes og målgruppa utfordres.