De aldrende, men fremdeles så potente actionpensjonistene er tilbake for nye eventyr i The Expendables 2, regissert av Simon West (Con Air). Filmkunst er det ikke, men det er heller ikke på agendaen. Til gjengjeld handler det om å oppleve gruppedynamikk, actionestetikk og stjernemøter – som noen av oss drømte om da vi var geekboys på gutterommet.

The Expendables kom på 11. plass i min Topp 20-liste for 2010. Jeg var en av dem som umiddelbart kjøpte tonen til Stallones prosjekt, en nostalgitripp gjennom gamle actionhelter i selvironisk lys. Originalitet spiller ingen rolle, ei heller en medrivende intrige. Her handler alt om set-ups og avløsninger for x antall eksplosjoner og maskingeværskudd, mens hver enkelt helt får anledning til å spille på konnotasjonene vi knytter til dem fra det glade 80-tall. En enkel oppskrift som fungerer helt utmerket hvis man bare er mottagelig for det. Det er meningsløst å benytte et mer tradisjonelt, filmanalytisk verktøy for å dissekere subtekster og kunsteriske ambisjoner i denne kategorien (det måtte i så tilfelle blitt på et meta-plan). Da er det mer hensiktsmessig å bare lene seg humrende tilbake i kinosetet mens det tegnes opp både referanser og hyperkarikerte situasjoner for målgruppen.

Kjernegjengen fra første film er alle på plass – Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Dolph Lundgren, Randy Couture og Terry Crews. I tillegg får de sporadiske besøk av Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis (som begge har litt større roller enn i forrige film), samt Chuck Norris og Jean-Claude Van Damme. Endelig er Liam Hemsworth (The Hunger Games) rekruttert som det unge alibiet gamlegutta kan harsellere med, pluss den kinesiske skuepillerinnen Nan Yu som et snev av østrogen. Vi blir tatt med til Nepal, Kina og Russland på ulike oppdrag, men det spiller egentlig ingen rolle. Det interessante ligger et helt annet sted – for det første i hvordan man makter å skape underholdende karakterdynamikk og for det andre hvordan man fremstiller actionestetikken.

Gruppens personligheter er puslet elegant sammen – Lundgrens sosiale ukomfortabelhet mot Crews’ trygge maskulinitet, Stathams store ego mot Coutures stumme jernansikt, Stallones farsfigur mot Hemsworths ferskis-engasjement og så videre. Best fungerer det når de får fritt spillerom til å disse hverandre. Verst fungerer det når Stallone og med-manusforfatter Richard Wenk prøver å bryte inn med seriøs, emosjonell karaktertegning. Som når Hemsworth forteller Nan om sin traumatiske bakgrunn fra Afghanistan, med et klimaks om at Taliban-soldatene ikke bare drepte vennene hans, men også landsbyhunden han hadde lagt sin elsk på – tonesatt av molltunge blåsere. Å herrejemini, her er det tynt som en anemisk løvbiff. Heldigvis opptrer det ganske sjeldent.

Chuck Norris er på plass som Booker, om enn uten mål og mening.

Chuck Norris spiller den ensomme ulven Booker – en av Stallones gamle leiesoldat-kollegaer – og  dukker opp i universet helt ut av det blå, uten noen som helst betydning for hovedintrigen, men det er som sagt av sekundær betydning. Det morsomme ligger i hvordan han introduseres, og tilfredsstillelsen i å se ham interagere med de andre stjernene. Geeken i meg skulle gjerne sett ham utføre noen klassiske karate-moves også, men her skal jeg ikke bli kravstor. Schwarzenegger og Willis får anledning til å spille på sine berømte gallerier. «I’m Back,» sier Arnold på et heseblesende tidspunkt. «You’ve been back plenty already,» svarer Willis, hvorpå Terminator-stjernen avfeier ham med et «Yippie-Ka-Yeah». Eller når Willis spør Norris om han er «some kind of Rambo?». Og så videre. Referansene suppleres også med klassiske one-linere fra 80-tallet, som når Statham – utkledd som prest – konfronterer skurkene med «I now pronounce you husband… and knife». Eller når hele gruppen gjennompeprer en fyr med ordene «Rest in Pieces». Stor stas.

Den mest fornøyelige rollen av dem alle er allikevel Van Damme som hovedskurken Vilain (‘villain’, get it?). Små sadistiske detaljer i mimikk og bevegelser som nok en gang vitner om den undervurderte skuespillerkunsten han fremviste i JCVD (2008). Jeg synes ikke det spoiles for mye ved å avsløre at det blir en konfrontasjon mellom Stallone og Van Damme mot slutten – en av mange gutteromsfantasier som realiseres i løpet av filmen. Stallones beinharde, vektige kroppsslag mot Van Dammes nesten vektløse karate-akrobatikk. Ja, kanskje er det nettopp det dette handler om – en iscenesatt, voldelig forsterket hyllest av geekboy-drømmene fra VHS’ens gullalder?

Jean Claude Van Damme som skurken med det passende navnet Vilain.

Samtlige skurker i filmen fungerer mest som vandrende blodsekker, litt som den burmesiske geriljaen i klimakset av Stallones egen Rambo (2008). Det skrikes og hoies mens eksplosjoner fyrer av hvert tredje minutt, blodet spruter som vannsøyler og mekaniske konstruksjoner flakser gjennom luften. Ørepropper anbefales. Men aldri på noe tidspunkt aspirerer det mot realisme eller dybde, og det er nettopp det som gjør det så forfriskende. Billedkvaliteteten er kornete og matt, litt som filmene var den gangen. Brian Tylers musikk dundrer og går i bakgrunnen. Handlingen er forutsigbar. Alt er ekstremt svart/hvitt. I det hele tatt er det svært bevisst gjennomført i alle ledd. Jeg tror til og med referansene til Indiana Jones (et annet 80-tallsikon) var plassert med omhu – jeg tenker da på redningsaksjonen av de lokale gruve-slavearbeiderne i Russland (ligner barnearbeiderne i Temple of Doom) eller den dramatiske slåsskampen ved helikopter-rotorene (likner på slåsskampen mellom Indy og kjempenazisten i Raiders of the Lost Ark). For all sin styggedom, hjernetomhet og kynisme, er det allikevel vakkert på sin egen, ville måte.

Så er spørsmålet om det ligger noe annet i Stallones Expendables-prosjekt enn å være en stilistisk nostalgitripp for voksne gutter av min generasjon? En slags mytologisk gruppeorgasme gjennom å samle så mange ikoniske skuespillere som mulig under samme tak? Man skal naturligvis vegre seg mot å legge for mye i ting, men det er fristende å tro at det ligger en liten cinematisk protest mot intellektualiseringen av det som tidligere har blitt ansett som upretensiøst sjangermateriale (dagens superheltfilmer, for eksempel). Går det ikke an å heller animere volden så mye at den kan forherliges som fantasy? Det er ikke sikkert Stallone har tenkt slik, men jeg hadde ikke blitt forundret om det var en underliggende ideologi.

The Expendables 2 går i hvert fall enda lenger enn sin forgjenger; enda lenger i sin voldsestetikk; enda lenger i sin referanserikdom og enda lenger i sin fornøyelighet.