Hvilke stumfilmer kan egentlig sies å være genuint underholdende for et moderne publikum?

Jeg stiller dette spørsmålet ikke for å provosere, men for å pirke litt i den selvsagte respekten vi har for stumfilmepoken. Om det er et kjedsommelig fortellertempo eller en slags ute av tiden-frakobling som er årsaken, så oppstår det ofte en distanse i opplevelsen av å se stumfilm i dag. (Stumfilmkonserter må nevnes her som en samlende faktor – de kan bidra til at noe av distansen forkortes.) Subjektivitet spiller naturligvis inn – for noen er kanskje all stumfilm like spennende; for andre er stumfilmer først og fremst støvete museumsobjekter, og ikke spesielt medrivende som noe annet enn obligatorisk filmhistorisk pensum.

Men om vi forsøker oss på en mellomting, og ser bort fra de rent museale kvalitetene, samt visker vekk all kulturpolitisk korrekt respekt og beundrende nostalgi, føles det relevant å stille spørsmålet – med et kritisk tilskuerblikk anno 2015: Hvilke spillefilmer fra stumfilmepoken besitter de narrative og visuelle kvalitetene som skal til for å skape en umiddelbar og medrivende kinoopplevelse for et moderne publikum? Ikke så altfor mange.

De filmene som gjør det, gjør det riktignok med en voldsom kraft. Jeg vil umiddelbart nominere Carl Th. Dreyers Le passion de Jeanne d’Arc (1928) – min personlige favoritt av alt jeg har sett av stumfilm – og så i rask rekkefølge: Charlie Chaplins The Kid (1921) og City Lights (1931), Dziga Vertovs Mannen med filmkameraet (1929), F.W. Murnaus Sunrise (1927) og Buster Keatons Generalen (1926) – en sprudlende og konstant underholdende actionfilm, drevet av en engasjerende historie og oppfinnsom visualitet.

Generalen kan anbefales både i et filmhistorisk lys, et fortellerteknisk eller stilistisk perspektiv, som politisk verk, og – ikke minst – som en underholdende filmopplevelse.

Visuell vitalitet

Alle de ovennevnte filmene har dette til felles at de fungerer uavhengig av tid og sted; ingen av rynkene fra filmenes alder kommer vi veien for friske møter med publikum. De har rett og slett en umiddelbar nerve – om det er i de radikale montasjeideene til Vertov, Murnaus mettede visualitet, Chaplins utsøkte melodrama eller Dreyers nærbildepoesi.

Mye av årsaken til at Generalen føles så moderne, ligger i fortellingens spenningsskapende fremdrift, hovedsakelig skapt av det vitale filmspråket, der kameraets smidige mobilitet og Buster Keatons hasardiøse stunts forenes i en rekke hakeslippfremkallende sekvenser. I disse berømte scenene – gjerne på og rundt lokomotivet som står sentralt i handlingen – følger kameraet med i høyt tempo, og særlig imponerende er de sidelengse kjøringene (tracking shots) på avstand fra togvognene.

Her skaper samspillet mellom foto og klipp en kinetisk energi som er til å ta og føle på den dag i dag – en actionfilmopplevelse helt på høyde med sjangerens klassikere fra nyere tid. (Tony Scotts siste film, Unstoppable [2010] er et eksempel på et filmhistorisk oldebarn av Generalen, som forsøker å oppnå noe av denne samme intensiteten – også den med et tog som motiv.)

I kjernen av Generalen finner vi en god historie, og selv om dette er et enkelt poeng, er det helt avgjørende for at en film som denne skal fungere. Den amerikanske borgerkrigen bryter ut, og Keaton spiller lokomotivingeniøren Johnnie Gray som etter påtrykk fra sin kjæreste Annabelle verver seg til tjeneste. Sørstatstroppene sier han er uskikket (sannheten er at de ønsker å beholde ham på post som togfører) og skammen leder til utstøtelse.

Når Johnnie havner i posisjon til å avsløre et angrep fra fienden og redde Annabelle (som er tatt til gissel), griper han anledningen – og bak spakene på det titulære lokomotivet ‘The General’ slynges Buster Keaton ut i krigen, for å vinne tilbake kjærligheten og redde dagen, mot alle odds.

Stenansiktets varme

Buster Keaton fikk kallenavnet «stone face» fordi spillestilen hans gjorde utstrakt bruk av de monotone kvalitetene i ansiktet, til både komisk og tragisk effekt. Likevel må stenansikt sies å være et misvisende begrep i denne sammenhengen, for Keatons fjes er snarere overfylt av følelser – og på sitt beste, som i Generalen, inviteres vi til å projisere våre egne følelser inn i den lakoniske filmfiguren. Han er en everyman med hjertet på rett sted, og nettopp denne åpenheten i Keatons ansikt gjør at vi kan identifisere oss med ham – selv om fortellingen fyker i mange retninger.

For som nevnt er Generalen en vill og løssluppen affære, preget av rask klipperytme og påfallende visuell idérikdom. At Keaton likevel gir oss et jordnært menneskelig sentrum i det actiondrevne og heseblesende plottet, skaper en balanse mellom de konseptuelle wow-øyeblikkene og de mer intime stundene i kjærlighetshistorien.

Den samme kvaliteten kan vi finne i en av 1990-tallets beste actionfilmer, Speed, med Keanu Reeves og Sandra Bullock, der toget fra Generalen er byttet ut med en buss, og kjærlighetshistorien først blomstrer mot slutten, fremfor å være en drivkraft fra starten av. Uansett: i stumfilmperspektiv føles Generalen unik ved at den opprettholder et engasjement hos tilskueren som ikke står tilbake for lignende sjangerfilmer fra nyere tid. Er det egentlig noen i dag som ville ha klart å lage en film som dette (uten CGI-effekter)?

Men selv om Buster Keaton er en mester i sitt fag, har han også produsert filmer som – på tross av sin filmhistoriske betydning – ikke er av samme kaliber som Generalen, sett med dagens øyne. Eksempelvis snubler hans berømte Steamboat Bill, Jr. (1928) i de potensielle problemene som medfører at en del stumfilmer ikke har tålt tidens tann: unødvendig langsom historiefortelling, flat visuell utforming og en regi som gir sketsjene mer fokus enn fortellingen. (Den virtuost gjennomførte orkan-sekvensen mot slutten redder Steamboat Bill, Jr. fra glemselen, men viser også hvordan Buster Keatons talent som stuntutøver ikke er nok til å holde helheten flytende.)

Jeg har antageligvis sett flere stumfilmer enn de fleste, men samtidig færre enn de mest dedikerte filmakademikere og stumfilmfestivalentusiaster, og med respekt for alle de stumfilmene jeg ikke har sett: Kanskje tar jeg feil, når jeg mener at kun et fåtall stumfilmer virkelig evner å underholde og bevege oss bortenfor nostalgisk sjarme.

Et så komplett verk som Generalen er uansett en fantastisk ambassadør for de evigunge stumfilmene – og vil antageligvis aldri gå ut av tiden. Den er et lokomotiv som måker unna støvet mellom den moderne tilskuer og filmhistoriens arkiver.