I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukens film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Metropolis vises torsdag 15. september kl. 18.00 (NB: Ikke i Tromsø.).
*
Fritz Langs majestetiske Metropolis (1927) er akkurat den banebrytende science fiction-klassikeren alle skal ha det til. Men ikke «bare» en viktig filmhistorisk milepæl: Metropolis er en oppriktig talt engasjerende filmopplevelse.
Før jeg skal gå videre inn i noen av de omsluttende kvalitetene ved dette underverket, vil jeg si litt om mitt forhold til stumfilm. For meg, og sikkert mange andre, går det nemlig et skarpt skille i filmhistorien, mellom stumfilmer fra kunstformens barndom og til lydfilmene (og etter hvert fargefilmene) som ble laget fra 30-tallet og utover. Stumfilmer opplever jeg ofte som distanserte museumsgjenstander, mens de litt nyere klassikerne oftere føles nære og mindre preget av tidens tann.
I dette skillet oppstår det for meg en forskjell mellom å være «imponert» over en film og respektere dens arv, rent teknisk og historisk, og det å dras inn i den og faktisk engasjere seg for karakterer, fortelling og univers. Blant stumfilmene jeg har sett, som er en god del, er det ikke mange som faktisk har tilhørt den siste kategorien, og blitt emosjonelle filmopplevelser. Det er selvfølgelig Charlie Chaplin og Buster Keaton, som nesten er i en usammenlignbar særklasse med sine udødelige figurer, og noen andre: Murnaus romantiske Sunrise, Dreyers enestående La Passion de Jeanne d’Arc, Vertovs suggererende Mannen med filmkameraet og da altså Fritz Langs mastodont Metropolis – en film som jeg husker nesten opplevdes som en helt egen planet da jeg for en del år siden så den første gang, i Oslo Konserthus med filharmoniorkesteret som akkompagnatør til bildene.
Metropolis kan selvfølgelig vurderes og diskuteres punktvis som et sentralt filmhistorisk verk, men jeg ser Langs visjonære opus – en dystopisk og dypt samfunnsengasjert science fiction-fabel – først og fremst som en opplevelse, ikke nødvendigvis en gjenstand for analyse. Metropolis er voldsomt sanselig, både i sitt storslåtte univers og i de mellommenneskelige dramaene i historien. Filmen handler om Freder, sønn av fabrikkeier og byskaper Fredersen, som gjennom sin forelskelse i Maria, en yndig ung kvinne fra arbeiderklassen, får sine øyne åpnet for hvordan urett gjennomsyrer samfunnet han er en del av. Samtidig brygger det til uro, når vitenskapsmannen Rotwang får i oppdrag å skape en robotversjon av Maria, som skal lure arbeiderne til å mislykkes med sitt opprør. Konflikten mellom far og sønn og kjærlighetshistorien mellom de to unge idealistene er begge både intime og politiske, og Lang bretter denne fortellingen utover et enormt lerret, fylt av gigantiske sekvenser og enorme menneskemengder, med en intrige verdig Shakespeare.
I de stumfilmene som ikke griper meg emosjonelt, er det den banale, overtydelige måten historiene ofte ble fortalt på og periodens hang til pappfigurskuespill som holder meg utsiden, og da i genuin kjedsomhet. Selv om jeg også elsker flere av de eldste filmklassikerne vi har, er dårlig stufilm noe av det mest irriterende jeg kan se på kino. Men så må jeg da også erkjenne at jeg er et produkt av tiden vi lever i og kulturen vi ser filmhistorien gjennom, som har skapt en merkbar distanse til de stumfilmene som ikke har i seg en sterk nok egenart, enten visuelt eller narrativt, til å holde meg interessert. Men på den andre siden er da kvaliteten på de filmene som virkelig står seg av en annen verden, og det bør vi forsøke å påminne oss om oftere. Dette gjelder særlig filmer fra de stumfilmregissørene som var modige nok til å utforske filmspråket og utfordre publikum tematisk, og her er Fritz Lang helt oppe i toppsjiktet. Da jeg nylig så Metropolis om igjen slo dette meg igjen – den er ganske enkelt en ubegripelig bra filmopplevelse; rent ut forbløffende som skapning.
Ved dette gjennomsynet var det også bokstavelig talt mye nytt å oppdage: «Den komplette Metropolis» som den nå kalles, er den gjenoppdagede originalversjonen som har vært trodd tapt helt siden urpremieren i 1927. Det var en sensasjon som slo ned i 2008, særlig blant filmarkivarer og -historikere, da det blant henlagte filmruller hos filmmuseet i Buenos Aires ble oppdaget en 16mm-print av Langs originale klipp av Metropolis. Med utgangspunkt i denne har tyske eksperter rekonstruert Langs film, og denne komplette versjonen hadde sin nypremiere på Berlinalen i 2010. Hva som er tilført nå er spredt ut gjennom hele filmen, alt fra innklippsbilder som forsterker en karakter i en gitt scene, til hele sekvenser som gir nye subplott til fortellingen. Likevel opplevdes ikke Metropolis så veldig forskjellig for meg; utover at sirligheten og detaljnivået som er økt nok en gang viser oss hvor vanntett Langs visjon for Metropolis var.
Det er selvfølgelig også mange elementer av Metropolis som bærer tydelig preg av tiden den ble laget i, men de overdramatiske ansiktsuttrykkene eller den tidvis tydelige scenografien overskygger aldri helheten. Det er noe urfilmatisk over effekten Lang skaper med sine bilder av det arkitektonisk spissede universet av skyskrapere og maskiner, og av en fremtidig urbanisme skildret (og kritisert) gjennom lagvise konstruksjoner. Den effekten skaper han gjennom bilder; virkeliggjøring av fremtidsvisjonene – og han tar oss inn i den verdenen. Teknisk sett er filmen fremdeles ekstremt vellaget, men det er altså i dramaet jeg faktisk engasjes mest – på et nivå kanskje kun overgått av Dreyers La passion de Jeanne d’Arc, som etter mitt syn er den aller beste stumfilmen som er laget. Fellestrekket mellom denne og Metropolis ligger i de uforglemmelige ansiktene, og den mørksindige stemningen. Og som hos Dreyer er rollebesetningen her er perfekt, fra Gustav Fröhlichs åpne og vennliginnstilte Freder til Brigitte Helms ikoniske dobbeltrolle både som Maria og robotutgaven av Maria – en karakter vi trakk frem i vår kåring av tidenes beste roboter på film. Med Gottfried Huppertz’ romantiske, men effektive originalmusikk som bro mellom bildene og oss, sys helheten sammen til denne veldige filmopplevelsen jeg her forsøker å beskrive.
Alle vil nok uansett ikke klare å se gjennom sløret av alderdom som ligger over stumfilmklassikerne, samme hvor mye man skjerper blikket, og det skal jo bare være greit. Men for den nysgjerrige kan opplevelsen av Metropolis bære uante frukter; det ligger i klassikere som denne noen fundamentale bildefortellende verdier som vår tids filmkultur nesten aldri anvender seg av – og som paradoksalt nok føles moderne og friske når de hentes opp igjen fra arkivhyllen noen glemte dem på – for så lenge, lenge siden…