Denne omtalen ble opprinnelig publisert på Montages i 2001, i forbindelse med den internasjonale DVD-lanseringen av 13 Assassins. Vi republiserer artikkelen nå i oktober 2012, i forbindelse med at filmen vises på Film fra sør-festivalen i Oslo.

*

Den japanske kultfilmkunstneren Takashi Miike har skrudd opp eget ambisjonsnivå med den DVD-aktuelle 13 Assassins.

Som en storslått filmproduksjon fra samuraiepokens sluttfase på midten av 1800-tallet, er 13 Assassins fortalt og visualisert i en vellykket kombinasjon av tradisjonelle og kreative regigrep. Som tittelen antyder, kretser historien rundt 13 herreløse samuraier (ronins), som går sammen for å likvidere en sadistisk herre før han får styrket sin maktposisjon. Problemet er at de først må nedsable hans hær av 200 krigere.

Til tross for sin publikumsuksess og kritikerhyllest, gikk jeg ikke 13 Assassins i møte med blodbrusende entusiasme. For jeg har over tid aldri klart å omfavne samuraifilmen som sjanger. Det handler naturligvis mer om interesse og preferanser enn manglende anerkjennelse av filmenes kvalitet, vel vitende om at den stolte japanske filmarven hviler tungt på den såkalte chanbara-sjangeren. Et felles referansepunkt er selvfølgelig Akira Kurosawa, en uomtvistelig filmatisk mester og hjørnestein i japansk filmkultur som enhver filminteressert opplæres til å se, og ikke kan unngå å beundre. Verkene hans er gjennomgående helstøpte, storslagne og føles alltid perfekte, enten det er massive sverdkamper eller indre menneskekonflikter som iscenesettes. Bak den åpenbare storheten i Kurosawa eller andres klassiske samuraifilmer, har jeg likevel aldri opparbeidet et nevneverdig kjærlighetsforhold til disse verkene. Kanskje oppleves distansen som for stor, eller kanskje mangler jeg den kulturelle og historiske forståelsen. Pasjonen har uansett uteblitt.

Men det finnes unntak. For der etterkrigstidens klassiske samuraifilmer gjerne utspilles som gammelmodige og langdryge periodedramer, har sjangerens temposkifte og estetiske dreining de siste årene vært notert som et forfriskende innslag i min bok. Derfor holder jeg også Takeshi Kitanos eksplosive samuraiflørt i Zatôichi som en personlig sjangerfavoritt, foran opplagte mesterverk som Seven Samurai, Yojimbo og Ran. Selv om Kurosawa i disse filmene riktignok tilførte samuraitradisjonen en mørk undertone, og dyrket en realisme rundt feilbarlige menn i krigskamper, kommuniserer de likevel gjennom et mer konvensjonelt visuelt språk, til tross for en bildebruk som for all del er like mektig som imponerende i sin storslagenhet.

Da den hyperaktive Takashi Miike (som gjerne regisserer to-tre produksjoner per år) varslet at han hadde et episk samuraiverk i emning – en remake av en forholdsvis ukjent 1963-produksjon av Eiichi Kudo med samme tittel – ble jeg imidlertid raskt nysgjerrig. Miikes regikarriere er en av klodens mest bisarre og interessante, der uforutsigbarhet og kreativitet – tidvis iblandet ren provokasjon – har vært forlokkende ingredienser. Samtidig har jeg vært usikker på hvor jeg har ham: Er Miike en nyskapende og multitalentfull filmkunstner, eller kun en ustanselig leverandør av begredelige filmruller på samlebånd (med noen tilfeldige unntak)? Ved å hoppe ut i den japanske urtradisjonen på film, med bekymringsfrie produksjonsmidler til disposisjon, ville det være fristende å betrakte 13 Assassins som Takashi Miikes virkelige svenneprøve. Miike har i mange år imponert med produktivitet og kreativ brilansje på små budsjetter, noe som har kuliminert med en tettpakket filmografi, der uinteressante feilskjær blandes hyppig med vellykkede kultfilmprosjekter som eksempelvis Ichi the Killer og Audition. Men aldri har Miike altså trådd ordentlig ut av kultsegmentets oppmerksomhetssfære, inntil nå. På papiret burde 13 Assassins bli hans hamskifte; en filmtype tilsynelatende skreddersydd for et større publikum, med massivt budsjett, og store forventninger.

13 Assassins er med andre ord Takashi Miike på bortebane. Men raskt forstår vi at han nettopp gjør dét til sin fordel. De som fryktet å se en auteur vike bort fra sitt kompromissløse jeg i møte en produksjonsstørrelse av nytt kaliber, kan puste befriende ut. Kombinasjonen av regissørens ubestridelige oppfinnsomhet, og den konvensjonelle strukturen, gir 13 Assassins en sjelden uforutsigbarhet og dynamikk. Særlig oppleves dynamikken i et spennende fotoarbeid, hvor kameraets plasseringer i seg selv blir en pustberøvende effekt, særlig i filmens avsluttende og lange kampsekvenser. Men det er ikke bare disse spektakulære scenene som definerer filmens kunstneriske uttrykk. Også den tilsynelatende konvensjonelle oppbygningen, fortalt i beherskede vendinger med rom for karakterportretterende øyeblikk (Miike bruker rikelig med tid på karakterintroduksjonene), kommer med en fotografisk presisjon der lite virker overlatt til tilfeldighetene. På samme måte som Miike tillot horrorfortellingen i suksessfilmen Audition å springe ut av en dempet og stemningsfull åpning, for så å eksplodere i siste akt, gjøres mye av det samme i 13 Assassins.

Her er det også innlysende å påpeke en mulig inspirasjonskilde i Sam Peckinpahs westernfilmer, i det voldsomme og voldelige klimakset, mens dramaturgien og plottet på sin side har en naturlig likhet med Kurosawas Seven Samurai og dens amerikanske remake The Magnificent Seven. (Jeg har ikke sett Eiichi Kudos originalfilm, og kan derfor ikke sammenligne disse to). Assosiasjonen til Peckinpah skapes også underveis i et par dypt forstyrrende enkeltscener, noe som forsåvidt også er blitt Miikes eget varemerke. Man får dog aldri følelsen av å se en film som ønsker å smøre lerretet med grunnløse sjokkbilder. Det hviler både en modenhet og modighet over 13 Assassins som regiverk – her er hele filmen utvilsomt forankret i et bunnsolid filmhånverk, som i første akt har en melodisk flyt og rytme som stjålet fra nettopp Seven Samurai, men ispedd og etterfulgt av en stadig sterkere visuell egenart. Miike tilfører både filmen, og sjangeren, et krydder som er hans egen stemme.

På nye jaktmarker, ser vi en Takashi Miike som bruker tid på å orientere seg, og følger de sporene som er gått opp av tidligere mestere, før han i siste halvdel tar sine egne avstikkere. Derfra og ut er 13 Assassins en gnistrende actionoppvisning av koreografisk mesterklasse. Klippingen er intens, fotoarbeidet både tett på og distansert, og som publikum mister vi aldri oversikten eller engasjementet. Selv om plottets enkelhet kan oppleves som litt lite spennende, kompenseres dette med spenningen som ligger i det filmatiske og enkeltscenene. På sitt ypperste er 13 Assassins en fryd for hele vårt sanseapparat, og især en opphisselse for vår filmkjærlighet.

Det er mulig man med fordel kunne trimmet bort noen minutter fra filmens første halvdel, og derigjennom endt opp med et enda strammere underholdningsprodukt. Det, og andre invendinger, er imidlertid bare detaljer nesten unødvendig å nevne. Historiens simple ramme og manglende dybde, inkludert menneskekarikaturer brukt som rent krydder, tilhører dessuten en ingrediens som helst skal være der for å lyse opp de mørke undertonene. Uansett ligger Takashi Miikes intensjoner heldigvis i den visuelle filmfortellingen, og der kan han vanskelig kritiseres. Aller sterkerst er de storslåtte kampscenene, men også i de stille partiene fremstår 13 Assassins som et «auteurverk». For en filmskaper som har gjort hurtighet til sitt produksjonsvaremerke, er det bemerkelsesverdig hvordan enhver innstilling og kameraposisjon i 13 Assassins virker gjennomtenkt, og utprøvd, til minste perfeksjonerte detalj.

Hvis den perfekte samuraifilm eksisterer, heter den 13 Assassins. Så, hvorfor får vi ikke se denne filmen i norsk kinodistribusjon? Film blir knapt mer kinofilm enn dette. Inntil videre kun tilgjengelig som importfilm på DVD/Blu-Ray.