Det er lett å like Get Low, og samtidig lett å si at filmen ikke på noen måte er banebrytende. Lett å like fordi karakterene er engasjerende og historien av det varmende slaget, samtidig som den altså slett ikke er ny. Grinebiterske gubber som ønsker å gjøre bot før livet er omme har vi sett før. Likevel tar jeg meg i å synes at det slett ikke er så farlig. Filmen greier å behandle en klassisk tematikk uten å havne i klisjémyra, først og fremst på grunn av fantastisk godt skuespill og et nøkternt formspråk.
Å se store skuespillere få rom til gjøre solide rolleprestasjoner på tampen av sin karriere er alltid en fornøyelse, og det er åpenbart at Robert Duvalls rolle som einstøingen Felix Bush bærer denne filmen. Han briljerer i sin naturlige, ærlige tilstedeværelse og uttrykksfulle knapphet, og har en evne til subtil karakterutvikling det bare er å ta hatten av for. Han har allerede blitt nominert til en rekke priser og fått The Hollywood Award for rollen, og i dagene fremover blir det derfor veldig spennende å se hva som skjer. I skrivende stund har ikke Oscar-nominasjonene blitt offentliggjort (det skjer tirsdag 25. januar), men jeg tør vedde min hjemmestrikkede lue på at Duvall havner blant de nominerte. Duvall er likevel ikke alene på lerretet. Bill Murray øser av sin sedvanlige pussighet som begravelsesagenten Frank Quinn, og scenene mellom Felix og hans fordums kjæreste Mattie (Sissy Spacek) har en oppriktighet og kjemi mellom karakterene det er umulig å ikke la seg berøre av.
Historien er satt til tredvetallets Tennessee, først og fremst fordi den er basert på en virkelig historie som fant sted i 1938. Felix Breazeale, som han het i virkeligheten, bestemte seg for å arrangere sin egen begravelsesfest mens han fortsatt levde, for å få valuta for pengene og for å høre hva folk hadde å si om ham etter å ha vært en eremitt med en mørk hemmelighet i 40 år. Åpenbart en rolle med store muligheter for å underspille store følelser, noe Duvall som sagt gjør mesterlig.
Da er det faktisk helt på sin plass at filmen ellers er enkel. Den er kjølig og nedstrippet visuelt sett, med en fargepalett i duse jordtoner, strågult og grått, og nesten et totalt fravær av primærfarger. Fotoarbeidet er lite innvaderende, og det samme kan sies om klippingen. Ingen ekstreme linser eller dristige bildeskift. Det er interessant, og på mange måter ganske modig, at en spillefilmdebut er såpass tradisjonell i formen. Det er nedstrippet på en mesterlig og solid måte, med en klassisk tilnærming og enkle, gode komposisjoner. Det som plasseres foran kameraet kommer frem i sin helhet og renhet. Mye av årsaken til dette stødige, velfungerende uttrykket ligger i regissør Aaron Schneiders bakgrunn som filmfotograf. Han er allerede prisbelønnet en rekke ganger for sin jobb som fotograf på TV-serien Murder One, og det er også herfra han har med seg David Boyd, som har gjort fotoet på Get Low. Boyd var kameraoperatør for Schneider, og deres årelange samarbeid bærer vitnesbyrd om at de snakker samme visuelle språk.
Filmens tidsånd og periode preger de visuelle valgene, og produksjons- og kostymedesignet har dyrket frem det rustikke, værbitte og duse preget som ligger til grunn for fotoarbeidet. En tømmerhytte uten maling, med en enkel oljelampe som eneste lyskilde på enden av en støvete kjerrevei, beskriver både Felix’ hjem og fastlåste følelsesliv gjennom 40 år. Der dramaturgien kan føles treg eller historien tørr i sin tradisjonelle gang, er det derfor likevel en symbolmettet, gjennomgående nerve tilstede. Det ligger en trygghet bak alle kunstneriske valg som tas, og selv om dette ikke er en film som noen gang vil bli sjelerøskende, er det godt å se på noe som føles ekte.
Robert Duvall kler med andre ord å være en grå, inntørket gammel gubbe. Han trenger ikke fargelegges for å få frem flammen i blikket eller såret som aldri vil gro.
Oppdatering: Det ser ut til at jeg må gi fra meg lua. Robert Duvall ble ikke nominert til Oscar for rollen. Mange andre gode kandidater, men jeg mener likevel Robert Duvall hører hjemme blant de nominerte.