Retningsløst om kannibalisme i We Are What We Are

OIFF’10: We Are What We Are (2010, Mexico): We Are What We Are – på originalspråket Somos lo que hay – vil aldri bli for kannibalfilmen det La den rette komme inn ble for vampyrfilmen. I det hele tatt å la denne meksikanske filmproduksjonen få skinne i samme setning som Tomas Alfredsons kunstverk, slik flere kritikere har gjort, vitner tvert i mot om manglende gangsyn og respekt for det svenske mesterverket. Det er riktignok ingen grunn til å neglisjere We Are What We Are totalt; filmen posisjonerer seg tross alt i en noe glemt subsjanger – kannibalfilmen –  og bare dét gjør den til et forfriskende, nytt bekjentskap. Men intensjonen er bedre enn gjennomføringen, og få timer etter rulleteksten føles det uunngåelig å konkludere med annet enn et oppgitt sukk over filmens manglende retningssans.

Og nedturen blir naturligvis ekstra vond da standarden settes høyt i filmens anslag. I åpningsscenen observerer vi en middelaldrende mann ruslende rundt i det urbane Mexico City. Med zombiebevegelser og store smerter i magen, ramler han til slutt død om på gaten – uten at menneskene rundt bryr seg. Sekvensen går over noen minutter, og er isolert sett ekstremt vellykket, preget av et distinkt og sterkt lyddesign. Den dialog- og kontektsløse åpningen gir også en vaghet som oppleves pirrende og innbydende. Hva er forhistorien, og hva skjer videre?

Filmens fortsettelse tar oss med innenfor veggene i et slitent hjem ved storbyens utkant. Et hus av overmøblert skrot, rustne hvitevarer og slitne gardiner som har hengt oppe i minst tjue år. Foran hjemmets møkkete kulisser møtes vi av familiens mutte ansikter som stirrer livløst ned i gulvet. Tre barn rundt tenårene, og en innesluttet morsskikkelse. Den sorgtunge stemningen har kanskje noe å gjøre med at vi kommer inn i hjemmet deres samtidig som de mottar budskapet om farens død. Men samtidig aner vi at det er en dypere uhygge som rir familien. En del av svaret skal vise seg å ligge i farens obduksjon.

Den første halvtimen er atmosfærisk skildret med virkningsfulle antydninger om foruroligende vendinger, hvor regissør og manusforfatter Jorge Michel Grau virker å bygge opp et psykologisk familieunivers av subtilitet, for deretter å høyne publikums puls med varslede, uhyggelige klimaks. Men We Are What We Are er aldri i nærheten av å leve opp til slike forventninger. Hovedkarakterene, som tidlig utstråler en apatisk tomhet, får aldri en utvikling eller utløsning. Og idet mystikken forsvinner, blir vi stående igjen med å kjede oss over karakterer vi virkelig ikke bryr oss om.

Det er for øvrig lett å se at Jorge Michel Grau sitter med prisverdige intensjoner om også å kommentere sider av et dysfunksjonelt samfunn, på samme måte som man gjerne gjør i zombiefilmer. Men ved å henfalle til svart komedie som virkemiddel, mister også filmens sin fremste styrke: den mørke realismen som i åpningen trekker oss inn i historien. Det er en kjent sak at komedie ofte reiser dårlig over geografiske og kulturelle grenser. Her er det imidlertid (svart) komedie som konsept, og ikke innholdet i komedien, som er mest ødeleggende. Sjangerblandingen kommer snikende på oss, og bidrar til at We Are What We Are blir en merkelig og ufullendt filmopplevelse. Ved å dyrke og ha tro på det realistiske aspektet ved historien, kunne Jorge Michel Grau fremdeles ha speilet en samfunnsutvikling, og gjort filmen til en mørk fabel i Michael Haneke-tradisjon, og noe langt mer interessant og varig. Den sjangermessige veien som velges minner isteden mer om greske Dogtooth fra tidligere i år, som i sitt imponerende filmspråk langt overgår We Are What We Are. Men den aller største skuffelsen ligger utvilsomt i siste akt; de siste 20 minuttene blir en uutholdelig transportetappe i et fryktelig uengasjerende blodbad, muligens for å tilfredsstille det publikum som ramlet inn i kinosalen med forhåpninger om torturporno over makaber kannibalisme. Selv ble jeg sittende og riste på hodet, og forlot kinomørket i småirritasjon over filmens forspilte muligheter.