Oslo Pix 2022: Hovedstadens bredest anlagte filmfestival ble etablert i 2017, og har i år forlatt juni og inntatt månedsskiftet august-september. Denne taktiske kalendermanøvren gir festivalen større muligheter til å programmere høydepunkter fra Cannes og kickstarte filmhøsten for Oslo-publikummet. Mange krysser nå fingrene for at uken foran oss – 29. august til 4. september – vil befeste Oslo Pix i bybildet og forhåpentligvis forløse festivalens potensial.
Det har lenge ligget i kortene at 2022-utgaven av Oslo Pix blir den første helt smittetiltak-frie store filmfestivalen som arrangeres i Oslo siden før pandemien. I 2020 ble Pix avlyst og Film fra sør kjørte kun digitale visninger. I 2021 var det antallsbegrensning og hybridutgaver som etterlot en ikke-helt-der-følelse hos de fleste av oss. Et knippe mindre festivalarrangementer i omfang enn disse to, som Mirage i 2021, hadde noe mer flaks med hvilke koronabølger som var (eller ikke var) på moten.
Men i det store og det hele har Oslo ikke sett en fullblods filmfestivaluke spille seg ut på godt gammeldags vis siden 2019, så det er en glede at Oslo Pix nå endelig får gjennomført sine programmer og ideer som planlagt.
Vi har studert årets filmutvalg nøye, både de norske/nordiske seksjonene og den sterke representasjonen fra årets Cannes-festival. Når et Fokus på Ukraina-program er det mest forutsigbare (og på alle måter et flott grep), lover det godt for de eventyrlystne festvalgjengerne. Her har Pix-folka lett med lupe i krattskogen av internasjonale utstillingsvinduer, og hentet hjem til Oslo flere spreke programvalg: Fra utekinovisning på Schous plass av Mariah Carey-klassikeren Glitter (2001) til at festivalen er vertskap for årets Nordisk råds filmpris-visninger, der den visuelt imponerende danske tålmodighetsprøven Vanskabte land inngår, finner man et voldsomt spenn.
Som vanlig uteblir en rekke festivalfavoritter som har sin opprinnelse fra den sydlige halvkule, da Oslo Pix og Film fra sør-festivalene tilhører samme familie i stiftelsen Festivalkontoret, så en Cannes-godbit som Park Chan-wooks Decision to Leave kan eksempelvis fremstå som en forglemmelse, før man innser at den høyst sannsynlig blir å se på Film fra sør i november. Men at ingen av årets to Claire Denis-filmer (Both Sides of the Blade og Stars at Noon) er å finne på Pix-programmet, fremstår merkelig – og Kelly Reichardts Showing Up glimrer også med sitt fravær. Ingen av dem passer Sør-profilen, så her går Oslos cineaster glipp av viktige titler.
Nedenfor løfter vi frem titler vi trygt kan anbefale dere å prioritere fra årets Oslo Pix-utvalg, og utover det oppfordrer vi naturligvis også våre lesere til å kaste seg uredde inn i det ukjente i de ulike hjørner av programmet. God festival!
*
Aftersun (Charlotte Wells, 2022)
Charlotte Wells‘ enestående spillefilmdebut er mest sannsynlig en av de beste filmene som du kan se i 2022, så hvorfor ikke oppsøke Aftersun på den første visningen i Norge, nemlig på Oslo Pix denne uka? Jo, selvfølgelig skal dere det – hvis det er mulig å få tak i billetter! (Den vises bare én gang – onsdag 31. august kl. 20.00 på Vega.) Vi oppdaget filmen på urpremieren i Cannes, og det tar ikke mange minuttene før man er fullstendig oppslukt i den 11-årige hovedpersonen Sophies sommerferie med sin far, på et all-inclusive-hotell i Tyrkia, en sommer på 1990-tallet.
Vi snakker i detalj om Aftersun og filmens mange utsøkte kvaliteter i denne festivalpodkasten fra Croisetten, og selv om samtalen er uten spoilere anbefaler vi alle våre lesere å bare gå direkte til filmen på kino (og Oslo Pix er første anledning) – her er det liksom ingen reservasjoner i anbefalingen, og vi føler oss trygge på at denne oppdagelsen vi gjorde i Cannes er av det minneverdige slaget. Wells blir en regissør å regne med, og da distributøren Arthaus til slutt kom til fornuft og hentet filmen til Norge, trakk vi et lettelsens sukk: «Heldigvis blir denne å se hjemme!»
One Night Only: Onsdag 31. august kl. 20.00 kan dere se Aftersun på Oslo Pix.
*
Speak No Evil (Christian Tafdrup, 2022)
Den danske skrekkfilmen Speak No Evil («Gæsterne») hadde premiere ved Sundance i januar, og har reist til en rekke ulike festivaler før den nå kommer til Oslo Pix og vil sende hovedstadens kinopublikum inn et mesterlig grøsserunivers. «Jeg sov ikke på fire netter etter at jeg så denne filmen første gang,» sa kunstnerisk leder for filmfestivalen i kroatiske Pula da vår skribent Trond Johansen så den der i sommer. I sin omtale her på Montages skriver Johansen bl.a.:
«Speak No Evil er ingen skrekkfilm i tradisjonell forstand. Lenge oppleves materialet som en mørk harselering med sosiale situasjoner, som dissekeres av Christian Tafdrup på en måte som gir assosiasjoner til flere av Ruben Östlunds filmer. Den bekmørke satiren på bekostning av det moderne menneskets oppførsel i møte med større eller mindre ubehageligheter som truer den gode stemningen, er både treffende og morsomt observert. Ofte ligger det ukomfortable i stemningen mer enn dramatiske situasjoner, men på et tidspunkt blir det også umulig å se forbi handlingene som beveger seg fra ubehag til ondskap.»
Her kan dere se Speak No Evil under Oslo Pix.
*
En vakker morgen (Mia Hansen-Løve, 2022)
Mia Hansen-Løve returnerer til Paris i sin nye film, og kjennere vil notere seg at Hansen-Løve oppsøker nær tematikk i En vakker morgen («Un beau matin»), med den samme ømme, poetiske treffsikkerheten som har preget hennes beste filmer. Vi ble bergtatt da vi så den i Cannes, og om En vakker morgen skrev vår kritiker Benjamin Yazdan bl.a.:
«Un beau matin, den klart beste filmen jeg så under filmfestivalen i Cannes i år, står i samme følelsesmessige leie som Mia Hansen-Løves tre fineste filmer så langt, Tout est pardonné (2007), Le Pére de mes enfants (2009) og Dagen i morgen (2016), hvor de voldsomme svingningene på innsiden bare lar seg oversette til små, anerkjennende krusninger i filmspråket. (…) For de som har fulgt filmforfatterskapet hennes en stund, byr ikke Un beau matin på noen store overraskelser. Men den finstemmer, justerer og fordyper en måte å lage film på som er så sofistikert og gjennomtenkt at den nesten kan virke nøytral, dempet, stilltiende; som i margen av bildene diskuterer seg selv som kunstverk, som bidrag til en større samtale om hva det vil si å betrakte et annet menneske i kunstnerisk form.»
Her kan dere se En vakker morgen under Oslo Pix.
*
12 bragder (Izer Aliu, 2022)
I konkurranseprogrammet for Nordisk fiksjon har Oslo Pix programmert inn Izer Alius andre spillefilm, den svensk-norske samproduksjonen 12 bragder. «Aliu viser med 12 bragder igjen hvilket unikt talent han er,» skriver professor Gunnar Iversen i åpningen av sin ferske omtale av filmen her på Montages, der han også ser nærmere på hvordan 12 bragder plasserer seg i regissørens filmografi:
«At Izer Aliu både kan fortelle historier som vil noe, og som betyr noe, og samtidig instruere unge skuespillere til å gi fabelaktige rolletolkninger, blir også denne gangen åpenbart. I sine tidligere filmer har han vist at han mestrer både form og innhold, og 12 bragder er nok et bevis på hans eksplosive talent. Allerede med Å vokte fjellet (2012), som var hans eksamensfilm fra Den norske filmskolen på Lillehammer, vant han Amanda-prisen for beste kortfilm. Spillefilmdebuten Fluefangeren (2017) høstet også en Amanda for beste regi, og det vil ikke overraske meg om 12 bragder også bringer hjem priser til Aliu. Mange av temaene og motivene som Aliu undersøker her kan ses som variasjoner over elementer fra Fluefangeren, som også handlet om maktbalansen i en guttegjeng, og forholdet mellom en leder og en gruppe.»
Her kan dere se 12 bragder under Oslo Pix.
*
Rimini (Ulrich Seidl, 2022)
Det har gått noen år siden forrige Ulrich Seidl-film var å se på festival, så det er godt å se at han gjorde et comeback på årets Berlinale med Rimini. For en filmskaper som har for vane å sjokkere var jaktdokumentaren Safari (2016) likevel av det spesielt uutholdelige slaget – med flåing av sebra og flatpakking av slaktet sjiraff på menyen – så kanskje trengte han selv også en pause? Vår italienske gjestekritiker Tommaso Tocci kom i sin rapport fra årets Berlinale med en varm anbefaling av Rimini:
«Michael Thomas’ commanding male performance in Rimini by Ulrich Seidl is the kind of lead turn so precision-engineered to win an acting prize – [sadly] that such a prize never materialized [in Berlin] is one of the most egregious oversights on the jury’s part. Rimini is more affecting and richer in moments of compassion than what is normally expected when it comes to the Austrian director, who makes a fine return onto the scene and deploys to perfection the wintery desolation of its titular seaside Italian town. It’s the entry that best captures a certain sense of residual ennui in the old continent, and one that also introduces the domestic space – fought over, under siege, the ultimate refuge – as the key realm of human existence as seen at this Berlinale.»
Her kan dere se Rimini under Oslo Pix.
*