På samme måte som gamle rockestjerners comeback var i vinden for noen år tilbake, med den fallhøyden det innebærer, ser det nå ut til at gamle actionhelter er den nye vinen. The Expendables bragte et gigantisk stjernelag på banen, og det virker ikke helt urimelig å spørre seg om det er nødvendig med mer gamling-bonanza. Svaret må vel være: hvem bryr seg, så lenge det får kinopublikummet til å komme ut av kinosalen med magen full av popcorn og et salig, bredt glis? Akkurat dét tror jeg Red kommer til gjøre.
Bruce Willis har åpenbart ikke tenkt å pensjonere seg på en stund, og det sedvanlige, skjeve smilet sitter løst gjennom hele Red. Det begynner tilforlaterlig harmonisk for Willis karakter Frank Moses. Og drepende kjedelig. Han lever en rutinepreget pensjonisttilværelse hvor det mest banebrytende han bedriver tiden med er å rive i stykker utbetalingssjekkene fra pensjonskassen slik at han kan ringe saksbehandleren for å late som om han ikke har fått dem. Og for å slå av en prat. For hun, Sarah Ross (Mary-Louise Parker), har veldig søt stemme, er hyggelig, flørter med ham og holder også på å forgå av kjedsomhet. Hun slår ihjel tiden med å lese herlig tarvelige kioskromaner fulle av romantikk og eventyr. Tror du det blir romantikk og eventyr på henne? Tror du?
Godeste Frank Moses er selvsagt ikke hvilken som helst pensjonist, noe som begynner å demre for både Sarah og publikum etterhvert som folk begynner å dra fram tungt skyts for å få gjort kål på ham. Han er selvsagt en pensjonert CIA-agent av den gode, gamle typen. Så mye mer om plottet skal jeg ikke si, annet enn at det er helt latterlig og fullstendig usannsynlig. Det gjør fint lite.
Filmens sterkeste kort er bikarakterene, og ikke minst castingen. Regissør Robert Schwentke har fått med seg en haug utrolige skuespillere, som virkelig er det som løfter filmen over middels actionkomedienivå. John Malkovich er fantastisk som den forskrudde Marvin Boggs, lettere forstyrret etter et forsøk jeg ikke skal gå inn på her i fare for å ødelegge moroa. Og helt ubeskrivelig fabelaktig er det å se Helen Mirren traktere automatvåpen. Glem alle forestillinger om at kvinner taper seg når de begynner å dra på årene. Helen Mirren er til enhver tid en kvinne i sin beste alder, og har en utstråling som er dødelig i seg selv. Brian Cox er fortsatt en dandy av det røffe slaget, og gjør seg veldig godt som russer.
Den som virkelig begynner å bli en vaskeekte gamling, er Morgan Freeman. Godt over ordinær, norsk pensjonsalder, men seig som et seljetre. Vel, eldst av dem alle er Ernest Borgnine, født i 1917, som på sett og vis spiller filmens syvende far i huset. Han er arkivaren som sitter på alt av hemmeligstemplede dokumenter i CIA. Borgnine har hele 199 film- og TV-titler under beltet, og som en skuespiller som først dukket opp på lerretet godt over fylte tredve må det sies å være ganske imponerende. Og så dukker Richard Dreyfuss opp. I tillegg til glitrende casting i kategorien 50+ er det foretatt noen solide valg av yngre skuespillere, som Karl Urban, kjent fra Star Trek og Ringenes Herre og altså Mary-Louise Parker, som har med seg mye av den tørrvittige humoren fra Weeds.
Mengden bikarakterer og den humoristiske tonen er nok det som i hovedsak skiller filmen Red fra sitt opphav, tegneserien med samme navn. Om fans av serien vil like filmen, skal jeg ikke spekulere i. Men i mine øyne er det nettopp humoren og karakterene som gjør denne filmen severdig. Som sagt, plottet er ikke akkurat i særklasse. Det er overhodet ingenting minneverdig ved det, men det fungerer utmerket som et verktøy for å få se flotte skuespillere sprenge hverandre i lufta.
Helt klart artigere enn et slag yatzy eller en tur på bingoen.