Fem øyeblikk fra Jacques Tatis særegne filmografi

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jacques Tatis Fest i byen (1949) vises fra og med torsdag 18. mai i Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. I Bergen vises filmen fra tirsdag 23. mai. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Den franske filmskaperen Jacques Tati er berømt for sin visuelle humor, foreviget i idiosynkratiske klassikere som Min forunderlige onkel («Mon oncle», 1958) og Playtime (1967). Når Cinematekene nå avslutter vårsesongen med visninger av Tatis nyrestaurerte spillefilmdebut Fest i byen («Jour de fête», 1949), ser vi nærmere på fem øyeblikk fra hans uforlignelige, men knappe filmografi.

Til å være en såpass innflytelsesrik filmkunstner som Tati, er det bemerkelsesverdig at han faktisk bare etterlot seg seks spillefilmer. Men så kan man heller ikke si at han kastet bort tiden; allerede i Fest i byen er nesten alle hans visuelle og tematiske særtrekk på plass, og blant langfilmene er det vel egentlig bare Parade (1974) – hans siste fullførte verk, skutt på video for svensk TV – som ikke helt er i besittelse av klassikerstatus.

Etter å ha funnet sitt kunstneriske kall først innen teatral komikk, som populær imitator og pantomime-utøver på humorklubber og ved gjøglerscenene i Frankrike på 1930-tallet, ble Jacques Tati fristet av filmmediets muligheter i årene etter andre verdenskrig. Riktignok hadde han medvirket som manusforfatter og skuespiller på et knippe franske kortfilmer før krigen, men det var først da han overtok regiansvaret fra René Clement på L’école des facteurs (1947) at Tati virkelig fant sin cinematiske stemme. Denne kortfilmen – som handler om en ivrig fransk sykkelpostmann som mener han kan levere pakker og brev like raskt som amerikanske postmenn –  ble da også utgangspunktet for en rekke visuelle ideer som bringes videre inn i spillefilmdebuten to år senere.

Sykkelpostmannen François er også hovedpersonen i Fest i byen, og gestaltes av Jacques Tati med alle de typiske Tati-aktige karaktertrekk – en hengslete, godmodig figur med velmenende innstilling, men klumsete gjennomføringsevne. François besitter altså mange av de samme komiske manerer som vi senere finner i Tatis mest berømte type, Monsieur Hulot, som første gang introduseres i Feriesabotøren («Les vacances de Monsieur Hulot», 1953). En del briljante visuelle gags i Fest i byen er også resirkulert fra kortfilmen, men utover disse fellestrekkene er det tydelig at Tati løfter sine ambisjoner i møte med spillefilmformatet, og fremstår som en moden og original auteur allerede i debuten.

Ikke bare er Tati en usedvanlig presis komiker foran kameraet, men de skarpe observasjonene av menneskelig væremåte og det sofistikerte narrative flettverket i manuskriptet gjør at Fest i byen også står seg den dag i dag som en treffende satire og et våkent blikk på etterkrigstidens modernitetsjag – rent konkret utspiller den lille fortellingen seg i en fransk landsby, men filmen kan også leses allegorisk som et relieff over Europa i Marshall-hjelpens epoke.

Riktignok dyrket han sine filmiske ideer enda tydeligere etter hvert som han fikk større kunstnerisk handlingsrom senere i karrieren, men debuten Fest i byen er virkelig et fulkomment Tati-verk – og et utmerket sted å starte, dersom man ikke er kjent med Jacques Tatis filmer, og ønsker å sette seg inn i dem. De digitale cinematekenes visninger – der kinolerretet gir Tatis visualitet tilstrekkelig pusterom og den tålmodige humoren nok tid til å treffe lattermusklene – er i så måte et perfekt utgangspunkt.

Nedenfor byr vi på fem øyeblikk fra hans filmografi, og vi begynner med en sekvens fra Fest i byen – der Tati for første gang penslet ut sine ideer og egenartede visuelle humor i et helaftens narrativ.

*

1. Idérikdom i Fest i byen (1949)

Tidlig i karrieren er det åpenbart at Tati renner over av ideer, og Fest i byen har nesten ikke en scene uten en form for fikst visuelt påfunn, som i eksempelet nedenfor. Etter en kinovisning på torget i landsbyen, blir sykkelpostbudet François klar over at amerikanske postmenn tar i bruk eksepsjonelt moderne metoder for å levere post raskt og effektivt (helikoptre! motorsykler gjennom flammer!), og sekvensen er resultatet av at François velger å tråkke til litt ekstra for sine kunder:

2. Bruken av lyd i Feriesabotøren (1953)

I tillegg til å være en mesterlig filmskaper rent visuelt, var Jacques Tati også svært bevisst det soniske landskapet på film – hvordan han skulle bruke lyd til å skape cinematisk (og humoristisk) effekt, og det finnes flere eksempler på dette. Scenen nedenfor fra Feriesabotøren viser hvordan Tati etablerer kontrasten mellom hovedpersonen Monsieur Hulot og «de ferierende», og formgrepet er enkelt. Tati introduserer lyden av høy musikk uten å vise kilden før reaksjonen, og resultatet skaper både en komisk og karakteriserende funksjon:

3. Tid og rom i Min forunderlige onkel (1958)

Et særtrekk hos Tati, som ofte er noe av det første man hører om hans filmiske egenart, er at han ofte lar scenene utspille seg i ett langvarig bilde, eller i alle fall i bilder. Etter mitt syn er ikke dette formgrepet så påtrengede som mange skal ha det til, men det er uansett interessant at Tati har hentet frem igjen et bildespråk som fungerte utmerket i stumfilmæraen for legender som Charlie Chaplin og Buster Keaton. Når denne kvaliteten kombineres med Tatis lydforståelse, oppstår muligheten til å leke med både rom- og tidsfølelse, og blant annet i Min forunderlige onkel ser vi Tati forske aktivt i dette – som i filmens minneverdige introduksjon av dette huset:

4. Tematisk satire i Playtime (1967)

Det hersker allmenn enighet om at Tatis enormt ambisiøse Playtime (1967) er hans store mesterverk, og det er vanskelig å komme unna at denne filmens stormannsgale premiss resulterte i et enestående kunstverk. (Tati bygget alle de omfangsrike kulissene til filmens fiksjonelle Paris, fotograferte det hele på 70mm, og endte med å gå personlig konkurs.) Playtime er også enda mindre konvensjonelt narrativ enn de foregående filmene, og konsentrerer ofte ideene mot en spissfindig samfunnskritikk som Tati introduserte allerede i Fest i byen (moderniteten og effektiviteten i storsamfunnet er inkompatibel med det originale enkeltindividet). Scenen nedenfor, der en turist forsøker å fotografere en «autentisk blomsterdame» eksemplifiserer dette elementet ved Tatis prosjekt:

5. Visuell humor i Playtime

Til slutt, et eksempel på hva som kanskje står som Tatis mest selvfølgelige arv – hans utsøkte visuelle humor. Dette er å finne i alle filmene nevnt ovenfor, men muligheten til å bruke enda et eksempel fra Playtime er for fristende til å unngå. Ettersom den spesifikke humoristiske repetisjonen av spøken nedenfor fordeler seg over flere scener, føles det mest presist å lime inn dette videoessayet fra Criterion (som har utgitt alle Tati-filmene på Blu-ray i USA). Monsieur Hulot ankommer en restaurant, men knuser (nærmest som en selvfølgelig konsekvens av hans tåpelige fremferd) den nesten usynlige glassdøren, og ettervirkningene utformes til å bli Tatis langtrukne visuelle gag:

*

BONUS: For enda en studie i Jacques Tatis visuelle humor, ta en kikk på dette finfine videoessayet, der flere eksempler blir anvendt for å poengtere hvordan Tati baker sine ideer inn i filmenes iscenesettelser: