Analysen

Det er meg du vil ha (2014)

En kvinne forteller en historie om noe som skjedde for ti år siden. En besettelse som endrer hennes liv. Hun sitter og snakker. Av og til ser hun på oss, av og til er hun oppslukt av sine egne ord og enser oss ikke. Hun er både stengt inne i sin egen fortelling og samtidig opptatt av å kommunisere. Fortellingen handler om fortiden, om kjærlighet og begjær, men også om makt og identitet. Det er ikke bare en episode som hun har lagt bak seg. Den griper inn i nåtiden, og definerer fremdeles hvem hun er som menneske.

Dag Johan Haugeruds drøyt 50 minutter lange Det er meg du vil ha er vanskelig å gripe om. På et overflatisk plan er det en svært uvanlig produksjon, ved verken å være en langfilm eller en kortfilm. Enten er den for kort eller så er den for lang. Den er også uvanlig fordi den er en slags hybrid mellom film og teater. Selv om den har mange åpenbart teatralske grep, og baserer seg på en teatermonolog, viser Haugerud at filmmediet likevel kan tilføre noe helt spesielt til det som fortelles. Dermed blir dens særpreg skapt av det filmatiske. Av utsnitt, av gester, av klipp, blikk og pauser.

På et mer grunnleggende plan er Haugeruds film vanskelig å gripe om fordi den rommer så mange hemmeligheter og bunner. Den er sammensatt og tvetydig. Den antyder at den vil fortelle alt, og handler om det altoppslukende, men samtidig forteller den svært lite. Når man ser og hører blir man grepet av historien, og spesielt av dens tematikk og virkelighetsanknytning, men samtidig er det en historie som har mange trekk av fantasi over seg. Det er ikke et psykologisk nærbilde, men snarere noe helt annet.

Det er meg du vil ha er en film som produserer en intens nærværsfølelse, men som på samme tid skaper en urolig distanse. Det er en type historie man kunne ha lest i en bok av Marguerite Duras eller Hanne Ørstavik. Både gjennomgående melodramatisk og modernistisk distansert på samme tid. Vi ser på og hører et menneske snakke til oss. Vi føres inn i en vanskelig og overskridende kjærlighetshistorie, som har vært definerende for fortellerens liv. Samtidig holdes vi på avstand til sentrale deler av historien – den glipper som sand mellom fingrene våre.

Henriette og Daniel

Det er Henriette (Andrea Bræin Hovig) som snakker til oss. Hun sitter på kjøkkenet sitt, og holder en lang monolog. Når fortellingen starter er hun lærer på en skole, og i ferd med å inngå et gledesløst ekteskap med en teologistudent. Hun har ikke kraft til å bryte ut av et forhold som ikke er genuint likeverdig. Kanskje fordi de har vært sammen så lenge, og nærmest vokst inn i hverandres familier. Kanskje fordi alternativet er usikkert. Hun føler seg tom. Hun føler seg stengt inne, i en boks eller i et fengsel. Veien ut blir gjennom eleven Daniel.

Gjennom hele filmen er Daniel kun et vagt nærvær som manes fram av hennes stemme og av hennes versjon av det som skjedde for ti år siden. Det aller viktigste er at han er en storvokst 15 år gammel skoleelev som blir oppdaget av Henriette i hennes vanskelige livssituasjon. En situasjon som forverres når hun gifter seg med sin forlovede, som raskt får arbeid som prest. Selv er han også prestesønn, og i Henriettes fortelling er ektemannen først et rasjonelt forklarende maskinmenneske som bagatelliserer tiltrekningen mellom hun og eleven. Senere blir han en voldsom demon som straffer henne med ukvemsord.

Forholdet mellom Henriette og Daniel er først og fremst eksistensielt. Det seksuelle kommer mer og mer etter hvert. Dette er viktig i fortellingen hennes. De oppdager hverandre, de ser den andre, og etter hvert utløser dette sterkere seksuelle følelser. Alt er satt på spissen i Henriettes fortelling, og hun erstatter det hun lenge oppfattet som drømmemannen med en ung gutt som kan kysse i 12 timer og som kan elske i 68 minutter under sin seksuelle debut. Hun tar nemlig tiden. Det er både høystemt og voldsomt, men samtidig hverdagslig og banalt. Det er en storm som hun selv skaper, og som river henne med i en virvel av stadig sterkere følelser – som først og fremst handler om henne selv.

Etter hvert oppdages forholdet. Ikke minst fordi Henriette vil at det skal oppdages. Hun legger alt til rette for at det skal bli kjent at de to har en spesiell relasjon. Hun lar Daniel og andre elever være på fest i leiligheten, hun snakker om det til en venninne, hun ber Daniel fortelle det til noen. Dette er ikke noe han skal holde inni seg. Henriette vil bli sett, og Daniel er både den som ser henne og redskapet for at hun skal sees av alle andre.

Hun ønsker skandalen. Likevel er reaksjonene sterkere enn hun trodde. Ekteskapet rakner, og hun mister jobben. Forholdet mellom henne og unggutten blir en skamplett, men likevel et merke hun stolt viser fram. Selv Daniels mor er forståelsesfull og innser at det Henriette og Daniel har sammen er noe helt spesielt. Etter en tid i kulden finner de to imidlertid tilbake til hverandre, og når monologen avsluttes er de to lykkelige sammen. Ti år har gått, og det at de er sammen igjen blir i hennes versjon et bevis på at de var riktige for hverandre. At det var en sannhet i det hele.

Henriettes fortelling er et tverrsnitt gjennom livet hennes. Vi får ikke vite stort. Bare litt om tilværelsen før hun treffer Daniel, og enda mindre om de ti årene mellom selve Hendelsen og nåtiden. Det er det som skjedde for ti år siden som virkelig betyr noe for henne.

Det høystemte og det banale

Det er meg du vil ha er et spennende eksempel på hvordan teater og film ikke er motsetninger, som er en vanlig holdning blant mange filmteoretikere og filmentusiaster, men at det finnes elementer i begge disse kunstformene som kan kombineres uten at det nødvendigvis dermed automatisk blir ”filmet teater” når de møtes. Det er meg du vil ha er langt fra noe ”filmet teater”, selv om det er en scenisk komprimert og redusert film som bringer tankene til en intimscene.

Haugeruds film er en monolog i tre akter. For å motvirke et altfor teatralsk uttrykk har regissøren delt Sonja Evangs tekst opp i tre deler, og noen få eksteriørbilder – først i svart-hvitt og senere i farger – bryter opp et rom som aldri blir teatralt, men som likevel er statisk, stilisert og redusert. Det meste av filmen er i svart-hvitt, og det monokrome gjør noe med fortellingen. Det blir enda mer abstrakt, og grepet motvirker den nærheten valgene av miljø og utsnitt ellers etablerer.

Filmen er hovedsakelig holdt i et halvnært utsnitt, slik at vi fokuserer på Henriettes overkropp og ansikt. Situasjonen er intim. Hun er alene og den eneste som snakker. Vi er i kjøkkenet hennes, og aner hverdagslige ting i bakgrunnen. I et innklipp lager hun til og med mat. Kanskje en salat, kanskje bare en brødskive. Hun har en kontaktmikrofon festet til klærne, så det er som om vi overværer et intervju. Små pauser med svart skjerm skaper en egen rytme i fortellingen.

Det halvnære utsnittet gir oss en mulighet som vi ikke har på teateret: Vi kan se hver minste detalj i ansiktet til skuespillerinnen Andrea Bræin Hovig. Utsnittet gjør også noe med selve monologen. Både ordene, språket og intonasjonen forsterkes eller forstørres. Finstemte øyeblikk av pust og pauser, uttale av ord, legges til minespill, små bevegelser og blikk. Andrea Bræin Hovig og hennes ansikt blir en seismograf som tolker fortellingen. Noen ganger intensiveres fortellingen og ordene, andre ganger skapes større distanse.

På denne måten kombinerer filmen grep som skaper intensitet og nærhet med grep som skaper avstand og refleksjon. I overgangen til andre akt hører vi til og med regissørens egen stemme som sier «Vær så god» i et refleksivt øyeblikk, før fortellingen begynner på nytt. Det som ved første øyekast kan synes som et altfor redusert og minimalt uttrykk, blir en unik mulighet til å komme så nære inn på karakteren Henriette at det vi ser og hører ikke kunne ha funnet sted på en teaterscene.

Det er meg du vil ha er et interessant og modig eksperiment. Fortellingen oppstår ikke i “grenselandet mellom film og teater”, men anvender de unike og mediespesifikke elementene i filmmediet for å forvandle en teatermonolog til en film. Vekten ligger på de små bevegelsene; et lite utpust som forvandler et ord, eller et lite smil som underminerer det munnen hennes ellers gir utrykk for, og skaper en merkelig uro. Tidvis eksperimenterer Haugerud også med forholdet mellom bilde og stemme, som kan være både on og off, og dette skaper en balansert og nyansert filmfortelling.

Kombinasjonen av det høystemte og det banale, av det melodramatiske og det hverdagslige, patos og realisme, er i seg selv en utfordring for den som ser og hører på. Vekslingen mellom det intime og nærgående på den ene siden, og det distanserte på den andre siden, bidrar til å gjøre fortellingen både urovekkende og medrivende.

Å se og å bli sett

Det er meg du vil ha er en film som handler om å se og bli sett. Det er også en film om identitet og hvor viktig en livsfortelling er for å skape en identitet. Det er ikke tilfeldig at det er et lite glimt i klasserommet som medfører at Henriette ser Daniel som for første gang. Det «gjorde at jeg ham», sier hun. Interessant nok glimter hun kroppen hans; det er den lille glipen av mage som kommer til syne når han tar av seg et plagg, som gjør at han virkelig peker seg ut for henne. Hun ser ham først som kropp, selv om hun insisterer på at det i all hovedsak er et eksistensielt møte som finner sted mellom de to. Han «kunne se meg rett inn i øynene», sier hun senere. Paradoksalt nok forteller hun også at hennes intense oppmerksomhet ikke nødvendigvis blir oppfattet av ham. «Du ser ikke meg du?», spør Daniel, med en grusom ironi, når alt hun virkelig ser og vil se er ham.

Det erotiske, det virkelig overskridende begjæret, oppstår først etter at de har sett hverandre. Ikke bare er dette en historie om å «ha lyst på én som deg», som det heter i filmen, men først og fremst en fortelling om å finne noe fundamentalt som har gått tapt. Alt det ektemannen og det konvensjonelle borgerskapet, til og med religionen, ikke kan gi. Det religiøse bakteppet er spennende. Ikke bare er ektemannen til Henriette prest; hun introduseres i en prolog der Bach og gospel umerkelig blandes på lydsporet. Men hvilken ”herre” er det Henriette lovpriser i sin fortelling? Her finnes det både en nådeløs ironi og en lett burlesk humor, som kan være vanskelig å få øye på. Når Henriettes skamfulle og overskridende fortelling spilles ut mot prestesønner, lunsjer med biskopen og gospel er det vanskelig ikke å se det groteske som bisarr humor.

Når Sonja Evangs tekst og Dag Johan Haugeruds filmatiske bearbeiding tidvis bringer tankene over til Marguerite Duras, er det både på grunn av det stiliserte og reduserte uttrykket og den patosmettede melodramatiske undertonen som truer med å gjøre det høystemte til dameroman. Ofte virker det som om Henriettes fortelling ikke bare er en selvfremstilling og en iscenesettelse av hennes eksistensielle møte, men bortimot en vill fantasi. Det er bare enten eller i Henriettes univers. Det finnes ingen mellomting. Unggutten går fra å være uerfaren skoleelev til å bli superelsker, og ektemannen fra drømmemann til frådende demon på kort tid. Og Daniels modenhet kan bare uttrykkes på én måte av Henriette: han lytter til Leonard Cohen. Slik blir han nærmest en lummer damefantasi i det ene øyeblikket, og en høystemt sjelevenn i det andre. Når hun gråter av sin skjelvende kjærlighet til unggutten i en konsentrasjonsleir er Haugerud så nære Duras man kan komme. Smerten og kjærligheten smelter sammen i en fantasi der det patosfylte og det patetiske går opp i en høyere enhet.

Dette fantasipreget er noe av det mest interessante og urovekkende i filmen. At Henriette opplever en kjærlighet som bryter alle regler og konvensjoner, og som til og med i en juridisk forstand er ulovlig, er formidlet i en monolog som både vektlegger det banale og det overskridende. Det antydes at hennes økende misnøye med ektemannen, og økende besettelse av Daniel, både handler om kunnskap og om makt. Her er Henriettes monolog glitrende i sin passivt aggressive forføreriske form, fra første ”uskyldige” kunnskapslek om stater i USA på bussen på en skoletur til den ”kunnskapslek” erotikken og elskoven utgjør.

I et intervju med wuxia forteller Dag Johan Haugerud at han synes det mest urovekkende ved Henriette er hva hun gjør med seg selv; at hun nærmest framstår som et barn eller en tenåring. Dette er en god observasjon. Kanskje er det mest urovekkende av alt at hun fremdeles, ti år etter at det hele virkelig skjedde, er som et barn. Og et manipulerende, nesten maktsykt barn. Til å være en fortelling om likeverd, som Henriette stadig påpeker, er det lite likeverd mellom karakterene. Det er bare én karakter her, i egentlig forstand. Alt er formet av Henriettes subjektivitet. Hun vil bli sett, og det er bare hun vi ser.

En uren filmkunst

De siste ti-femten årene har norsk film gjort store framskritt. Likevel har det meste forblitt pent og pyntelig, uten virkelig dynamikk eller energi. Uten farlighet. Mange har savnet en mer uren og utforskende film. En type film som både har noe på hjertet og som samtidig kan utforske nye formvalg og stilistiske grep. Det er meg du vil ha er en slik film.

På mange måter er Det er meg du vil ha en hybrid, en uren blandingsform som både er teater og film. Likevel er den hundre prosent filmatisk i uttrykket. Det urene med Haugeruds film er ikke bare forfriskende i en filmkultur som samtidig med sin økende profesjonalisering har blitt glattere og mer veltemperert – det gir også filmens innhold en beundringsverdig dynamikk og uro.

Det er meg du vil ha er ikke en film om ofre og om overgrep. Offertemaet og overgrepet er en del av fortellingen, men ikke hovedfokus. Filmen er et komplisert kvinneportrett om overskridelse, identitet, makt og subjektivitet. Alle andre enn Henriette er bare skygger i hennes fortelling. Selv Daniel er vag og utydelig. Alt er formet av hennes subjektivitet. De andre er mer deler av henne enn selvstendige individer – de er først og fremst til for henne.

Dag Johan Haugerud skaper et farlig tverrsnitt gjennom et sinn som har alle de kaotiske følelsene alle mennesker har, og som forsøker å samle disse i en serie overlappende former. Som geologiske strata er Henriettes fortelling ikledd former av høysang, dameroman, offerberetning, løsrivelsesfortelling og terapisamtale i ett og samme uttrykk.

Jeg likte Det er meg du vil ha godt. Tilsynelatende er det en slentrende og enkel film, men dens enkelhet er kun på overflaten. Haugerud makter å tilføre en fascinerende og urovekkende fortelling en særegen form. Han lar oss komme så nært inn på Andrea Bræin Hovigs ansikt og stemme at vi kan avlese de aller minste rystelser og manipulasjoner, men uten å miste distansen. At Hovig gjør en formidabel innsats foran kameraet er selvsagt helt avgjørende. Hun unngår å bli for tydelig, for markert og for tolkende. Kanskje er hun litt for pen, kanskje er deler av fortellingen for langt fra det vi ser av henne, men Hovig makter å gjøre fortellingen nyansert og troverdig. Selv patosen som blir så sterk at den nesten tipper over i ironi.

Det er meg du vil ha viser ikke veien videre for norsk film. Til dét er den for rar og særegen. Imidlertid representerer den et viktig alternativ og korrektiv til de enkleste løsningene som preger altfor mange produksjoner. Dag Johan Haugerud framstår nok en gang som en særdeles intelligent filmskaper, som makter å nyansere det Henriette selv ville ha omtalt som ”århundrets kjærlighetshistorie”, slik at vi ser maktspillet og livsløgnene bak ordene og ansiktet til kvinnen som forteller. Derfor er også selve overgrepet og spørsmålet om hvem som er ofre mindre viktig.

Det er meg du vil ha er en lekende lett film om det største alvor, og en rik og sammensatt fortelling om det å forme seg en egen identitet.

«Det er meg du vil ha» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>