«Trance»

Omtale

Masete miks av billige triks i Danny Boyles Trance

Kosmorama 2013: Energi- og ambisjonsnivået er – som så ofte ellers hos Danny Boyle – skrudd opp til nært maksimum også i Trance. Hans siste film er en frenetisk blanding av heist-film og psykologisk thriller, så ruset på sin egen fortreffelighet at den deiser i bakken og reiser seg igjen et utall ganger. Den snirklete fortellingen med stadige twists and turns følger en påfallende lik oppskrift som Inception, men vil ikke nødvendigvis av den grunn falle i smak hos fans av sistnevnte film.

Trance har en tilsvarende kjølighet og overfladisk behandling av menneskelig psyke som Inception hadde, men er enda verre; som en psykopat som prøver å oppnå empati, og med et anstrengt ønske om å fremstå som «intelligent». Når selv den håndverksbaserte grunnmuren slår sprekker ender man opp med en svært selvsentrert og snørrviktig film, der rollefigurene bakser rundt i sin egen verden, milevis unna publikummet filmen gjerne vil nå.

"Trance"

Slik sett passer James McAvoy godt i det som starter som en hovedrolle. McAvoy har et veldig begrenset register å spille på, og fremstår etter mitt syn ofte overlegen og hul i rollene han forsøker å kle. I Trance spiller han kjepphøye Simon, en kunstekspert med jobb i tilknytning til høyverdige kunstauksjoner. Han medvirker fra innsiden under et ran av et Goya-bilde, for øvrig en av få gode sekvenser i Trance, men ransforløpet går ikke helt som planlagt. Grunnen er at Simon, etter å ha fått et slag i hodet, har glemt hvor han gjemte bildet, noe som gjør den sjefskriminelle Franck (Vincent Cassel) og hans crew frustrerte og aggressive.

Løsningen blir en time hos hypnoterapeuten Elizabeth (Rosario Dawson), som kanskje kan hjelpe ham å mane frem stedet der bildet befinner seg fra underbevisstheten. Herfra og ut beveger Trance seg mer og mer vekk fra kuppfilm-sjangeren, over i en utflytende og uoversiktlig hjernemasse av minner, psykologi og drøm. Det viser seg at ikke alt er slik det opprinnelig så ut til å være, ikke slik det ser ut til å være heller, og så var det ikke slik det så ut til å bli etter det igjen heller.

"Trance"

Jeg kan sette pris på Boyles overflate-estetikk, som ofte ligger tett opp mot reklamefilmen, men da må den brukes rett, til å fylle ut en fortelling som engasjerer. I 127 timer fungerte det hyper-audiovisuelle godt for å blåse liv i et stramt utgangspunkt, der Boyles kreative evner gjorde det spennende å følge med på James Francos begrensede spillerom der nede i kløften. I Trance er fortellingen like forrykt som de visuelle grepene, og selv om det finnes en del fine bilder og montasjer, blir det gjennomgående masete og følelsesløst.

Det er også synd at to så strålende skuespillere som Rosario Dawson og Vincent Cassel drukner i denne hyperaktive cocktailen. Man får aldri anledning til å engasjere seg i rollefigurene, ikke en gang når vonde minner fra fortiden prøvende nøstes opp. Det er noe provoserende ved slike fiffige Hollywood-filmer som forsøker å lure sitt publikum, før det satses hardt på å manipulere frem følelser på like kalkulerende manér etterpå. Hvor ble det av de konsentrerte og virkelig effektive spenningsfilmene, som ikke gadd å pirke borti krevende tematikk?

I Trance er det ingen spenning eller noe som står på spill, det er bare et desperat forsøk på å late som. La oss håpe Danny Boyle får igjen pusten og lager noe vellykket igjen neste gang.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Jeg er en stor fan av Boyles audiovisuelle presentasjoner, mens historien i filmene hans ofte blir presset litt til siden. Etter å ha lest intervjuet med Boyle i Sight & Sound vokste forventningene mine for denne filmen veldig, så håper jeg ender opp med en annen oppfatning enn deg Sveinung, men filmer som prøver å være smart bare for å være smart, er sjeldent god.

  2. Oi, her var jeg sterkt uenig. Filmen engasjerte meg sterkt, og følte ikke at den falt gjennom. Men at historien blir litt søkt etter hvert, er sant, og at Inception-fans ikke nødvendigvis vil like den er også sant. For dette føles ikke som en film der narrativen er den viktigste. Her er det form foran innhold, og så blir nesten formen innholdet. Og med det vil jeg si at det er mer enn én referanse her til Brian DePalma, og ikke minst hans nyeste, Passion. Og på samme måte som DePalma er polariserende så blir også Trance det – selv med Boyles utrolig kule “reklamefilmestetikk”. Hvis man ønsker en film der historien henger helt på greip, og psyken utforskes like sofistikert som Nolan gjør det i Inception (og der strides vel også de lærde), så er ikke dette filmen for deg. Men i stedet er det et ambisiøst og lekent prosjekt i typisk Danny Boyle-stil, med litt bra/dårlig DePalma-estetikk, som tar deg med på en skikkelig rundtur.

  3. Sveinung Wålengen sier:

    Det er sant at det er veldig fokus på form i Trance, men jeg er ikke helt enig i at formen settes før innholdet. Ser det du skriver om at formen nesten “blir” innholdet, men det er jo et voldsomt fokus på det narrative her? Trance prøver jo veldig hardt å være en smart fortalt historie. Jeg kjøper ikke helt at det er tilsiktet at den ikke skal henge på greip.

    Derfor blir det også ganske fjernt for meg å trekke paralleller til Brian DePalma, som (kanskje med unntak av vellykkede Femme Fatale) aldri prøver å gjøre filmene sine mer intelligente enn det de er. På hvilken måte synes du det er en referanse til Passion i Trance? Den er jo i tillegg nesten like ny som Boyles film. Å sammenlikne Trance med DePalma er etter mitt syn nesten sjokkerende :-D

    Som det kanskje kommer fram i teksten liker jeg Inception veldig dårlig, men som du er inne på er den i alle fall mer sofistikert, på en måte som gjør at jeg skjønner appellen.

  4. Det blir kanskje feil å sette sammenligninger mellom DePalma og Danny Boyle, da dette er en veldig typisk Boyle-film. Likevel mener jeg at det er noen av de samme trekkene der – både i stil, stemning og innhold, samt de overordnede trekkene med at Trance er veldig fokusert på form, gjør at jeg mener det absolutt kan forsvares å trekke paralleller. Men det er ingen DePalma-pastisj, altså. Det er en Danny Boyle-film, så sammenligningen min må ikke trekkes for langt. Skal jeg ta den videre trenger jeg nok uansett et gjensyn med begge disse filmene.

    Angående fortellingen så føler jeg ikke helt det samme med at den prøver å være så smart. Jo, jeg ser hva du mener, men setter heller pris på at den er litt flyktig, når formen er som den er. Jeg er enig i at det absolutt ikke er Boyles beste film, men likte den likevel. Det handler kanskje litt om hva man ser etter i filmen?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>