Masete miks av billige triks i Danny Boyles Trance

Kosmorama 2013: Energi- og ambisjonsnivået er – som så ofte ellers hos Danny Boyle – skrudd opp til nært maksimum også i Trance. Hans siste film er en frenetisk blanding av heist-film og psykologisk thriller, så ruset på sin egen fortreffelighet at den deiser i bakken og reiser seg igjen et utall ganger. Den snirklete fortellingen med stadige twists and turns følger en påfallende lik oppskrift som Inception, men vil ikke nødvendigvis av den grunn falle i smak hos fans av sistnevnte film.

Trance har en tilsvarende kjølighet og overfladisk behandling av menneskelig psyke som Inception hadde, men er enda verre; som en psykopat som prøver å oppnå empati, og med et anstrengt ønske om å fremstå som «intelligent». Når selv den håndverksbaserte grunnmuren slår sprekker ender man opp med en svært selvsentrert og snørrviktig film, der rollefigurene bakser rundt i sin egen verden, milevis unna publikummet filmen gjerne vil nå.

"Trance"

Slik sett passer James McAvoy godt i det som starter som en hovedrolle. McAvoy har et veldig begrenset register å spille på, og fremstår etter mitt syn ofte overlegen og hul i rollene han forsøker å kle. I Trance spiller han kjepphøye Simon, en kunstekspert med jobb i tilknytning til høyverdige kunstauksjoner. Han medvirker fra innsiden under et ran av et Goya-bilde, for øvrig en av få gode sekvenser i Trance, men ransforløpet går ikke helt som planlagt. Grunnen er at Simon, etter å ha fått et slag i hodet, har glemt hvor han gjemte bildet, noe som gjør den sjefskriminelle Franck (Vincent Cassel) og hans crew frustrerte og aggressive.

Løsningen blir en time hos hypnoterapeuten Elizabeth (Rosario Dawson), som kanskje kan hjelpe ham å mane frem stedet der bildet befinner seg fra underbevisstheten. Herfra og ut beveger Trance seg mer og mer vekk fra kuppfilm-sjangeren, over i en utflytende og uoversiktlig hjernemasse av minner, psykologi og drøm. Det viser seg at ikke alt er slik det opprinnelig så ut til å være, ikke slik det ser ut til å være heller, og så var det ikke slik det så ut til å bli etter det igjen heller.

"Trance"

Jeg kan sette pris på Boyles overflate-estetikk, som ofte ligger tett opp mot reklamefilmen, men da må den brukes rett, til å fylle ut en fortelling som engasjerer. I 127 timer fungerte det hyper-audiovisuelle godt for å blåse liv i et stramt utgangspunkt, der Boyles kreative evner gjorde det spennende å følge med på James Francos begrensede spillerom der nede i kløften. I Trance er fortellingen like forrykt som de visuelle grepene, og selv om det finnes en del fine bilder og montasjer, blir det gjennomgående masete og følelsesløst.

Det er også synd at to så strålende skuespillere som Rosario Dawson og Vincent Cassel drukner i denne hyperaktive cocktailen. Man får aldri anledning til å engasjere seg i rollefigurene, ikke en gang når vonde minner fra fortiden prøvende nøstes opp. Det er noe provoserende ved slike fiffige Hollywood-filmer som forsøker å lure sitt publikum, før det satses hardt på å manipulere frem følelser på like kalkulerende manér etterpå. Hvor ble det av de konsentrerte og virkelig effektive spenningsfilmene, som ikke gadd å pirke borti krevende tematikk?

I Trance er det ingen spenning eller noe som står på spill, det er bare et desperat forsøk på å late som. La oss håpe Danny Boyle får igjen pusten og lager noe vellykket igjen neste gang.