Victoria

Analysen

Victoria (2013)

På papiret burde Torun Lian være det perfekte regissørvalget til Victoriafilmatiseringen av Knut Hamsuns roman. Så hvorfor har det ikke blitt en bedre film?

Den første kjærligheten. Det første møtet med døden. Det første sviket. Som regissør og manusforfatter har Torun Lian med respekt og omsorg skildret vendepunkt i ungdomsliv. Hvordan store hendelser bli ekstra store fordi man opplever det for første gang. Intensitet og ugjenkallelighet når man ikke har tidligere erfaringer å måle mot. Når man ennå ikke har lært at både sorg og kjærlighet går over – eller antar nye former. Hvem kunne vel være bedre egnet til å omskape Knut Hamsuns tragiske kjærlighetshistorie for lerretet. Fange desperasjonen og tvilen – men også den lutre gleden – som rir både møllersønnen Johannes og godsherrens datter Victoria gjennom barneår og ungdomsvår.

Som bildeforteller viste Lian i Bare skyer beveger stjernene (1998) og Ikke naken (2004) evne til å skape subjektive filmatiske rom. I Lians filmer er ikke Oslo først og fremst Oslo, Bergen er ikke Bergen, Lista ikke Lista. Det er Selmas Lista, Jacobs Bergen, Marias Oslo. Vi ser gatene, husene, rommene, trappeoppgangene, hagene gjennom dem. Det er ikke meningen at seeren skal kunne orientere seg i universet på egen hånd. Stedenes skjønnhet og mening oppstår når ungdommen i filmen trer inn i dem. De besitter disse stedene så suverent, stedene er fristilt fra postkortskjønne totalbilder. Selv landemerker som Fløibanen og akvariet i Bergen vises kun løsrevet, i halvnære innstillinger. Denne begavelsen er selvsagt gull verdt når man skal lage periodedrama på norsk budsjett. Men den kan også være nøkkelen til å billedlegge det rike indre livet til Hamsuns karakterer. Johannes og Victorias svermeri, håp og fortvilelse gjenspeilet i deres omgivelser: skogen, Slottet og byen.

Det er derfor ikke overraskende at John M. Jacobsen, når han skulle virkeliggjøre en årelang drøm om å filmatisere Victoria, ønsket Torun Lian i registolen. Om han så måtte vente i mange år på hennes ja. Og det måtte han. Resultatet er vakkert, men blodfattig, betagende, men uengasjerende. Hvor gikk det galt?

Victoria

Manglende poesi?

Flere, blant dem Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen og Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen, peker på at det er utfordrende å filmatisere Hamsun fordi så mye av spenningen i romanene hans foregår i karakterenes indre, og ikke i den ytre, fysiske handlingen. Og dette indre dramaet skildres i et språk så poetisk at det løfter det forholdsvis banale plottet og sjablongaktige persongalleriet til stor kunst. Det er lett å si seg enig, lett å la seg forføre av språklig spenst:

«Ja hvad var kjærligheten. En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musikk som får selv olidngers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring:
 Slik var kjærligheten.
 Den kunde ruindere en mand, gjenreise ham og brædemærke ham igjen; den kunde elske mig i dag, dig i morgen og ham i morgen nat, så ubestandig var den. Men den kunde også holde fast som et ubrytelig segl og blusse like uutslukkelig til dødens stund, for så evig var den.»

Poesien er ikke uten videre enkel å overføre til lerretet. Det er så. Men det forklarer likevel ikke hvorfor Lians Victoria rett og slett er litt kjedelig. Plottet er enkelt, men jeg har da vitterlig latt meg rive med av vel så enkle historier mang en gang, så fremt de er engasjerende fortalt. Det er nok ytre spenning i Hamsuns Victoria til å skape bevegende tragedie. Så jeg spør igjen: Hvor gikk det galt?

Jeg tror filmens hovedproblem er at vi ikke kommer tett nok på karakterene. Deres tragedie angår oss derfor ikke. Det kan høres paradoksalt ut. For Lian har gitt karakterene større plass i filmen enn i boka. Hvordan henger dette sammen? Vi må først og fremst se på avgjørelser tatt i manus, men også fra manus til film.

Victoria

Fra bok til manus

Lian har tatt seg relativt store friheter i forhold til Hamsuns korte roman. Handlingens hovedtråd er den samme, men hun har tillempet den klassisk filmdramaturgi. For det første har hun – og det mener jeg er et klokt valg – lagt inn frampek om de to store tragediene. I boka nevnes pengeproblemene til Victorias far nærmest i forbifarten og veldig tett på scenen der han setter hele herregården i flammer, og selv omkommer. Victorias død av tuberkulose kommer også bardust på når man leser romanen for første gang. Lian gir oss derimot hint. Hun bygger opp spenningen. Vi ser en hest og kjerre kjøre bort fra herregården overlasset med møbler og malerier, og Johannes passerer Victoria på et apotek uten å få øye på henne. Det er nennsomt løst. 

For det andre har Lian bygget ut karakterene betraktelig. Det kan i hvert fall synes slik ved første øyekast. Victorias far, Slottsherren som Hamsun kun karakteriserer som ”uransakelig med penger”, som lever over evne og lar eiendommen forfalle, har fått betydelig større plass i Lians versjon. Fridjov Såheim er alltid god, særlig når han får spille skjødesløse sleskaser. Hele hans vesen varsler fallittens tragedie, men gjør også at vi opplever lite medfølelse når han brenner inne.

Victoria selv har fått en langt mer prominent plass. I Hamsuns roman er hun gjenstand for Johannes’ evige kjærlighet, men leseren kommer ikke egentlig inn i hennes verden. Lian har plukket henne ned fra pidestallen og gitt henne eget liv. I scene etter scene males Victorias smerte og lengsel fram. Vi ser hvordan Victoria kjemper mot farens befaling om at hun skal gifte seg med løytnanten Otto, men til slutt resignerer. Dermed blir også kritikken av det arrangerte ekteskapet tydeligere. Det er en modernisering. Likevel spørs det om ikke Hamsuns gammelmodige portrettering ville gitt filmen mer nerve. Mer om det siden.

Men Johannes da, hva så med Johannes? Lian romantiserer, naturlig nok, Hamsuns samtid langt mer enn Hamsun selv gjorde. Hun har plassert Johannes midt i en sirkel av Kristiania-bohemer. En rekke scener og karakterer har kommet til for å vise Johannes’ liv i byen, og hvordan han egentlig ris av to pasjoner: den til Victoria og den til diktningen. Til slutt velger han den siste. Men på tross av disse utbroderte scenene, der vi ser Johannes sitere sin poesi, drikke seg dritings og snakke engasjert om hvordan litteraturen bør være, blir vi mindre kjent med Johannes i Lians versjon enn i Hamsuns. At han feires som den nye vinen gir oss ikke mer innsikt i hans følelsesliv. Tvert imot virker det som om scenene fra bohemlivet repeterer seg selv, at de stanser opp flyten i en ellers effektiv dramatisk framdrift. Og det tar oppmerksomheten bort fra kjernen.

Victoria

Dramaet i boka er Johannes’ indre følelsesstormer. Hans fortvilelse og håp der han kastes fra usikkerhet til bekreftelse og tilbake i usikkerhet. Den ene kvelden er han herre over verden etter at Victoria har kysset ham, men allerede neste dag har han mistet alt. I filmen er det få scener som fanger Johannes i lidelse. Lian virker rett og slett ikke så interessert i denne delen av historien.

I øyeblikket der Johannes virkelig skjønner at det aldri vil bli de to, skildrer boka et sinn i opprør. I filmen ser vi først Johannes liggende over sin rotete skrivepult. Han skyver forsiktig en tom blomsterpotte utenfor skrivebordet. Så ser vi ham ligge uvirksom i senga. Deretter leser han høyt for sine bohemvenner fra en kommende roman som skildrer en mann i fortvilelse. En av vennene kommenterer så lakonisk: «Lystig!». Johannes’ dype avgrunn blir altså skildret utenfra, i formidlingen til andre, som bare avfeier, minimerer sorgen. Vi får aldri se hvordan tapet av Victoria virkelig rir ham i hans ensomhet. Det gis aldri tid til å være i hans fortvilelse.

Og: I filmen holdes verken publikum eller Johannes på pinebenken i samme grad som i boka. For vi vet jo hva Victoria føler. Ikke bare er vi hos henne i langt flere scener, det er også en mer sympatisk Victoria vi møter i Lians versjon.

Victoria

Tre scener kan tjene som eksempel på hvordan Lians manus filer ned Victorias skarpeste kanter:

1) I åpningssenen ser vi Johannes, Victoria, hennes bror og Otto som barn. Møllersønnen Johannes ror rikmannsbarna ut til en holme. De skal leke, han skal vente. Men Victoria ser på Johannes med utilslørt beundring og forlater selskapet til fordel for ham. Og Johannes gjengjelder gesten. Han bærer henne rundt i naturen, til steder som er deres egne. I boka er denne åpningen langt mer ambivalent. Victoria tar Johannes i forsvar, lytter til hans bemerkninger, men Hamsuns Victoria ville ikke vendt ryggen til sitt selskap – sin stand – på et så tydelig vis.

2) Johannes blir ungdom. Han reiser til byen og studerer. Han skriver dikt. Når han vender hjem har han vært lenge borte. Han går i skogen og blir stukket av en veps. Han skjemmes over sin hovne overleppe når han møter Victoria. Hun sier: ”Vepsen kjenner dem ikke igjen”. Han har vært for lenge borte. I filmen følger ikke Johannes opp bemerkningen. I Hamsuns roman er derimot Johannes spydig for å markere hvor såret han blir av at Victoria markerer avstand:

«Det var hende likegyldig om han var blit vansiret av en hveps eller ikke. Javel. Hun stod der og trillet rundt på sin aksel en rød parasol med guldknappet skaft og intet andet angik hende. Han hadde dog båret nådig frøken i sine armer mer end en gang. Jeg kjender ikke hvepsene igjen, svarte han; de var mine venner før. Men hun forstod ikke hand dype mening, hun svarte ikke. Å, men det var en slik dyp mening.»

Lians manus gjengir nærmest ordrett romanens svært sparsommelige dialoger. Dette kan lede oss til å tro at hun ligger svært tett på originalteksten. Men i Lians versjon har replikker ofte skiftet rekkefølge og gis en annen betoning. Dette gjør at vi leser karakterene på en annen måte. Den tredje scenen eksemplifiserer:

3) Victoria har oppsøkt Johannes’ foreldre for å høre når han vil vende hjem. Når foreldrene så har mottatt et brev fra ham, går mølleren til Slottet for å snakke med Victoria. I filmen spiller først Victoria helt uinteressert i beskjeden – hun er høylytt og demonstrativt avvisende. Men så hvisker hun til mølleren: ”Når kommer han?” Det er tydelig at hun brenner etter kontakt med Johannes, men vil holde ønsket skjult for foreldrene sine. Mølleren ser dette. I boka avsluttes imidlertid passiaren på en annen måte. Hun avviser mølleren, og på vei ut passerer de Victorias far. Hun taler til ham:

«Forbigående, høit og likegyldig: Mølleren fortæller at Johannes kommer hjem igjen. Du husker vel Johannes? Og mølleren går ut av Slottets port og lover sig selv at han aldrig, aldrig skal være en nar mere og lytte til sin kone når hun vilde forstå sig på skjulte ting.»

Disse justeringene av Victorias personlighet fører til to ting. For det første blir hun i mine øyne en mindre interessant karakter. Romanens Victoria kan være hensynsløs og omskiftelig. Hun har et større spenn mellom sine private følelser og sin offentlige opptreden. Det er dette jeg mener med at Hamsuns litt utdaterte kvinneportrett gir mer nerve til fortellingen. Verken vi eller Johannes vet helt hvor vi egentlig har Victoria. Vil hun gjengjelde kjærligheten? Vi holdes på pinebenken. 

For det andre: I ønsket om å skape Victoria om til noe mer enn Johannes’ attråobjekt, et subjekt av kjøtt og blod, har ikke Lian selv kun malt fram et annet sjablongmessig kvinneportrett? Det av den gjennomgode tragiske heltinne?

Fra manus til film

Hva så med veien fra papir til levende bilder? Også i Victoria lykkes Lian med å skape subjektive filmatiske rom. Scenene der Victoria og Johannes møtes på tomannshånd i skogen, på engen eller i byen er skjønne. Fotograf Harald Gunnar Palgaard skaper intime bilder. Det nordiske sommerlyset innhyller de to, hegner om deres hemmelige rom. Refleksjoner i glass eller duse blomster i forgrunnen skaper følelsen av at vi ser noe intimt som ikke var ment for våre øyne. Det umiddelbare og sanselige i disse bildene fører også karakterene nærmere oss, gjør dem mer gjenkjennelige, lettere å identifisere seg med. For også vi har opplevd slike nære sommermøter.

Victoria

Scenene fra det offisielle livet på Slottet er mer distanserte. De heltotale bildene av storslått selskapelighet understreker skillet mellom Victorias intime og hemmelige kjærlighet til Johannes, og den ytre påtvungne sosialt aksepterte forlovelsen med Otto. Det er et grep som fungerer godt.

Victoria

Scenene fra Johannes’ bohemliv er derimot ikke like vellykkede. Lians mise-en-scène kunne her vært malt av Kristian Krogh. I utgangspunktet er det lite galt i det, men det skaper en distanse til Johannes’ karakter. Som i manus virker Lian mer interessert i å komme tett på Victoria enn Johannes. I hans scener ser selve miljøet han beveger seg i (som Lian selv har plassert ham i, det finnes som sagt ikke slike referanser i Hamsuns roman), ut til å fascinere henne mer enn den eksistensielle krisen Johannes står i.

Victoria

Nok sagt om estetikken som rammer inn skuespillerprestasjonene. La oss bevege oss over til selve instruksjonen. I motsetning til Lians tidligere manus, som har vært særdeles replikkrike, med snert og sjargong som tar et veslevoksent ungpikespråk på kornet, er det snarere det usagte som er viktig i Hamsuns univers. Da legges større ansvar over på hva skuespillerne klarer å formidle med mimikk og kroppsspråk.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Lian våget satse på debutant Iben Akerlie. Hun evner stort sett å levere de noe arkaiske replikkene med troverdighet. Hun har en usedvanlig frisk og smittende sjarme. Og ikke minst: Hun har et ansikt skapt for å formidle lidelse og melankoli. Problemet med Akerlies rolleprestasjon er at den burde vært dempet betraktelig. Det kreves ørsmå gester for å treffe oss når ansiktet blåses opp på et enormt lerret. Og når uttrykket blir for overtydelig, rives vi ut av illusjonen. Overspill forstyrrer, og jeg tar meg i å betrakte Akerlie, snarere enn å leve meg inn i hennes drama. Den samme utfordringen kjenner jeg igjen fra Lians forrige film, Ikke naken. Spillet til nydelige og vittige Julia Krohn som hovedpersonen Selma skjemmes også her av for store fakter, et i overkant demonstrativt kroppsspråk – særlig i scenene der hun skal være sint og oppgitt. Det er ikke store justeringene som skal til, men resultatet er et hav av forskjell.

Akerlies overspill er også en utfordring for Jakob Oftebro som Johannes. Som en langt mer erfaren skuespiller blir det opp til han å justere det emosjonelle nivået. Noen ganger er hun for stiv, andre ganger for heftig fortvilet. Og i møte med Oda Djuplasti som Camilla, er utfordringen enda større for Oftebro. Romanens Camilla er en inntagende ungjente med et lystig sinn. Her framstår hun som en masete og selvopptatt sositetskråke på speed. Scenene med bohemvenene avslører som sagt for lite av Johannes’ indre konflikt, så det er i de scenene der han er alene at han best klarer å formidle desperasjonen. Men når Johannes’ indre drama er redusert fra selve hovednerven i fortellingen til en mindre intrige i filmen, gis Jakob Oftebro for lite å spille på. Det er synd, for jeg tror både han som skuespiller og Lian som regissør kunne vært gode nok til å virkeliggjøre Johannes’ følelse av å miste grunn under føttene. Nå fattes puls, pust, desperasjon.

Victoria

Så kan man hevde at noen litterære scener er ufilmbarlige. Og at den rike indre verden til Hamsuns karakterer er umulige å fange. Når jeg tenker over dette, kommer jeg stadig på et av filmhistoriens mest innflytelsesrike essay, François Truffauts ”En viss tendens i den franske filmen” fra 1954. Her går en ung og polemisk Truffaut i strupen på den velrenommerte manusduoen Jean Aurenche og Pierre Bost. Aurenche & Bost hadde vunnet prestisje ved å omskape aktede litterære forlegg til filmmanus. Deres metode var å fange bokas ånd og gjenskape dette til filmbare scener. Man kunne ta seg ganske store friheter, bare man var tro mot forfatterens dypere intensjon. For Truffaut var dette en riv ruskende gal innstilling. Han mente det ikke fantes ufilmbare scener, bare faglig svake regissører. For å understøtte sitt poeng hyllet han hvordan Robert Bresson lykkes med sin filmatisering av George Bernanos En landsbyprests dagbok.

Bresson. Intet mindre. Det er ikke rettferdig å kreve at Lian skal måle seg med Bresson. Det ville ikke vært rettferdig å måle noen norsk regissør opp mot Bresson. Likevel. Truffauts poeng er godt. Heller enn å prøve å skrive ut en masse scener, som når Johannes leser opp sin fortvilelse for sine Bohem-venner, hadde det vært mer interessant å forsøke å billedlegge den opprivende forvillelsen han går gjennom på egen hånd.

Et godt eksempel er Henning Carlsens filmatisering av Sult (1966). Igjen en urettferdig sammenlikning. Ikke bare er det en film som plasserer seg i en langt mer avantgardistisk tradisjon, men det litterære forlegget inspirerer også til en mer utagerende karakter. Men jeg savner likevel både fotografisk og skuespillerteknisk utforskning av desperasjonen. Slik kunne vi kommet nærmere Johannes og dessuten skimtet det indre dramaet som mange filmanmeldere har etterlyst. Det er gjennom å vise oss hvordan deliriet oppleves for den sultne hovedpersonen at Carlsens film virkelig griper oss.

Victoria

Fra sett til klipperom

Det siste feilgrepet som i mine øyne holder oss på en armlengdes avstand fra karakterene, skjer i klipperommet. I en del sentrale emosjonelle scener holdes bildene rett og slett for kort. Vi får ikke tid til å virkelig komme nær nok. Dette er igjen et problem jeg også observerer i Ikke naken. Her hadde dialogene det med å gå over flere scener, slik at en samtale fortsatte uforstyrret fra en location til en annen. Det kan sikkert se ut som en fiffig idé på papiret, men etter mitt syn er resultatet oppstylta og distanserende.

Det beste eksempelet fra Victoria er avslutningssekvensen. I boka mottar Johannes et brev fra Victoria der hun erklærer sin evige kjærlighet fra dødsleiet. De siste tre-fire sidene siterer brevet, og vi får ikke vite noe om Johannes’ reaksjon. I filmen er dette løst på en vakker måte. Johannes begynner å lese brevet og løper straks til Victorias hjem. Mens vi på lydsiden hører hennes ord, ser vi hvordan han tar liket hennes i armene og bærer henne rundt i rommet, akkurat slik han bar henne da de var barn. Filmens aller siste bilde viser også et barndomsminne der han bærer henne over en eng dekket av hundekjeks. Det høres kanskje ut som en klisjé, men det funker som en kule. Sammenstillingen av de to er vondvakker.

Problemet er at filmskaperne ikke har trodd at dette er nok. Så i stedet for å holde innstillingen av Johannes som bærer den døde Victoria lenge nok til at det virkelig sliter i brystet vårt, klippes det til at Johannes bryter sammen i gråt på gulvet, og deretter et bilde av Victorias mor som også gråter, før Johannes legger seg ved siden av Victoria i senga. Til slutt ser vi ham gråtende, mens han sitter i et vindu i trappeoppgangen. I denne følelsesmessige opprivende scenen burde vi fått mer luft og pust til å virkelig ta inn over oss tragedien. Som i skuespillerinstruksjonen skulle jeg ønske Lian hadde turt å stole mer på at det ene sterke uttrykket er nok.

At Torun Lian ønsket å gi Victoria en større rolle i tragedien som tross alt bærer hennes navn er forståelig. Sett med moderne øyne er det nærmest uunngåelig og definitivt sympatisk. Men når Johannes’ drama havner i skyggen, så forvitrer også spenningen. Særlig når Victoria i Lians innpakning blir en snillere og mindre interessant rollefigur enn i originalen. Det er synd, for jeg har ventet lenge på en ny Torun Lian-film. Og til tross for kritikken her, så håper jeg virkelig at jeg ikke må vente ti år til på den neste. Og at hun neste gang regisserer en historie der hun selv har skapt karakterene fra bunnen av, heller enn å forsøksvis tilpasse et kanonisert verk til sin egen smak.

«Victoria» – filmplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Jörn sier:

    Kanskje De kunne snakke litt om denne filmen og dei andre norske som har kome sidan sist i ein komande episode av filmfrelst?

  2. Meget bra analyse, liker hvordan du bruker utdrag fra boken til å understreke dine poeng. Jeg fikk my heller lyst til å lese boka enn å se filmen:) mer slik!

  3. Tusen takk for analysen. Særlig avmystifiseringen av Victoria forflater filmen syns jeg. Hamsuns storhet ligger i å beskrive ambivalens, og dette kommer bedre frem i filmversjonen av Sult, og kanskje også Pan fra nittitallet.

    Et annet poeng: filmplakaten er tannløs og amatørmessig laget. Det er valgt ut tre stills fra filmen som sier lite, og komposisjonen mangler et blikkfang. Hvem er målgruppen her? Kanskje godt voksne, som liker å se “Victoria” på teater? Og fonten som er brukt, Gill Sans, er strekt i bredden, som er fy-fy blant designere.

  4. Selv har jeg ikke lest boken, og visste egentlig fint lite om fortellingen på forhånd. Jeg møtte derfor filmen helt åpen, og ble faktisk ganske så positivt overrasket. Jeg likte filmen, og anser den som bedre enn det konsensus av filmkritikere mener den er. Det er absolutt ikke et mesterverk som vil stå i historiebøkene, men en fin film som greide å engasjere meg. Dette drøfter jeg i min egen omtale av filmen. Her prøver jeg å gi et forsvar av filmen, uten et eneste adaptasjonsargument.

  5. Maria Pedersen sier:

    Dette må være den beste filmannmeldelse jeg noen gang har lest! hjalp meg masse med skoleoppgaven!

  6. markus sier:

    Morsom analyse.
    Gadd bare å lese halvparten,da den var så lang, men men.(kan tenke meg d du skriver r sant)
    Viste ikke Lian hadde filmatisert Victoria. Googlet , havnet her.
    Umidelbart tenkte j lian + victoria r veldig bra.faen på tide den ble filmatisert.
    Men så slår d meg. Problemet r kvinnelig resigør.Det går bare ikke.metafysisk umulig at en kvinne kan formiddle uskyldigheten og sartheten i kjærlighetshistorien..goethe unge werther eller manon lescaut.
    Bare skyene.. var veldig fin,men født ut av hennes eneste sønns død.
    Frida også. vaskeekte lette frogner sommerfilmer. Veldig norsk. Men disse ambiøse norske kjærringene r veldig seriøse.og vil mye.(og d er bare posetivt) Men jeg kan ikke bli verdenmester i 100 meter.genetikk. Så produsenten dreit seg ut.han skulle visst bedre.selv om det r litt ufasjonable tanker.

  7. tore sier:

    Veldig interesant…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>