the-avengers-kontrollert-ekstravaganza

Omtale

The Avengers – kontrollert ekstravaganza

Vi har fått servert en rekke enkeltstående Marvel-filmer om individuelle superhelter de siste par årene som tilsammen skulle munne ut i dette slektstreffet, med Loke som felles nemesis. Det kunne gått begge veier, men i Joss Whedons regi var det lov å forvente en viss grad av ‘smarthet’. Er resultatet vellykket?

Selv har jeg et merkelig forhold til Joss Whedon. Jeg har sett nesten alt han har gjort, både som manusforfatter og regissør, helt siden Buffy the Vampire Slayer (1997-2003) sparket blodsuger-rumpe på TV Norge. Som den sjangerpuristen jeg er, har jeg ikke alltid omfavnet blandingen av skrekk og humor; på den andre siden er det så smart utført, med så mye karakterdybde og intrikate fiksjonsunivers dvelende under den postmoderne overflaten, at jeg ikke kan unngå å bli fascinert. Det er alltid noe mer der enn bare staffasje og tonemiks. De svært undervurderte TV-seriene Firefly (2002-2003) og Dollhouse (2009-2010) er også eksempler på det.

På Marvel-siden må jeg bare innrømme først som sist at jeg aldri har vært noen stor fan. Jeg samlet på tegneserier som liten, men av en eller annen grunn ble jeg aldri grepet av kreasjonene til Stan Lee og kompani. Allikevel har det vært interessant å følge superheltfilmene i senere tid, særlig i forsøkene på å grunnlegge estetikken i et så realistisk miljø som mulig, i mer eller mindre vellykket grad. The Incredible Hulk (2008) var finslepen, rent dramaturgisk, men et betydelig skritt ned fra Ang Lees nydelige adaptasjon fra 2003. Iron Man-filmene bæres i høy grad oppe av Robert Downey Jr‘s karisma og humor. Thor (2011) var en kitsch-fest fra en annen dimensjon (bokstavelig talt). Captain America: The First Avenger (2011) husker jeg knapt noe fra, annet enn Chris Evans‘ fantastiske transformasjon fra pingle til bodybuilder.

Det var med andre ord et svært sammensatt sett med forutsetninger jeg bar på i møtet med The Avengers. Da er det til Whedons fortjeneste at jeg ganske raskt frigjorde meg fra dem og lot meg hengi til historiefortellingen. Nøkkelen ligger veldig mye i tidsaspektet og rollefordelingen. Det er en lang film (nesten 2 ½ time), og hver superhelt får dermed anledning til å bli ordentlig etablert, med alle sine særegenheter. De introduseres gradvis og organisk, og selv om Tony Stark/Iron Man får en slags katalyserende funksjon, er det vanskelig å påpeke én bestemt karakter som hovedrolle-innehaver. Man identifiserer seg sannsynligvis med den man har et godt forhold til fra før. I tillegg holder Whedon tilbake potensielle utløsninger akkurat lenge nok til at du holdes i suspense. Det tydeligste eksempelet er kanskje Bruce Banner/Hulk (Mark Ruffalo). Vi vet alle hvem han er og hva han kan bli, men transformasjonen skjer ikke før godt ut i filmen, og da med så operatisk kraft at undertegnede fikk gåsehud. The Avengers byr kanskje ikke på det nyanserte karakterportrettet vi fant i Ang Lees film, men viser definitivt ærefrykt for Hulkens mystikk og urkraft.

Hulken fremstår som min personlige favoritt i The Avengers.

Filmens kvalitet ligger ikke bare i dramaturgisk stålsikkerhet. Whedons tone virker godt tilpasset Marvel-miljøet generelt, særlig i forhold til selvbevisste, komiske øyeblikk. Som når Thor (Chris Hemsworth) først reagerer på uttalelsene fra sine medsammensvorne om sin bror Lokes (Tom Hiddleston) korrupte natur, før han avslutter med “Ja, men han er adoptert, da!”. Selvsagt ikke en replikk som vanligvis hører hjemme i hans pompøse, shakespearianske språkbruk, men som tilfører den nødvendige balansen av ironisk distanse. Slike replikker settes inn på strategiske tidspunkt for å lette stemningen. Samtidig er Whedon overaskende sober i scener av mer alvorlig karakter, som i etterdønningene av et Loke-angrep ombord på det flyvende krigsskipet.

Det er alltid fascinerende å se superheltene gjøre “sin greie”, enten det er mot en felles fiende eller innad i hevneralliansen. Vi blir sittende på sidelinjen og heie som i en fotballkamp, vel vitende om spillernes svakheter og styrker. Med andre ord en legemliggjøring av gutteromsfantasiene våre  – hvem er sterkest av Hulken og Thor? Kan Iron Man og teknologi overvinne guddommelig magi? Hvordan står Captain Americas menneskelighet seg mot slemme romvesener? Alle disse settstykkene fremstår som ekstremt velkoreografterte og nyttegjør seg av 3D-formatet uten å bli gimmicky. I det hele tatt fremstår spesialeffektene som en nøye kontrollert ekstravaganza. Aldri så mye at du fokuserer mer på Hollywood-maskineriet bak, aldri så lite at du ikke kjøper universet. En mer strømlinjeformet Michael Bay, hvis det går an å si.

Loke (Tom Hiddleston) er hevneralliansens nemesis denne gangen.

Allikevel, med så mange karakterer og narrative elementer sier det seg selv at man noen ganger tyr til enkle løsninger. Jeg kunne godt vært foruten alle referansene og flashback-sekvensene til karakterenes bakgrunnshistorier (slik de fremstår i deres respektive filmer). Dette blir overeksplisitt og unødvendig mye eksposisjon. Det får være grenser for hvor mye man skal tilpasse filmen til publikummere uten forhold til de andre filmene. Kranglesekvensen ombord på krigsskipet, der hevneralliansen snakker anstrengt i munnen på hverandre før det avsluttes med en opphisset Bruce Banner, virker også konstruert og ad hoc, nærmest for å understreke en gang for alle at det ikke er bare-bare å sette sammen en gruppe med så forskjellige personligheter. Dynamikken ligger allerede i gruppens interaksjon gjennom handlinger. Den trenger ikke mer enn det.

Men alt i alt er The Avengers den beste Marvel-filmen siden Hulk (2003), og før det Blade (1998). Joss Whedon er smart; han forstår universet og forteller historien med fokusert og riktig tone. I motsetning til flesteparten av de foregående filmene, unngår den å bli altfor utvasket i sin estetikk og sin forutsigbarhet. Noen ganger gapes det over litt for mye, men aldri så mye at det går ut over helhetsopplevelsen. En oppfølger er allerede på planleggingsstadiet, og jeg håper Whedon får fortsette i registolen litt til, for det finnes fremdeles en bærepose full av narrative tråder bare han kan strikke sammen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Har begynt å innse at jeg står mer og mer alene om å mislike The Avengers, og mener jeg kan argumentere for at det er en ganske dårlig film.

    At Joss Whedon har greid å unngå total smørje med karakterene betyr ikke at filmen nødvendigvis er spesielt engasjerende. At det serveres noen morsomme vittigheter med jevne mellomrom betyr ikke at det er spesielt spennende. At man får se Hulken denge løs på Loke betyr ikke at det er en god film.

    Først og fremst savner jeg en emosjonell drivkraft. Filmen er aldri spennende, fordi vi aldri føler det er noe som står på spill. Loke fremstår nesten som karismatisk, og derfor verken ond nok eller psykopatisk nok til at han oppleves som spesielt truende. Romvesenene fra den andre dimensjonen får vi heller aldri vite noe særlig mer om – hvorfor vil de angripe menneskene, hvordan har Loke overtalt dem, hva er egentlig greia? At filmen mangler en tydelig protagonist ser jeg også på som en svakhet, i og med at jeg som publikummer ikke greier å få noe emosjonelt engasjement for noen av superheltene. De må balanseres opp med hverandre, og gjør det fint, men mister da noe av båndene til publikum på veien – i alle fall for en som ikke har hatt noe særlig forhold til disse superheltene fra før.

    Selve handlingen er heller ikke mye å skryte av, der mesteparten av av filmen går med til å se på om hevnerne greier å samarbeide eller ikke. Filmens kausale agent er en lysende kube med et navn som du glemmer like raskt som du hører det. Det er altså tynt. Veldig tynt.

    Jeg forventet ikke at dette skulle være på Christopher Nolan-nivå, men jeg hadde forventet en litt mer engasjerende film. For det største problemet ble at jeg rett og slett satt og kjedet meg under store deler av filmen, og er det én ting en superheltfilm ikke skal gjøre, så er det å kjede sitt publikum. Og når dette skal være den store, episke sammenkoblingen av Marvel-universet, hadde jeg håpet at den skulle være litt mer episk.

    (min utdypende anmeldelse kan leses her)

  2. Interessante poeng, Eivind, og ikke noe mindre legitime enn mine.

    Jeg er allikevel ganske så uenig med deg. Jeg liker spesielt det faktum at Loke ikke er en svart/hvitt ‘bad guy’, men faktisk har flere nyanser å spille på (han var også en av de få momentene som fungerte i THOR).

    Jeg tror det er meningen at vi ikke skal få all informasjon om romvesen-innvasjonen i denne omgang. Det er spesielt tydelig i epilogen etter de første rulletekstene, hvis du ble sittende for den. Der legges det opp til videre utforskning i oppfølgeren.

    Med en film som dette er det tilnærmet umulig å velge en hoved-protagonist. Det tror jeg ville vært en feil i forhold til all den historien hver enkelt karakter bærer med seg. Da er det bedre å fokusere på gruppedynamikken som sådan, og heller la de spesfikke egenskapene hos hver karakter komme gjennom på den måten. Men som jeg også skrev i artikkelen, er jeg enig i at denne dynamikken av og til blir litt anstrengt eller konstruert.

    Jeg synes allikevel at Whedon fortjener toppkarakter for å gjøre en film med flere superhelter mer engasjerende enn flesteparten av de foregående filmene om en enkelt karakter. Det sier litt om hans fortellerevne, etter min mening.

  3. Veldig enig i mye av det du sier, men reagerer litt på at du syns det blir for mye unødvendig eksposisjon. Personlig mener jeg at gitt premisset så har filmen veldig godt av scener som den “kranglescenen” og de fungerer skikkelig bra. Jeg føler at dialogene i stor grad bidrar til å danne en flott kjemi mellom heltene, noe som gjør det ekstra interessant å se hvordan de forholder seg til hverandre. Karakterene trenger etter min mening så mye eksposisjon for at filmen best mulig skal kunne stå på egne ben.

    The Avengers ender nok høyt oppe på 2012 listen min når året er omme. Mer popcorn skal man lete lenge etter.

  4. Med unødvendig eksposisjon mener jeg spesielt alle flashback-sekvensene med materiale hentet verbatim fra de respektive filmene, samt en del i dialogen (“og du, Captain America, som ble til på 40-tallet og senere gravd opp og møtte en ny verden, hva synes du om dette?”). Det som imidlertid fungerte fint var replikkene som kom naturlig ut av situasjoner og handlinger, og som nærmest indirekte refererte til deres bakgrunner. Det likte jeg veldig godt.

  5. Tore Andre sier:

    Kan være enig i at Loke er ørlite grann for karismatisk ja. Det er ikke første gang at the bad guy ironisk nok ikke blir frastøtende, fremmed og irriterende nok. Synes Loke funket bedre i “Thor” da det var sjalusien som bror som var hans hoveddrivkraft. Den gigantiske stormannsgalskapen i “The Avengers” føltes liksom for stor for ham…

  6. The Avengers er solid og vellaget den, og jeg ser at den på veldig mange måter en vellykket film, men jeg forstår virkelig ikke den utelukkende positive omtalen den har fått. For meg er dette den beste Marvel-filmen jeg har sett, men samtidig er det ikke noe storverk, og jeg ser ingen klasseforskjell mellom dette og de tidliger filmene. Grei skuring, ikke noe mer. Den første Iron Man-filmen er f.eks nesten på nivå med denne, og den siste timen av Transformers 3 (som siste-akten av denne filmen ligner forstyrrende mye på) er kulere enn den siste timen av The Avengers, som blir litt pregløs, for lite underholdende og nesten uengasjerende. De tre ordene oppsummerer egentlig min oppelvelse av The Avengers veldig godt, den blir rett og slett for tam. Som Eivind sier har Wheadon laget en film som unngår de fleste blunderne vi som regel må svelge når vi ser action-film, men dette må vi da ærlig talt forvente. Når The Avengers får så god mottakelse sier det egentlig mest  om hvor dårlig det står til i denne sjangeren. Kanskje hadde jeg for store forventninger.

    For meg viser The Avengers og all hyllesten den får bare hvor enestående Christopher Nolan og Batman-filmene er. Jeg kan ikke komme på et annet tilfelle der en filmskaper hever seg så kraftig over andre samtidige filmskapere innefor samme sjanger. Det er virkelig milvis mellom de siste filmene hans  og alt annet det er naturlig å sammenligne med.

  7. Jon Bay sier:

    Interessant at du trekker frem Ang Lees “Hulk” som Marvels beste. En veldig merkelig sak av en superheltfilm som man kan skrive mye om (både positivt og ondsinnet).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>