Vi har fått servert en rekke enkeltstående Marvel-filmer om individuelle superhelter de siste par årene som tilsammen skulle munne ut i dette slektstreffet, med Loke som felles nemesis. Det kunne gått begge veier, men i Joss Whedons regi var det lov å forvente en viss grad av ‘smarthet’. Er resultatet vellykket?
Selv har jeg et merkelig forhold til Joss Whedon. Jeg har sett nesten alt han har gjort, både som manusforfatter og regissør, helt siden Buffy the Vampire Slayer (1997-2003) sparket blodsuger-rumpe på TV Norge. Som den sjangerpuristen jeg er, har jeg ikke alltid omfavnet blandingen av skrekk og humor; på den andre siden er det så smart utført, med så mye karakterdybde og intrikate fiksjonsunivers dvelende under den postmoderne overflaten, at jeg ikke kan unngå å bli fascinert. Det er alltid noe mer der enn bare staffasje og tonemiks. De svært undervurderte TV-seriene Firefly (2002-2003) og Dollhouse (2009-2010) er også eksempler på det.
På Marvel-siden må jeg bare innrømme først som sist at jeg aldri har vært noen stor fan. Jeg samlet på tegneserier som liten, men av en eller annen grunn ble jeg aldri grepet av kreasjonene til Stan Lee og kompani. Allikevel har det vært interessant å følge superheltfilmene i senere tid, særlig i forsøkene på å grunnlegge estetikken i et så realistisk miljø som mulig, i mer eller mindre vellykket grad. The Incredible Hulk (2008) var finslepen, rent dramaturgisk, men et betydelig skritt ned fra Ang Lees nydelige adaptasjon fra 2003. Iron Man-filmene bæres i høy grad oppe av Robert Downey Jr‘s karisma og humor. Thor (2011) var en kitsch-fest fra en annen dimensjon (bokstavelig talt). Captain America: The First Avenger (2011) husker jeg knapt noe fra, annet enn Chris Evans‘ fantastiske transformasjon fra pingle til bodybuilder.
Det var med andre ord et svært sammensatt sett med forutsetninger jeg bar på i møtet med The Avengers. Da er det til Whedons fortjeneste at jeg ganske raskt frigjorde meg fra dem og lot meg hengi til historiefortellingen. Nøkkelen ligger veldig mye i tidsaspektet og rollefordelingen. Det er en lang film (nesten 2 ½ time), og hver superhelt får dermed anledning til å bli ordentlig etablert, med alle sine særegenheter. De introduseres gradvis og organisk, og selv om Tony Stark/Iron Man får en slags katalyserende funksjon, er det vanskelig å påpeke én bestemt karakter som hovedrolle-innehaver. Man identifiserer seg sannsynligvis med den man har et godt forhold til fra før. I tillegg holder Whedon tilbake potensielle utløsninger akkurat lenge nok til at du holdes i suspense. Det tydeligste eksempelet er kanskje Bruce Banner/Hulk (Mark Ruffalo). Vi vet alle hvem han er og hva han kan bli, men transformasjonen skjer ikke før godt ut i filmen, og da med så operatisk kraft at undertegnede fikk gåsehud. The Avengers byr kanskje ikke på det nyanserte karakterportrettet vi fant i Ang Lees film, men viser definitivt ærefrykt for Hulkens mystikk og urkraft.
Filmens kvalitet ligger ikke bare i dramaturgisk stålsikkerhet. Whedons tone virker godt tilpasset Marvel-miljøet generelt, særlig i forhold til selvbevisste, komiske øyeblikk. Som når Thor (Chris Hemsworth) først reagerer på uttalelsene fra sine medsammensvorne om sin bror Lokes (Tom Hiddleston) korrupte natur, før han avslutter med «Ja, men han er adoptert, da!». Selvsagt ikke en replikk som vanligvis hører hjemme i hans pompøse, shakespearianske språkbruk, men som tilfører den nødvendige balansen av ironisk distanse. Slike replikker settes inn på strategiske tidspunkt for å lette stemningen. Samtidig er Whedon overaskende sober i scener av mer alvorlig karakter, som i etterdønningene av et Loke-angrep ombord på det flyvende krigsskipet.
Det er alltid fascinerende å se superheltene gjøre «sin greie», enten det er mot en felles fiende eller innad i hevneralliansen. Vi blir sittende på sidelinjen og heie som i en fotballkamp, vel vitende om spillernes svakheter og styrker. Med andre ord en legemliggjøring av gutteromsfantasiene våre – hvem er sterkest av Hulken og Thor? Kan Iron Man og teknologi overvinne guddommelig magi? Hvordan står Captain Americas menneskelighet seg mot slemme romvesener? Alle disse settstykkene fremstår som ekstremt velkoreografterte og nyttegjør seg av 3D-formatet uten å bli gimmicky. I det hele tatt fremstår spesialeffektene som en nøye kontrollert ekstravaganza. Aldri så mye at du fokuserer mer på Hollywood-maskineriet bak, aldri så lite at du ikke kjøper universet. En mer strømlinjeformet Michael Bay, hvis det går an å si.
Allikevel, med så mange karakterer og narrative elementer sier det seg selv at man noen ganger tyr til enkle løsninger. Jeg kunne godt vært foruten alle referansene og flashback-sekvensene til karakterenes bakgrunnshistorier (slik de fremstår i deres respektive filmer). Dette blir overeksplisitt og unødvendig mye eksposisjon. Det får være grenser for hvor mye man skal tilpasse filmen til publikummere uten forhold til de andre filmene. Kranglesekvensen ombord på krigsskipet, der hevneralliansen snakker anstrengt i munnen på hverandre før det avsluttes med en opphisset Bruce Banner, virker også konstruert og ad hoc, nærmest for å understreke en gang for alle at det ikke er bare-bare å sette sammen en gruppe med så forskjellige personligheter. Dynamikken ligger allerede i gruppens interaksjon gjennom handlinger. Den trenger ikke mer enn det.
Men alt i alt er The Avengers den beste Marvel-filmen siden Hulk (2003), og før det Blade (1998). Joss Whedon er smart; han forstår universet og forteller historien med fokusert og riktig tone. I motsetning til flesteparten av de foregående filmene, unngår den å bli altfor utvasket i sin estetikk og sin forutsigbarhet. Noen ganger gapes det over litt for mye, men aldri så mye at det går ut over helhetsopplevelsen. En oppfølger er allerede på planleggingsstadiet, og jeg håper Whedon får fortsette i registolen litt til, for det finnes fremdeles en bærepose full av narrative tråder bare han kan strikke sammen.