ren-blockbuster-kunst-i-prometheus

Omtale

Ren blockbuster-kunst i Prometheus

Prometheus er filmen som møtes med aller størst forventninger i år, i hvert fall for min del. Ikke bare i kraft av å være et nytt kapittel i Alien-sagaen, men fordi Ridley Scott returnerer til science fiction-sjangeren han behersker så godt. Og science fiction fra øverste hylle er det, både i forhold til audiovisuell ekstravaganse og utfordrende tankegods.

Allerede på slutten av 80-tallet begynte jeg å spekulere i hvordan det ville vært hvis Ridley Scott returnerte til Alien-universet og utforsket litt av forhistorien til den klassiske originalfilmen fra 1979. Så med 25 års koketid, intensivert ytterligere i løpet av det siste året (gjennom trailere, teasere og virale kampanjer), bar jeg på et fjell av forventninger som umulig kunne innfris. Jeg gikk tidlig ut og sa at dette hadde potensiale til å bli den største filmopplevelsen siden Lord of the Rings-trilogien på begynnelsen av 2000-tallet. Høres det ut som et håpløst utgangspunkt? Kanskje. Jeg prøvde uansett å psyke meg selv ned før visningen og heller la filmen komme til meg fremfor å møte den med årelang ballast.

Det fungerte. Allerede over tittelsekvensen sank skuldrene fire hakk. Det første bildet er en ren 2001-hyllest i form av en stigende sol over en mørk planetsilhuett, tonesatt av Strauss-aktige fanfarer. Deretter glir det elegant over i noen usannsynlig vakre og sylskarpe helikopterkjøringer som siger stødig over et goldt landskap et eller annet sted i krysningspunktet mellom H.R. Gigers biomekaniske design og mer kjente, jordlige toner. Fjelltopper, innsjøer og steinformasjoner badet i tåke, skyer og høstmørke. Et nedtonet, men ekspansivt blåsertema svever inn og ut av musikksporet. 3D-formatet suger deg inn. Er vi på jorden? På planeten LV-223 (omtalt i Aliens som LV-426)? Et helt annet sted? Synapsene fyrer av spekulasjoner kontinuerlig helt til vi bokstavelig talt lander midt i forhistorien og premisset for fortellingen. Dette måtte jo bare bli bra.

Denne omtalen vil forsøke å være så spoiler-fri som mulig, men kort fortalt handler Prometheus om en forskningsekspedisjon initiert av The Weyland Corporation (som vi selvsagt kjenner igjen fra de andre filmene, da som fusjonsselskapet Weyland/Yutani) i 2093, 29 år før hendelsene i Alien. Man mener å ha funnet spor av en oldtidssivilisasjon på jorden som kanskje kan lede vår opprinnelse tilbake til en fremmed rase i verdensrommet. Resten av filmen handler om møtet med det utenomjordiske romskipet vi husker fra den første filmen, samt historien rundt den legendariske ‘space jockey’-en som var fossilert fast i pilotstolen. Noe mer enn det vil jeg egentlig ikke si om rammefortellingen.

Effektmakeri som ren kunst

La det være klinkende klart: Dette er ikke Alien, hverken i form eller farge, selv om den har mange referanser. Der Nostromo var et gammelt og skittent industrifartøy basert på retrofittet produksjonsdesign (gammelt og nytt side om side), er forskningsskipet Prometheus sterilt, høyteknologisk og mye renere i visuell utforming. Vi snakker sykehusvegger, 3D-prosjektert grensesnitt à la Minority Report (2002) og stramme lateksdrakter. Det er et viktig poeng ettersom mange fans sannsynligvis forventer mer av det samme. Å lage en verbatim kopi av den første filmen har heller aldri vært interessant for Scott. Som han selv sier:

While Alien was indeed the jumping off point for this project, out of the creative process evolved a new, grand mythology and universe in which this original story takes place. The keen fan will recognize strands of Alien’s DNA, so to speak, but the ideas tackled in this film are unique, large and provocative. I couldn’t be more pleased to have found the singular tale I’d been searching for, and finally return to this genre that’s so close to my heart.

For en svoren Alien-fan som undertegnede er det likevel gøy å gjenkjenne referansene. Det fremmede romskipet er selvsagt nøye rekonstruert med alle Gigers detaljer, mannskapet går tidvis rundt i sine ‘truckers-in-space’-aktige klær så lenge de befinner seg ombord, kantinen ligner oppsiktsvekkende på rommet med den skjebnesvangre frokostscenen i den første filmen, det pansrede kjøretøyet virker modellert på James Camerons militære design i Aliens (1986), en del av replikkene refererer tydelig til den første filmen (men stokket om og delvis modulert), mens Michael Fassbender kanaliserer Ian Holm fra originalen i sin tolkning av karakteren David. Vi får også se mer av planeten LV-223 i duskmørk dagtid, der den i originalfilmen opptrer mer som beksvarte, spisse steiner omhyllet av sterke vindkast. Slike sammenkoblinger bidrar ikke bare til å sette fortellingen inn i et eksisterende univers, men også spille på forventningene om hva vi allerede vet og hva vi tror kommer til å skje. Vi blir med andre ord sittende enda lenger ut på stolkanten.

Fortellingen virker i det hele tatt utrolig tight, et element som ikke alltid regnes blant Scotts mange styrker som filmskaper. Aktstrukturen er tydelig markert, men samtidig sømløs i sin oppbygging. Actionsekvenser balanseres møysommelig med stemingstablåer og karakterutvikling. Filmen virker overraskende fokusert, spesielt med tanke på sine dype, tematiske grunnvoller. På den ene siden refereres det til Erich von Dänikens bok Chariots of the Gods? Unsolved Mysteries of the Past (1968) som postulerer ideen om at mennesket også må ha hatt profan, utenomjordisk hjelp i sin tilblivelse, ikke bare guddommelig. På den andre siden bruker han Prometheus-myten i gresk mytologi som en symbolsk plattform for handlingen. Prometheus var en titan som hadde lagt sin elsk på menneskeheten. Han stjal ild fra Zeus og ga den videre til de dødelige, og måtte deretter betale prisen ved å få leveren sin spist av Den Store Ørnen om igjen og om igjen. Dette henspeiler naturligvis på gjenskapelsen og Fønix-aspektet i filmen, både i forhold til romvesenets livssyklus og de menneskeskapte androidene. Hvis Prometheus gjør noe de andre filmene ikke har gjort i samme grad, er det nettopp å spissformulere disse ideene slik at de blir enda mer eksplisitte og storslåtte – både i bilder og dialog. Konsekvensen er at filmen ikke bare blir en visceral opplevelse, en monster-film, men vel så mye en cerebral eller filosofisk øvelse – slik all god science fiction gjør.

Noomi Rapace og tredimensjonale grensesnitt.

Men så er det som billedkunster Ridley Scott er og forblir en auteur. Jeg kan ikke huske å ha sett en vakrere science fiction-film på mange, mange år. Avatar (2009), kanskje, men den var i sum mer fantasy. Her finnes noen hakesleppende vista-innstillinger du neppe har sett maken til. Ikke bare i åpningen som jeg beskrev over, men også med periodiske mellomrom i både landingsscener og actionsekvenser – innsatt med strategisk presisjon. Dybden, omfanget, detaljene. Dette understreker nok en gang WETAs posisjon som vår tids beste VFX-selskap ved siden av James Camerons Digital Domain. Støvpartikler, regn og flakkende lyskilder brer om seg i klassisk Scott-stil, mens det velbalanserte lyddesignet tilfører effektene et vektig, tredimensjonalt rom å utfolde seg i.

Det har vært spekulert mye i Mark Streitenfelds kvaliteter som komponist. Etter samarbeid med ikoniske komponister som Jerry Goldsmith, Vangelis og Hans Zimmer, har Streitenfelds bidrag til Scotts seneste filmer stort sett vært skuffende. Mye anonym droning og lite interessant som tekstur og melodi. Her fungerer det imidlertid mye bedre. Spesielt de hissige messingblåser-partiene høres ut som referanser til Elliot Goldenthals Alien 3 (1992). Det vidåpne hovedtemaet – angivelig komponert av Harry Gregson-Williams – understreker både undringen over ukjente landskap (som i hvilken som helst science fiction-film fra 80-tallet) og det mytologiske aspektet i skapelsesberetningen. Goldsmiths Alien-tema var visstnok å høre et sted også, uten at jeg la merke til det.

Nå høres jeg kanskje euforisk ut, og det er jeg langt på vei også. Allikevel er det verdt å påpeke tre elementer som kunne vært gjort enda litt bedre, og som virkelig kunne ha hevet filmen til umiddelbar klassikerstatus. Det første er mer på detaljnivå, knyttet til Guy Pearces gammelmanns-sminke i rollen som Weyland. Det er ikke spesielt overbevisende og ser egentlig ut som restmateriale fra Mrs. Doubtfire (1993). Det andre knytter seg til karakterene og skuespillerprestasjonene. Noomi Rapace bærer sin hovedrolle bra, spesielt i scener hvor hun virkelig kan få lov til å lide. Ansiktsmimikken hennes virker nesten genetisk skreddersydd for slike sekvenser. Michael Fassbender er også overbevisende i sin kontrollerte detaljstyring, men det er han alltid, uansett hvem eller hva han spiller. De andre karakterene og skuespillerne mangler imidlertid mye karisma og er egentlig ganske forglemmelige. Om det er fordi de ikke har talentet inne, fordi de får for lite skjermtid eller fordi de er skrevet ganske slapt er vanskelig å si, men her ligger det mye ubrukt potensiale. Endelig er det også en del narrative hull mot slutten. Der hvor den nye forløperen til The Thing (2011) problemfritt ledet opp til John Carpenters versjon fra 1982, er det en del elementer i sluttscenene som strider direkte mot hva vi ser i Alien (uten at jeg skal avsløre akkurat hva det dreier seg om i denne omgang). Nå planlegges det riktignok en oppfølger, men etter det jeg har forstått vil det ikke utbroderes noe mer i akkurat denne plot-linjen. Da blir vi i så tilfelle stående med et uforklart, narrativt gap i overgangen mellom de to filmene.

Det får så være. Prometheus er en film som baserer seg på opplevelsesestetikk mer enn noe annet. Det er et skoleeksempel på hvordan man skal parre kommersiell blockbuster-tenkning med rendyrket filmkunst og vektig tankegods. Det ene øyeblikket knuger du deg fast til setet i sitrende spenning mens blodet spruter og innvoller vrenges, det andre øyeblikket overveldes du av bilder som er så vakre at du bare vil henge dem på veggen, det tredje øyeblikket presenteres du for kompleks livsfilosofi. Det er den komplette science fiction-opplevelsen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 37 kommentarer

  1. Mats Løve Gjersvik sier:

    Jeg har en tendens til å henge meg opp i anmeldelser. Det er ikke fordi jeg ikke er stand til å gjøre meg opp en egen mening, men jeg lar ofte anmeldelsene styre forventningene i forkant. Når fx. Guardian, som jeg elsker og respekterer, kaller filmen uklar og mindre interessant enn forgjengeren (sic.) begynte jeg nesten å grue meg litt til å se den. Derfor er det ganske fint å lese en anmeldelse som vekker håpet igjen, selv om fallhøyden kanskje blir enda større.

  2. Lars Klevberg sier:

    21:00 idag!

  3. Lars Klevberg sier:

    May Damon Lindelof rot in hell.

  4. Tore Andre sier:

    Er enig i mye her, men synes det nevnes lite om kanskje det viktigste i denne og liknende filmer, nemlig spenningen. For meg ble den sitrende, ubehagelige og klaustrofobiske spenningen nærmest fraværende. Skal selvsagt ikke sammenlikne den for mye med Alien 1 & 2, men likevel; dette er en actionthriller, mer enn romskipskrekk med Ellen Ripley!

    Ellers er det irriterende hvor iskalde Scott sine filmer nesten alltid er, både i farger og uttrykk. Spesielt “fraværet” av virkelige mennesker og deres relasjoner er også denne gang betegnende og med på å skape dette overfladiske inntrykket . Det er jo tross alt enkelte roboter med her, men hva er det med Charlize Therons pinnestive rollekarakter?! Mye av mannskapet er forøvrig også klisjémessig fremstilt som apekatter og man tenker tanken om hvordan disse i alle dager har fått innpass på en slik romekspedisjon… Heldigvis er Noomi Rapace litt mer troverdig som menneske!

    Visuelt sett er imidlertid Mr.Scott igjen upåklagelig så det holder!

  5. John Martin Roaldset sier:

    Er du sikker på at LV 223 i Prometheus er samme planet/måne som LV 426 fra Aliens? Uten å gå inn på spoilers er det ikke det inntrykket jeg fikk.

  6. Vet du hva, John Martin, det samme slo meg også etter at jeg skrev denne anmeldelsen. At vi snakker om to forskjellige planeter/måner her. Det er den eneste logiske forklaringen på gapet mellom de to filmene.

    Men da er det til gjengjeld lite igjen av den direkte forhistorien til ALIEN, så det høres også litt rart ut.

    Uansett, vi får holde spoiler-nivået lavt til folk har fått sett filmen; i mellomtiden vil vi kanskje få noen kommentarer fra Scott og Lindelof på akkurat det punktet der.

  7. Dette var årets store film for meg, og jeg ble ikke faktisk skuffet i går kveld. Jeg brukte litt tid på å fordøye hva jeg hadde sett, og var ganske stum på vei hjem fra kinoen i går. Men i dag har jeg fått skrevet ned mine tanker ( http://permonter.com/2012/06/02/kunstnerisk-sci-fi-action-i-prometheus/ ) og funnet ut at det faktisk var ganske mye jeg likte ved filmen.

    I går følte jeg en mangel på betydning i navnet Prometheus, men i dag har jeg reflektert mye over filmen og kommet opp med flere spennende idéer. Så denne skal absolutt sees igjen i nær fremtid, for å se nærmere på disse teoriene.

  8. Dag Sødtholt sier:

    Fikk sett denne på ny i dag, og jeg var litt bekymret når jeg ikke klarte å være like begeistret for den første snaue halvparten – som imidlertid gjorde stort inntrykk første gangen. Men så snart handlingen spisser seg til får filmen en helt eksepsjonell dramatisk nerve. Tror vi har å gjøre med en “instant classic” her!

    Og karakterene er langt fra så endimensjonale. Videre er et interessant trekk ved filmen at, som David, så er de menneskelige karakterene også “programmert” – identiteten deres er preget av noen helt basale mål og egenskaper som styrer dem helt. Noen av dem klarer å bryte med denne programmeringen, andre ikke. Det kan bli helt fantastisk å se en oppfølgerfilm sentrert rundt de gjenlevende karakterene her. (Får være forsiktig for ikke å spoile!)

  9. Robin sier:

    En litt over middelmådig film med flate karakterer, svak dialog og ganske døll historiefortelling. Syntes måten plottet blir lagt frem på var hårreisende svakt, spesielt trådene til Idris Elba og Charlize Therons “karakterer”. Filmen lufter noen interessant idéer men går ikke i dybde på noe av disse. Dessuten leverer filmen heller ikke den klaustrofobiske horror stemningen Alien har. Noen få gross-out moments holder liksom ikke.

  10. Thomas H. G. sier:

    “Vektig tankegods”, “kompleks livsfilosofi”? Manuset og dialogen er sjokkerende dårlig til å være hard sci-fi på dette nivået og viser hvor avhengig Ridley Scott er av gode manusforfattere for å lage noe som fungerer på mer enn et overflatisk visuelt engasjerende nivå.

  11. Ahhh, bare kjenn på den. Er det ikke deilig med en film som bare innfrir? Faen, det er så mye jeg kan plukke på med denne filmen, men alt blir bare irrelevant i det store og det hele. De fantastiske tablåene, mystikken, effektene, alt bare overkjører de svake elementene så til de grader at jeg gidder knapt å tenke på dem. Litt på samme måte som med Sunshine i grunn.

    Nei, dette var bra saker altså. Ridley Scott er tilbake!

  12. Eric Vogel sier:

    Enig med siste taler. Så den i går, og storkoste meg til tross for åpenbare svakheter.

    Filmen er forøvrig tema i neste Filmfrelst-episode her på Montages, som kommer til uka. Tipper det blir heftig debatt, og sparer eget krutt til det. Det er MASSE å ta tak i, ihvertfall.

  13. Hjorthen sier:

    Skal vi tro IMDB snakker vi om to forskjellige planeter her:

    Does this take place on LV-426, the planet from Alien (1979) and Aliens (1986)

    No it does not, it takes place on LV-223 which is a similar moon planet but has better conditions for sustaining life than LV426 did before it was terraformed.

    http://www.imdb.com/title/tt1446714/faq#.2.1.3

  14. Eric, vil det bli mulig å diskutere filmen med spoilere i kommentarfeltet til filmfrelst-episoden? Brenner etter å gjøre det, hehe.

  15. Eric Vogel sier:

    Per Morten: jeg regner med at spoilerne kommer til å hagle i selve podcasten, så ja – vi bør åpne for det i kommentarene og melde klart fra om dette i toppen av sida…

    Forøvrig glad jeg så filmen tidlig. Det er nesten umulig å lese film-nettsteder for tida uten å råke på store spoilers. På Twitter er det komplett umulig.

  16. Jon Bay sier:

    For en skuffelse!

    Kompleks livsfilosofi: Hvor? Sitrende spenning: Når? Karakterutvikling: Hvem? En utrolig tight fortelling: Så vi det samme rotet frem og tilbake fra pyramiden til romskipet?

    Ja, anmeldelsen treffer på at Scott iverksetter en visuell maktdemonstrasjon, og gudene skal vite at jeg nøt hvert bilde; men nytelsen kom ikke uten en sterk, vond bismak av at Prometheus mangler fullstendig grep om karakterene – og aller verst for en enorm Alien-fan: ikke vil mer med sitt eget univers og sin egne myter!

    For å SPOILE fra en litt flåsete, men allikevel treffende del av Empire’s anmeldelse:

    – “So basically they’ve spent two years in cryo to discover that God is Jason Statham”.

  17. Jon Bay sier:

    Og ja – som jeg tidligere skrev i kommentarfeltet til traileren; jeg skulle ønske jeg aldri så den. Spoilers galore!

  18. Dag Sødtholt sier:

    Tematisk er den iallfall ganske tight: Bare tenk på hvor mye av handlingen og hvor mye av personenes motivasjoner er knyttet til å drepe sine fedre/skapere eller å drepe sitt avkom.

  19. Jon Bay sier:

    Tematisk ja, kanskje – jeg har ikke kommet meg gjennom fordøyelsesstadiet enda, men at ikke alle bitene smakte til forventning er en lei erkjennelse.

    Jeg er svært skuffet over hvordan den ikke bygger nok fascinasjon for eventyret. De er i ferd med å finne svar på en av menneskehetens største gåter, og nesten ingen av karakterene bryr seg. Anslaget makter ikke å formidle hvor stort dette faktisk er – se til sammenlikning Jurrasic Park, selv kynikeren Sam Neill blir stum av forbløffelse når dinosaurene strekker seg mot bladene.

    Prometheus roter seg deretter inn i en unødvendig knotete fortelling – ikke fordi den vil så mye, men fordi den er landfast i en setting og i en visjon som knapt titter over horisonten, med en gjeng det er svært vanskelig å føle noe for.

    Promoene siktet for høyt. Scott sikter for lavt.

    (og hvem hyret J. Edgars sminketeam?)

  20. Dag Sødtholt sier:

    Etter egen smertelig erfaring kan jeg bare si at det å hanskes med forventinger er vanskelig. Derfor ser jeg aldri trailere lenger og leser overhodet ikke om kommende filmer.

    Som deg grep jeg meg i på et tidspunkt å synes at nå var det i overkant mye fram og tilbake over den sletten og tilbake til den samme alien’ske innstallasjonen, men like etter skjøt handlingstempoet i været slik at denne innvendingen ikke føltes viktig lenger.

    Og for min del var jeg fascinert av eventyret og det var da en lang rekke spennende scener – både inntrengingen i pyramiden og operasjonsscenen, ja hele den siste timen. Og når jeg så filmen om igjen fikk jeg faktisk sans for radarparet Fifield/Millburn som virket bare tåpelige første gang – det er ikke spesielt avansert komikk underveis med dem, men scenen der de blir stilt kraftig i forlegenhet er da veldig vittig – den minner om Monty Pythons parodi på volden i Sam Peckinpah-filmer, der uansett hva karakterene gjør så blir det bare verre og verre.

    Det er da også mange av karakterene som bryr seg om den store gåten: David, Elizabeth, Charlie, Weyland, vitenskapskvinnen Ford. At det er mange av de andre som gir f kan jo bare ses som en ganske dyster kommentar til menneskenes manglende evne til å bry seg om det som faller utenfor snever egeninteresse. For Vickers er jo fascinert hun også, men hun er “programmert” til alltid å la ambisjon om makt ha høyeste prioritet og klarer ikke å overskride dette. Jeg fikk medlidenhet med henne fordi hun hadde potensialet til å være bedre, men var så låst – av gode grunner, men som ikke kan avsløres uten å spoile. Subtilt spill med små midler av Theron!

    Jeg synes generelt at dette er en svært mørk og melankolsk film – og syntes dette funket bra sammen det grandiose visuelle opplegget.

  21. Jon Bay sier:

    Dag, ja – forventninger er en forbannelse og de var definitivt med på å forkludre opplevelsen. Jeg var veldig lenge, veldig høyt oppe – deretter tikket en del skuffende anmeldelser inn (jeg leste dem riktignok ikke før etterpå), og selv i et halvhjertet forsøk på rekalibrere hva jeg forventet, endte Prometheus opp som en skuffelse.

    Allikevel sitter jeg med følelsen av at filmen ville blitt en liten nedtur uansett. Vi skulle tilbake til “Space Jockeyen”; for meg en av de mest hjemsøkende antydningene “til noe mer” i filmhistorien – og manuset til Lindeloff flørter kun med mystikken. Han virker å være mer opptatt av å sette opp en ny franchise enn dykke ned i materialet, i mulighetene, og Lindeloff burde ha lært noen lekser fra sin egen serie Lost. Akkurat her ligger den største skuffelsen.

    Som fortelling var den overraskende rotete for å operere som lite mer enn en simpel space-thriller; nevnte slettekjøringen frem og tilbake var en ting; men hvorfor så mye obskuritet rundt nøkkelelementer som kunne gjort historien mer håndgripelig? Trusselen blir aldri tydelig presentert – karaktermotiver skjult. Og det virkelig store spørsmålet: Hvorfor spiller Guy Pearce en gammel mann?

    Jeg er uenig i at det er mange som bryr seg – forskerparet forsøker seg å formidle litt halvhjertet entusiasme, men crewet ser på hele ekspedisjonen som en litt irriterende “payday”. Hvorfor ikke dra ut på ekspedisjon med folk ala Knut Jørgen Røed Ødegaard – som kan formidle de enorme dimensjonene av hva de er i ferd med å oppdage. Selv Shaws kjæreste mister fort entusiasmen etter det som må være en av menneskehistoriens mest interessante ekspedisjoner.

    — Igjen må jeg trekke inn Lost – hvor karakterer opplevede de mest fantastiske ting men svært sjeldent satte seg ned og spurte “Hva så vi nå? Hva vil dette si?”.

    Angående “radarparet”, så drepte duoen på mange måter den første spenningsekvensen. De var perifere typer, obligatorisk monstermat jeg ikke fikk tilknytning til. Geologen er et prakteksempel på en dårlig skrevet karakter – fullstendig konfliktorientert uten noen som helst grunn, et forsøk på å skape spenning fordi historien ikke finner mer organiske løsninger. Jeg føler det aldri at det står noe på spill; både fordi de senere filmene har allerede etablert visse sannheter denne ikke kan bryte og fordi karakterene er så hule.

    – Og kjapt over på Rapace – hun ser jeg ikke greia med? Hun spiller greit på ytre uttrykk, uten at jeg klarer å finne et noe interessant under huden. Og aksenten hennes forstyrrer når hun skal være britisk.

    Jeg er litt i krasseste laget, det var tross alt veldig mye bra her: Fassbenders android, det visuelle, operasjonscenen… Men jeg ønsket så inderlig at Prometheus skulle være så mye mer.

  22. Jon Bay sier:

    Jeg må også legge til at deler av musikken føltes veldig feil for historien.

  23. Dag Sødtholt sier:

    Jeg tror å ha hatt med (folk a la) Knut Jørgen Røed Ødegaard ville resultert i en veldig dialogtung film, ha ha.

    Jeg synes du er ganske krass – er det virkelig plausibelt at alt dette kan ha vært feil med filmen? Det at både trusler og karaktermotiver avdekkes gradvis kan da også være fint istedet for at de er tydelige fra første stund? “Radarparet” var definitivt monstermat, men foringen skjedde på en ganske absurd og vittig måte. Jeg oppfattet den scenen som ment mer svarthumoristisk enn spennende – i tillegg til at de blir angrepet av penisformede vesener like etter at fire av de andre i mannskapet har vært involvert i sex. Grunnen til at Fifield er så aggressiv er nok at han innerst inne er livredd for hele greia han har gitt seg ut på (jfr måten han oppfører seg på når de oppdager de første døde aliens). Jeg er enig i at det er merkelig at Charlie mister så fort interessen for oppdraget, med mindre han er litt manisk-depressiv av natur? Men jeg kan ikke skjønne at du kan si at Elizabeth Shaw “formidler litt halvhjertet entusiasme” – hun lever og ånder for prosjektet og er selve årsaken til at ekspedisjonen har kommet i stand. At hun får kalde føtter etter hvert skyldes vel at hun har oppdaget at universet ikke er en lekegrind, men et sted hvor “spise eller bli spist” er mottoet.

    Men at Vickers har en hypermoderne medisinsk operasjonsinnretning som viser seg å være kalibrert for menn – DA kan vi begynne å snakke om ting som er vanskelig å svelge!

  24. clovenberg sier:

    Medpoden var vel et lite frø for at mr Weyland var ombord.

  25. Dag Sødtholt sier:

    Men medpod’en var da inne i Vickers livbåt? Men det forhindrer jo ikke at du har rett. Jo kanskje. Forresten VELDIG RART at slike hyperavanserte dingser ikke kan takle menn og kvinner på samme tid.

  26. Jon Bay sier:

    “Er det virkelig plausibelt at alt dette kan ha vært feil med filmen? ”

    Det er vanskelig å si etter en følelsesladet visning, men jeg føler filmen både underpresterer som en space-thriller og ikke minst som en ekspedisjon inn i Alien-mythosen og de forhåndsannonserte “store spørsmålene”. Førstnevnte tror jeg vil forbedre seg noe ved et gjensyn, men jeg er helt sikker på at “episode 1 av en franchise”-følelsen vil være like irriterende. Dette var en mytologisk bomtur!

    Men som du sier, Shaw ånder for prosjektet, men hennes salgspitch til crewet på stolradene (oss som publikum) overbeviser ingen. Så hun gjemmer sin fascinasjon for de store spørsmålene under huden som dekker hennes endimensjonale karakter.

    Men hvorfor samle en ekspedisjon av folk som ikke undrer? Er det fordi Scott ikke har planer om å gi oss utfordrende tankegods senere? Er Charlie’s absurde skuffelsesutbrudd en forsøk på å forberede publikum på at de store spørsmålene er utsatt?

    Greit, gi meg en skikkelig thriller istedet da Scott, selv om du lovte noe annet i promoene og intervjuene. Hvorfor plasserer du så den irrasjonalt irriterende geologen (som du forklarer med post-traumatisk romferdsstress) og anonym crewmedlem 3 i den første skrekkscenen? Vi forventer at de skal dø, og vi har ihvertfall ikke noe imot at de skal dø, så sekvensens utspiller seg lite over en gjennomsnittlig teen-slasher (jeg skal ta med meg sex-vinklingen din til neste gjensyn, Dag, den har jeg ikke lest før!).

    Deretter går det i vekslende hell; spenningsmessig. Hospitalinnretningen var snedig og grusom på en og samme gang; mens de andre sekvensene utspiller seg som helt farbar action mellom svært forglemmelige karakterer. Det er bokstavelig talt lysår mellom denne gjengen og besetningen på Nostromo som senere skal oppleve genuin frykt.

    Jeg aner heller ikke hvorfor Scott har ofret space horrorens beste virkemiddel: stillheten. Ei heller hvorfor han er så redd for å dvele; jeg ble svært overrasket over hvor fort det gikk i svingene.

    Nei, jeg håper noen får tid til å gå gjennom Prometheus virkelig i sømmene, spesielt manusmessig. Og jeg håper jeg kan bli mer positiv ved et gjensyn, og i større grad omfavne det som faktisk fungerte.

  27. Jon Nordvik sier:

    Prequels er en narrativ blindgate. Klimakset i Prometheus frarøves enhver spenning fordi vi vet at ingeniørens romskip ikke kommer til å nå jorda, siden Nostromo da aldri ville eksistert.
    Glimtet vi får av xenomorphen på slutten blir bare en bitter påminnelse om hvor mye bedre Alien er enn Prometheus.

  28. Jon Bay sier:

    Nettopp, og det undrer meg dessuten litt at det i det hele tatt skal være nødvendig å bruke noe så fjernt som “jordas undergang” som et spenningsmoment. Ja, det ble en kul tagline ut av det, men hvorfor er det ikke nok at det er ekspedisjonens karakterer som står på spill? I dette tilfellet ville det jo selvsagt ikke vært nok, men i utgangspunket burde det jo nettopp holde i lange baner.

  29. Vidar Vaggen sier:

    Hvorfor ble Wayland spilt av Biff fra 2015?

    http://images.wikia.com/bttf/images/c/c1/Old-biff-tannen-645-75.jpg

  30. @Vidar: Selv om jeg er Prometheus-forsvarer… der har du et poeng.

  31. Vidar Vaggen sier:

    Scott glemte at man kunne spørre gamle skuespillere å spille en gammel mann.

    Menmen, jeg var ganske lunken til filmen etter jeg så den på kino. Jeg likte den litt bedre etter å ha hørt podcasten deres faktisk.

    Det er bare litt irriterende med noen små enkle ting som kunne vært gjort så mye bedre. F.eks. å lande på en fremmed planet må jo være en milepæl selv i 2083. Hvorfor virker alle så uengasjerte? Hvorfor er kjæresten til Shaw så kjedelig? Han kommer fra Generisk Kjekk Mann-fabrikken og har ingen personlighet. Hvorfor konkluderer de med at alle aliens er døde etter én kort ekspedisjon? Hvorfor begraver han sin skuffelser i cava i stedet for å være et fnugg interessert i alienhodet, som tross alt er det nærmeste han har kommet noen form for svar i sitt liv? Det virker ikke troverdig.

    Hvis jeg var en arkeolog som var overbevist om at nazister levde i en hule under sydpolen, og jeg ikke fant noen hule med levende nazister på første forsøk, men derimot en kopi av Mein Kampf 1000 meter under isen hadde jeg ikke sagt “whatever” og gitt opp.

    Nydelig film, fantastisk scenografi, deilig ren sci fi, og til tider fantastisk atmosfære, men alt det bra klarer ikke å få meg til å ignorere de teite unødvenige feilene.

  32. Dag Sødtholt sier:

    En av grunnene til at Pearce skulle spille Weyland som gammel er nok at han spilte ham som ung i en av de virale promoene for filmen. Jeg syntes ikke alle var så uengasjerte som du vil ha det til. Husk også at de nettopp har våknet opp fra cryosleep og formen hos alle er nok ikke på topp. Holloway blir portrettert som følelsesmessig ustadig person, arrogant og ikke så lite usympatisk, blant annet svært nedlatende overfor David.

  33. clovenberg sier:

    Det er feil Dag. Pearce var tilknyttet filmen lenge før de promoene ble lagd.

    TED talk med Weyland var manusforfatter Lindelof sitt forslag langt ut i promoteringen av filmen.

    C

  34. Dag Sødtholt sier:

    Ja det var nok feil – jeg fant nettopp dette på nettet og er nok et bedre svar angående Pearce.

    “Oh, and as for why Weyland is played by Guy Pearce in old-man makeup, Spaihts says Damon Lindelof’s script showed the android David going inside Weyland’s dreams while he was in hypersleep — and in his dreams, Weyland is a young man, on a yacht surrounded by beautiful women. These dream conversations got cut, but Pearce’s casting was already locked in. Scott had originally wanted to cast Max von Sydow as Peter Weyland. (In Spaiht’s script versions, Weyland isn’t aboard the Prometheus at all — instead, there’s a hidden squad of company soldiers.)”

  35. Vidar Vaggen sier:

    Det var jaffal dårlig gammelmanns makeup på Pearce, det kan vi enes om?

  36. Dag Sødtholt sier:

    Han ser sikkert spesiell ut sammenlignet med de fleste eldre mennesker. Jeg husker jeg tenkte for meg selv “Nå får de som disset J. Edgar vann på mølla”, men aksepterte ham umiddelbart som gammel innen konteksten av filmen og lot det overhodet ikke spolere opplevelsen. At han ser ut som et slags monster passer for øvrig egentlig veldig godt til hans personlighet og det er videre ikke utenkelig at denne søkkrike personen har forlenget livet med kunstige midler og det har hatt dårlige konsekvenser for utseendet.

    Det skal bli interessant å høre på evt kommentarspor eller intervjuer hvorfor Ridley Scott, dyktige sminkører og andre flinke og erfarne folk involvert i produksjonen har godtatt sminken slik den er – all den tid de kanskje burde ha forutsett de negative reaksjonene fra mange publikummere.

  37. Dag Sødtholt sier:

    Under ser du forresten noen bilder av Pearce slik at han ble levert fra sminkeavdelingen, og det ser vel ikke så galt ut. Det er kanskje i hologramscenen han ser mest merkelig ut? Det kan komme av de litt spesielle lysforholdene, som det er noen som hevder i diskusjonen nedenunder.

    http://www.nolanfans.com/forums/viewtopic.php?f=17&t=9915&start=190

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>