the-abyss-1989

Coup de Coeur

The Abyss (1989)

The Abyss var obligatorisk materiale for de fleste gryende filmnerder av min generasjon. Action, sci-fi, James Cameron og revolusjonerende spesialeffekter. Men dette er ikke utelukkende grunnen til at den har holdt seg som en av mine favorittfilmer gjennom årene. Det har mer å gjøre med det faktum at den litt ufrivillig er en kompilasjonsfilm bestående av masse småhistorier som får utlevert hver sin lille dramaturgi.

Som med alle James Cameron-produksjoner var heller ikke The Abyss noen lett innspilling, men etter å ha fullført mastodontprosjektet Aliens (1986) var den perfeksjonistiske regissøren bedre forberedt enn noen gang, også til å kanalisere sin lidenskap for havet gjennom filmmediet. Det er heller ingen overraskelse at det høye budsjettet og strabasiøse arbeidet ville resultere i nok en blockbuster, om enn ikke like radikalt som Titanic (1997) og Avatar (2009). Allikevel omtales The Abyss sjelden i like varme ordelag. Det er litt synd, fordi den har så mange visuelle detaljer og historieplan at den nesten har større gjensynsverdi enn de andre gigasuksessene.

For å forstå litt av opphavet til den fragmenterte narrative strukturen, blir vi nødt til å vie noen ord til forskjellene mellom Camerons endelige klipp og den utvidede spesialutgaven. I sistnevnte versjon gjeninnsettes noen av scenene som ble kastet på klippegulvet i originalutgaven, først og fremst epilogen i vannvesenenes by og det anspente våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen. Dette er materiale som både daterer filmen betraktelig og som er naivistisk, klisjéfullt og pinlig pompøst i innhold. Samtidig er det her mye av hovedmotivasjonen for den resterende fortellingen befinner seg. Det er nettopp det iskalde forholdet mellom supermaktene som forgrener seg inn i det anspente forholdet mellom arbeiderne og spesialstyrkene ombord på undervannsriggen. Hele poenget med vannvesenenes tilstedeværelse er også å fungere som tredjeparts oppsynsmenn eller diplomater for hele menneskeheten. Dersom man tar bort dette, er det også en del hendelser i filmen, særlig mot slutten, som virker merkelig umotiverte og plutselige.

Min påstand er allikevel at det ironisk nok ender opp som en bedre film uten dem, fordi handlingen nå bølger frem og tilbake som havet selv mellom en rekke forskjellige scenarier uten den ene rigide handlingstråden. Du har all dramatikken knyttet til Coffeys (Michael Biehn) sammenbrudd og atomvåpenet, du har det turbulente forholdet mellom Bud (Ed Harris) og Lindsay (Mary Elizabeth Mastrantonio), du har en rekke actiontablåer og du har ikke minst utforskningsmomentet knyttet til riggen, atomubåten og vannvesenene. Dette er så nervepirrende godt utført at du glemmer å sette spørsmålstegn ved hendelser uten tydelige katalysatorer. Litt som en god, gammeldags MacGuffin. Du isoleres i enda høyere grad til undervannsriggen, til karakterene og til stemningen der slik at eksterne hendelser bare ulmer i bakgrunnen – utenfor vår kontroll. Du lever så sterkt i de enkelte øyeblikkene at rammehistorien forøvrig får sekundær betydning.

Lekkasjen i mini-ubåten er en av mange nervepirrende spenningstablåer.

Hva er det da som gjør disse øyeblikkene så engasjerende? Veldig mye har med produksjonsdesign å gjøre. Som i Aliens dreier det seg om forholdsvis avanserte teknologiske løsninger som allikevel presenteres forholdsvis skitne og mekaniske. Det lille spranget inn i fremtiden males derfor over ved å la ting fremstå som godt brukt. Det drypper fra rustne rør, det knaker i leddene, boenhetene er rotete og lite sterile, kaffekopper og verktøy ligger side om side. Arbeiderne har hatt dette som sitt hjem en god stund (legg spesielt merke til Pusur-figuren som er klistret på det ene vinduet, stirrende ut mot det store ukjente). Undervannsriggen blir en slags krysning mellom ubåt, oljerigg og forskningsstasjon som ikke er altfor fremmed for oss. Inn i dette landskapet putter Cameron sin versjon av det velkjente ‘truckers in space’-galleriet som vi kjenner igjen fra Alien (1979) eller Armageddon (1998). Det er jordnære, pragmatiske arbeidsfolk som redder dagen, ikke menn i dress eller uniformer. Her er det selvsagt også dramaturgisk råmateriale for klassekonflikter og mer ektefølte meningsutvekslinger i selve gruppen.

Den andre store verdien ligger i Camerons fantastiske evne ikke bare til å lage actiontablåer, men til å binde dem sammen. Hvert tablå får ca. fem til ti minutter på å spille seg ut før det glir sømløst inn i neste (eller en pause hvor karakterene får lov til å interagere). Som sekvensen der Bud og Sonny må svømme uten utstyr til dockingstasjonen som glir inn i Buds slåsskamp med Coffey som glir inn i den mekaniske slåsskampen mellom de to mini-ubåtene som glir inn i den nervepirrende sekvensen i den havarerte ubåten der Bud og Lindsay kjemper mot nådeløse lekkasjer. Og så videre. Selv om du ikke alltid har den røde handlingstråden, føles det så sammenvevd at du aldri faller av den emosjonelle reisen. I tillegg flettes vannvesenene inn i historien på strategiske tidspunkter, både for å skape en innvirkning på den eksisterende intrigen mellom karakterene på riggen, men også som en ‘wow’-faktor i seg selv. Den berømte vannstrålen som revolusjonerte dataanimerte spesialeffekter introdusereres mellom et par actiontablåer, og setter dermed listen enda litt høyere i forhold til hva man kan forvente i neste scene.

'Awe and wonder' introduseres regelmessig mellom actionsekvensene.

Hvis man skulle organisert disse enkeltøyeblikkene på et makronivå som ikke først og fremst er drevet av klassisk dramaturgi, befinner de seg kanskje i brede stemningsvalører? Du har de militaristiske machosekvensene knyttet til spesialstyrkene (som på atomubåten), de dvelende hverdagssekvensene inne i selve riggen, thrillerelementet knyttet til våpenhodet og ikke minst alt av ‘awe and wonder’ i forbindelse med vannvesener og utforskning utenfor riggen. Det er her Alan Silvestris sublime musikk fungerer som bindeledd.

Det er ingen hemmelighet at musikken til The Abyss var blant de viktigste bidragsyterne til at jeg ble filmmusikkfrelst overhodet. Og da snakker jeg ikke bare om de gåsehudfremkallende partiene mot slutten, der gigantiske mollakkorder for kor og tutti orkester åpner seg opp i forberedelsen til filmens absolutte klimaks, men også de hissige skarptromme-utbruddene for militæret, den rytmiske synthmusikken for Bud og Coffeys slåsskamp, det nydelige kjærlighetsteamet for Bud og Lindsay (som også er en del av hovedtemaet), den Predator-inspirerte actionmusikken full av Herrmann-aktige riff eller de glitrende teksturene for utforskningsscenene og nærkontakten av tredje grad. Mange vil kanskje si at den er noe datert sammenliknet med dagens mer minimalistiske innfallsvinkel, men den er på alle måter en av de viktigste årsakene til at filmen føles helhetlig og tilgjengelig til tross for den fragmenterte strukturen.

Jeg elsker filmer som utspiller seg i isolerte omgivelser, spesielt når karakterene utstyres med hver sin historie og hver sin emosjonelle baggasje som får ulike, uante konsekvenser når de møter hverandre i en setting hvor konfrontasjon er uunngåelig. Hvis man i tillegg makter å gjøre omgivelsene til en troverdig karakter i seg selv (enten det dreier seg om romskip, forskningsstasjoner eller undervannsrigger) og tilfører et tredje, eksternt element som truer, har man kommet et godt stykke på vei. Da er det ikke lenger så viktig at rammehistorien henger helt på greip. Jeg mener, hvis man skulle redusert sjangeren til det, ville for eksempel Alien kun handlet om folk som jages av et monster gjennom mørke og trange korridorer. Heldigvis ligger verdien på et helt annet plan.

The Abyss er en film jeg har returnert til mange, mange ganger. Ikke for å rives med av en spennende grunnhistorie eller bevitne filmatisk originalitet, men for å besøke et eksotisk miljø, tilbringe tid blant engasjerende karakterer i dypet, utforske alle krinkler og kroker i den velbrukte konstruksjonen, lytte til dryppende vann og fjerne motordurer og så – med jevne mellomrom – glemme alt og slukes opp av en serie actiontablåer som fremdeles får hjertepumpa til å jobbe, selv etter å sett filmen dusinvis av ganger. Ja, faktisk blir den enda bedre etter hvert som egne forventninger bygges opp og innfris. Dette er en egenskap jeg nesten bare finner hos James Cameron, Steven Spielberg og Ridley Scott. Det er så mange detaljer, ikke bare audiovisuelt, men også i selve sammensyingen at den aldri slutter å gi.

Majestetisk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>