Frykten for atomkrig og total ødeleggelse hjemsøkte også den amerikanske filmindustriens kunstnere på 1960-tallet – en tid da en skjelvende verden var vitne til militær opprustning i skremmende skala med USA og Sovjetunionen som politisk skarpe motpoler.

I 1964 formidlet Stanley Kubrick samtidens anspente stemning med vågal mørk komedie av dystre undertoner i det applauderte mesterverket Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb, John Frankenheimer lanserte det eminente storpolitiske thrillerdramaet Seven Days in May, mens Sidney Lumet bidro med sin skildring av sitrende, intens frykt og spenning i den ufortjent oversette Fail-Safe. I løpet av samme år hadde tre av USAs fremste filmskapere gjennom tidene laget hver sin vinkling med Den kalde krigen som ulmende bakteppe, der Lumets film utvilsomt har havnet i skyggen av Kubricks verk.

Verden er allerede på randen av skjebnesvanger storkrig mellom stormaktene i vest og øst, i det øyeblikk en teknisk maskinfeil på amerikansk side fører til at en skvadron med SAC bombefly sendes i kurs direkte mot Moskva. Oppdrag: Total tilintetgjørelse. Verken den amerikanske presidenten, Pentagon eller SAC-hovedkvarteret i Omaha klarer å overbevise pilotene om at oppdraget er initiert av teknisk svikt. «Fail-Safe»-systemet setter en effektiv stans for tilbaketrekning. De er forbi «the point of no return».

Den amerikanske presidenten, spilt av den alltid stødige Henry Fonda, plukker opp telefonrøret for å varsle den sovjetiske statsministeren om den fatale glippen. Den ekstremt dramatiske situasjonen krever et utenkelig samarbeid for å begrense skadene. Men etter hvert som tiden går, svinner også håpet om en løsning som ikke innebærer at millioner av uskyldige mennesker vil miste livet.

Den pessimistiske tonen etableres i de første sekundene i surrealistiske marerittsbilder, brukt som et foruroligende frempek. Der Kubrick bruker mørk komikk som virkemiddel i Dr. Strangelove, tviholder Sidney Lumet på en realistisk nærhet og alvorstynget stemning om den samme tematikken. Fra samme base tar de to filmene ulike retninger, og lykkes på hver sin måte.

Fail-Safe er et intenst og klaustrofobisk kammerdrama, utledet av et sylskarpt manus og formidlet med hjelp av et a-lag av skuespillere. I spissen står nevnte Henry Fonda som fremstår med menneskelighet, besluttsomhet og handlekraft når han som den amerikanske presidenten i sjelsettende timer bærer ansvaret for hele vår sivilisasjon. Han er «presidential». Scenene der Henry Fonda sitter med telefonrøret skjelvende i hånden mens han diskuterer bombeangrep med den russiske statslederen, med assistanse fra sin betrodde tolk, er skildret med dirrende og hjemsøkende ubehag – og altoppslukende spenning. Fondas tilstedeværelse er som i Lumets 12 Angry Men, monumental.

Larry Hagman (mest kjent som J.R. Ewing fra tv-serien Dallas) gjør sannsynligvis sitt livs prestasjon som presidentens eneste samtalepartner, mannen som oversetter mellom russisk og amerikansk. Like enestående er naturligvis legendariske Walter Matthau i rollen som ekstern rådgiver for Pentagon, i en uvanlig dempet – men interessant rolletolkning. Fotografisk er karakterene innrammet i skarpe svart/hvitt-bilder, der kamera ofte plasseres på siden eller ovenfor menneskene. Det er ingen musikk. Atmosfæren er svettende ubehagelig, kjølig – og deprimerende. Selv om det tematiske innholdet kanskje oppleves en smule utdatert, er den filmtekniske briljansen, skuespillernes presisjon og den energiske historiefortellingen, i sannhet en tidløs kvalitet.

PS! Fail-Safe ble nytolket som tv-film i regi av Stephen Frears i 2000.