Til Pino Donaggios vakre toner og et kamera som zoomer inn på en naken kvinnekropp som såper seg inn i dusjen, åpner Dressed to Kill på en måte som minner svært mye om Carrie. Musikken er nærmest identisk, det samme er kameraføringene og den tilsynelatende harmoniske settingen. Men de som kjenner regissør Brian De Palma, blir ikke sjokkert når scenen drastisk endres til det makabre. Filmskaperen titulerer seg tross alt som «the master of the macabre».

Jeg så Dressed to Kill første gang en sen sommerkveld alene i familiens campingvogn. Jeg kan ikke ha vært mer enn 11-12 år. Men bildene som uskarpt strømmet mot meg fra den primitive tv-skjermen på 17 tommer, mens mørket hadde senket seg og greinene utenfor pisket skremmende mot vindu, sendte grøsninger gjennom hele kroppen som få eller ingen annen film senere har gjort. Jeg låste døra, krøp under dyna og var totalt fanget av den skremmende filmmagien som ligger i Dressed to Kill. Først mange år senere ble jeg oppmerksom på regissøren bak filmen, som i løpet av de neste 10-15 årene skulle bli en personlig favoritt. Og alt begynte denne skumle sommerkvelden tidlig på 90-tallet.

Dressed to Kill er en film som, hvis den hadde vært italiensk, ville blitt kategorisert som en giallo. Alle de basale ingrediensene er til stede, og dette er den De Palma-filmen hvor Dario Argento og Mario Bavas innflytelse kommer tydeligst frem. Vi har en maskert morder med svarte skinnhansker som dreper unge kvinner med barberkniv, en privatperson som forsøker å løse mysteriet, og en morder som ikke blir avslørt før helt mot slutten. Alle velkjente giallo-trekk; den lavbudsjettsorienterte italienske subsjangeren som blomstret opp på 70-tallet. I tillegg spinner De Palma som alltid videre på ideer plukket opp fra diverse Alfred Hitchcock-filmer, et trekk som mer enn noe annet er blitt hengende ved De Palma som filmskaper. Men det gjøres med stil og særegenhet, hele veien.

Historiens hovedperson, Kate Miller, spilles av Angie Dickinson som fikk jobben etter at vår egen Liv Ullmann etter sigende først takket nei. Dickinson klarer seg greit. Det samme gjør også Nancy Allen, på denne tiden De Palmas kone. Dennis Franz, mest kjent fra tv-serien NYPD Blue, er også med på laget som et kjent De Palma-ansikt. Det er likevel, og kanskje ikke så fryktelig overraskende, Michael Caine som er skaperen bak filmens virkelig minneverdige karakter.

Men som det gjerne er med De Palmas filmer; det er ikke skuespillernes prestasjoner som gjør Dressed to Kill til noe helt utenom det vanlige -- med en tiltrekningskraft jeg sjeldent opplever -- og som gjør at du kan se den igjen og igjen. Det er ikke mulig å bli mett på bildene. På sjeldent forlokkende vis pakkes her en uforglemmelig psykologisk thriller inn i et glinsende papir som er Brian De Palmas elegante regi -- det er både hypnotiserende vakkert, sleazy og pirrende skittent å se på. Det er dette som er film. Lange (og langsomme) kjøringer som gjør ord overflødige, og er blitt ikoniske i seg selv: i dusjen, på museum og i heisen. Scener som i all sin mesterlighet biter seg fast i hukommelsen. Dressed to Kill er eye candy fra øverste hylle, og en auteur-demonstrasjon i bruk av kamera og finesser. De Palma maler Dressed to Kill både som en kunstner -- og filmnerd. Den aller tydeligste signaturen er også på plass: den sjeldent effektive utnyttelsen av split screen, der De Palma er i særklasse gjennom alle tider. Når den visuelle stilsikkerheten også utfylles av en herlig engasjerende historie, med en forbløffende plott-twist som et ess i ermet, ligger dette som sum tett opp mot filmatisk perfeksjon.

Historien, hva Dressed to Kill handler om, bør det ikke sies for mye om. Hovedpersonen er Kate, som overfor sin psykolog forklarer frustrasjonen over ektemannens manglende evne til å tilfredsstille henne seksuelt. Psykologen, spilt av Michael Caine, reagerer imidlertid på en uventet måte. Han tilbyr seg å gå til sengs med henne. En brydd Kate takker nei til det uventede forslaget. Litt senere besøker Kate et museum. I en klassisk, langvarig De Palma-scene med kamera i bevegelse og uten klipp, ser vi hun oppdage og falle for en mystisk mann som besøker samme museum. Hun bestemmer seg for å bli med mannen hjem. Der skyter historien for alvor fart.

Fra en dristig, men vakker åpning til en nervepirrende finale, er Dressed to Kill utvilsomt et av 80-tallets deiligste, skremmende og velkomponerte thrillere. Det er en nytelse å studere utsnittene, og bli bergtatt av de scenene som aldri forlater minnet. Sjeldent har for eksempel en drapsscene blitt regissert med like stilfull originalitet som i heisen i Dressed to Kill (legg merke til den geniale bruken av speil). Her går filmestetikk og sitrende spenning hånd i (svart) hanske, og resultatet er en film man aldri blir ferdig med.

Mer overbevisende enn mine ord, er bildene fra den originale traileren: