Topp 5: Dario Argento

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Dario Argentos Tenebre (1982) vises fra og med torsdag 20. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

I kjølvannet av Luca Guadgninos mesterlige nytolkning av Suspiria, har Dario Argentos filmografi blitt reaktualisert på ulike måter. Den italienske blodbaronen har sjelden vært mer «på moten» enn akkurat nå.

I 2019 satte de digitale Cinematekene først opp en nyrestaurert utgave av Opera (1987), en noe oversett kultklassiker som lenge har vært prisgitt en sliten DVD-utgave, og før de i høstprogrammet presenterte Phenomena (1985). Nå er det Tenebre som står for tur.

Alle disse filmene er å finne på kåringen nedenfor, der vi presenterer en liste over fem høydepunkter i Dario Argentos oeuvre. Å vurdere hans filmer opp mot hverandre virker likevel nesten meningsløst. Brorparten av dem har en og annen vorte på nesten, i form av haltende historiefortelling eller dårlig skuespill. Alle fra gullårene mellom 1970 og 1990 er visuelt pustberøvende. Flere av dem krangler om å ha det aller feteste Goblin-soundtracket. Og de fleste fans kommer frem til hva som er Argento-favoritten av helt spesifikke årsaker, basert på personlige preferanser: «Jeg kan bare ikke få nok av tapetene hans, som er heftigst i [sett inn film]…»

Når det er sagt, er avstanden mellom de fremste og de dårligste Argento-verkene stor, så selv om vi ble nødt til å utelate et par darlings (The Bird with the Crystal Plumage, Inferno), var det fullt mulig for oss å enes om at de fem titlene nedenfor utgjør selve navet i filmografien.

Samtlige av filmene er omhyggelig restaurert og tilgjengelig på Blu-ray. Suspiria, Profondo rosso, Opera og Phenomena har alle blitt vist på Cinematekene de siste par årene – og nå er det altså Tenebre sin tur.

*

Profondo rosso (1975)

Et utsagn som «dette var først og fremst en god historie» er ikke en type kompliment man hører ofte om en Dario Argento-film, men i tilfellet Profondo rosso («Deep Red», 1975) vil jeg si at regissøren ikke bare lykkes med å realisere sine audiovisuelle ideer til perfeksjon, men også at han faktisk forteller en god historie. Dramaet i grøsserintrigen er såpass medrivende at spenningen blir til å ta og føle på hele veien, og med David Hemmings‘ enigmatiske rolletolkning som jazzpianisten Marcus Daly har Argento plutselig også et troverdig, livgivende hjerte å henge filmen på.

Profondo rosso skulle vise seg å bli Argentos definitive internasjonale gjennombrudd, men selv om filmen har høy status i dag ble den ikke nødvendigvis så varmt omfavnet i sin tid. I The New York Times, 10. juni 1976, skrev avisens daværende (og notorisk konservative) kritiker Vincent Canby at filmen var «a bucket of ax-murder-movie cliches,» og at Argento var «a director of incomparable incompetence.» Både Profondo rosso og regissøren selv har åpenbart tålt tidens tann, og det Argento eventuelt manglet av tradisjonell kompetanse tok han igjen med idérike stilgrep som skulle bli nyskapende og trendsettende langt inn på 2010-tallet (og forbi). –KM

*

Suspiria (1977)

Sagnomsuste Suspiria er en psykedelisk dans langs sirlig dekorerte vegger og ganger, i et skolebygg i jugendstil reist bare noen meter over en flammende helvetesild. Det neste værelset er alltid mer overveldende og truende enn det forrige; langstrakt og kvelende, eller gapende stort. Det er som om Tanz Dance Academy når som helst kan glefse i seg hovedpersonen (Jessica Harper) med åpen munn, til tonene av Goblins messende progrock. Den merkelige dubbingen, malespann-blodet og de luftige skuespillerprestasjonene – fellesnevnere for italiensk horror generelt – bidrar ufrivillig til å forsterke den vemmelige stemningen.

At Suspiria stadig inspirerer så mange sier noe om filmens tidløse appell. I Joachim Triers Thelma (2017) hører vi Argentos hvisken på de store åpne plassene og ikke minst i svømmehallen; i Raw (2016) er det vanskelig å ikke tenke på Harpers nølende trinn når Justine vandrer hvileløst rundt i universitetsbygget, ofte lyssatt med skrikende farger; i Luca Guadagninos nytolkning er grunnmuren bygget på originalens idé om noe uforgjengelig ondt, selv om tutti frutti-koloritten er erstattet av brun- og gråtoner à la Polanski og Zulawski. –LOK

*

Tenebre (1982)

I stedet for å fullføre sin planlagte heksetrilogi etter Suspiria og Inferno, vendte Argento blikket bakover i karrieren igjen, mot giallo-sjangeren. Valget var ikke motivert av manglende fantasi eller inspirasjon – tvert imot ønsket regissøren nå å rendyrke formen som først hadde satt ham på kartet. Tenebre er en stilisert sjangerøvelse der det ikke spares på noe, der Argento uten forbehold serverer oss mye av det vi elsker ved ham som filmskaper. Flere av scenene er små kunstverk i seg selv, slik som den nesten påtrengende virtuose kamerakjøringen utenfor huset til et kommende offer, med tonene fra Simonetti, Pignatelli og Morante eggende på lydsporet. Eller en ekkel bikkjes følelsesløse jakt på en ung kvinne – en av de råeste og mest ubehagelige scenene Argento har laget.

I Tenebre virker det i det hele tatt som om Argento for første gang vil gjøre oss bevisst vår egen, perverse kikkerlyst. Dermed problematiserer han også sine egne fetisjer og gjennomgående seksualisering av vold, og horror-forfatteren i filmen kan leses opp mot ham selv. Historien i Tenebre var dessuten inspirert av en rekke ubehagelige oppringninger Argento hadde fått fra en fan, som antakeligvis har satt tankene i sving rundt hans egen innflytelse. Kombinasjonen av klokkeklar pure cinema og en uvanlig analytisk tilnærming til materialet, gjør Tenebre til en av Argentos beste og mest slitesterke filmer. –SW

*

Phenomena (1985)

Phenomena vil nok oppleves som en guilty pleasure av mange. Samtidig er det når Argento tipper over i det koko psykedeliske, nærmest ikke-narrative, at han forløser seg selv som bildeskaper – og er det noe Phenomena er rik på, er det slående motiver og skrudde ideer.

Lengre passasjer hindrer fremdriften, eller er så overdrevet stiliserte – denne gangen parfymert av det pastellfargede åttitallet, en slags modernisering av det mer tidløst barokke i Suspiria og Inferno (1980) – at de grenser til det komiske. Oscar-vinneren Jennifer Connelly får ikke akkurat vist hva hun er god for som skuespiller her, men ansiktet og blikket hennes har en tilstedeværelse som får kameraet til å lyse. Ujevnheter og en i overkant raus spilletid til tross: Phenomena er ikke et sekund døll eller kjedelig. Dette er Argentos cinéma du look, komplett med Giorgio Armanis aller kuleste garderobe (se opp for collegegensernes collegegenser). –LOK

*

Opera (1987)

Hvis man først har tatt lakmustesten med en av de øvrige filmene hans, og så lært seg kunsten å nyte sin Argento i fulle drag, er det en absolutt fryd å se Opera (1987). Filmen er både vidunderlig grotesk og grusomt vakker. Den er gåtefull og forstyrrende, men også elegant og renskåret, og oppleves som en horror-symfoni – der hver harmoniske akkord følges opp av et like ustemt og illevarslende feilskjær. «Fortellingen» er i Opera bare et nødvendig rammeverk (som så ofte hos Argento), der audiovisuelle ideer kan få komme til uttrykk, men valget av kulisser og motiver – plottet utspiller seg på og rundt en grandios operaoppsetning av Verdis «Macbeth» – er ikke tilfeldig. Her vet Argento at han kan høste bilder og stemninger nok for en lang, lang vinter.

Heldigvis øser da regissøren sitt kreative overskudd ut i alle denne filmens hjørner, og jeg kan ikke komme på én sekvens her som ikke både fremstår trygg og samtidig oppfinnsom i bildespråk og stemning. På Opera jobbet Argento for første gang med fotograf Ronnie Taylor (Gandhi), i det som fremstår som et blomstrende kreativt samarbeid – selv om mange kanskje vil hevde at Luciano Tovoli (Suspiria, Tenebre) er den fremste fotografen Argento har jobbet med. Uansett er det åpenbart at det er regissøren som bærer med seg det visuelle avtrykket fra film til film, og Opera er en klokkeren Argento-opplevelse, av ypperste merke. –KM

*