Oliver Stone har en gang sagt at JFK er hans Gudfaren. Jeg vet ikke om han med det siktet til verkets grandiose skala, hvor et begivenhetsrikt drama males ut med bred pensel i over tre timer. Men viktigere, og ikke minst vanskeligere enn å vise tunge ambisjoner over episk størrelse, er det å innfri dem. Med JFK regisserte Oliver Stone sitt ubestridte hovedverk, og en film som står som et monument i en ujevn, men særdeles innholdsrik filmografi.
22. november 1963 i Dallas. Datoen og stedet har brent seg fast som et kollektivt minne over et skjebnesvangert øyeblikk i moderne amerikansk historie. Fra en åpen Lincoln-kabriolet vinker en offensiv John F. Kennedy mot folkemengdene i sentrum av det konservative Texas. Sekunder senere høres skudd, og JFK faller om. Kaos oppstår, og presidenten fraktes til sykehus. Kort tid etter blir USAs 35. president erklært død, og Lyndon B. Johnson sverges inn som ny president.
Senere samme dag arresteres Lee Harvey Oswald som JFKs drapsmann, bare for å bli skutt og drept av den lokale nattklubbeieren Jack Ruby et par dager senere. Hendelsen, som i praksis er en ren likvidasjon, blir kringkastet direkte på fjernsyn idet Oswald skal fraktes ut av politihuset til fengsel. Denne episoden viste seg raskt å gi næring til et skred av spekulasjoner og konspirasjonsteorier om JFK-drapet, hvorpå den Lyndon B. Johnsen-nedsatte Warren-kommisjonen i 1964 konkluderte med at Oswald var alene om gjerningen. Det fantes ingen sammensvergelse.
Men det stanser ikke Oliver Stone. Med utgangspunkt i Warren-kommisjonens omstridte rapport, og boka On the Trial of the Assassins (1988) skrevet av statsadvokat Jim Garrison, er JFK en uredd, kompromissløs og nokså kontroversiell behandling av en sak som fremdeles er et nasjonalt traume i USA. Til å være en stjernespekket kinofilm fra en av datidens store amerikanske filmskapere, presenteres JFK med forbløffende grundighet og detaljrikdom, og den kanskje største bragden er hvor ufattelig overbevisende Stone fører både sin sak og film. Mye er sagt og skrevet om troverdigheten i konspirasjonsteoreiene som Stone bygger filmen på, og jeg skal ikke begi meg ut i det minefeltet. Uansett er det et faktum at filmlanseringen skapte en fornyet interesse og debatt rundt JFK-saken – en oppvekkelse som på mange måter var viktig, og som eksempelvis førte frem til opprettelsen av the JFK Records Act. Filmen JFK ga også folket mulighet til å se den berømte Zapruder-filmen for første gang; Abraham Zapruders hjemmevideofilm som fanger drapsøyeblikket sett fra tilskuerplass, og som utgjør en sentral del i Stones film.
Jeg var nok heller ikke alene om å løpe til nærmeste bibliotek for å fordype meg ytterligere i JFK-saken etter å ha sett filmen for første gang på 90-tallet. Det sier en hel del om den engasjerende kraften i Stones måte å fortelle historien, og innvirkningen den har hatt på publikum. Når jeg ser filmen på nytt i dag, med en utvidet director’s cut-versjon på 206 suggerende minutter, blir jeg imidlertid mer opptatt og oppslukt over hvor perfekt den er skrudd sammen. Og det slår meg at det å se og vurdere filmen løsrevet fra virkelighetens historie, gjør den bare enda mer spennende og imponerende.
Det imponerende ligger naturligvis i hvordan Oliver Stone har skrevet og regissert et uhyre komplekst materiale til å bli en altoppslukende og dypt spennende film i over tre timer. Uavhengig av enhver diskusjon om fakta vs. fiksjon, kommer man ikke utenom at dette er ekstremt velgjort. Her er absolutt alle ledd i filmmaskineriet smurt og justert til perfeksjon, uten antydning til knirk. Vi kan ta noe så opplagt som Kevin Costners portrett av etterforskningens detektiv, Jim Garrison, som lett kan angripes for å utstråle en kjedelig pregløshet i filmens hovedrolle. Jeg vil imidlertid fremheve Costner som et godt valg til å portrettere karakterstyrken og stødigheten i den ærgjerrige Jim Garrison, på samme måte som han passet til å tolke den lignende Eliot Ness i De ubestikkelige noen år i forveien. Costners fremtoning har den nødvendige autoriteten til å fortelle oss at vi møter et menneske bygget av viljestyrke og utholdenhet langt forbi det normale. All den tid han spiller et menneske med tilsynelatende fullstendig kontroll over egen sfære, er Costner fremragende. Imidlertid mister han noe av troverdigheten i de virkelig emosjonelle øyeblikkene, uten at det blir et problem for JFK. Det er kun i et fåtall scener Costner utfordres på sitt emosjonelle register, og disse utgjør aldri kjernen i Stones film.
Det er ingen tvil om at Costner både i rollevalg og stjernestatus hadde sin storhetstid fra slutten av 80-tallet og inn mot midten av 90-tallet, og Oliver Stone har også krydret rollelisten for øvrig med et ensemble fra øverste hylle i Hollywood. Donald Sutherland er med i én scene, men til gjengjeld en scene skrevet inn i filmhistorien. Som den navnløse etterretningsoffiseren X, er han Jim Garrisons deep throat, som overleverer informasjonen muntlig i en 10 minutter lang sekvens over en krakk i Washingtons maktsentrum. Videre er Tommy Lee Jones overraskende og smart castet som den homoseksuelle forretningsmannen Clay Shaw, som fra sine New Orleans-forbindelser blir mistenkt for medvirkning i sammensvergelsen, mens Joe Pesci gir en sedvanlig energisk tolkning som den medmistenkte David Ferrie. En viktig karakter blir også Willie O’Keefe spilt av Kevin Bacon; i virkeligheten en karakter sammensatt av ulike personer i miljøet rundt Clay Shaw, og med kjennskap til Oswald.
Veteranene og radarparet Jack Lemmon og Walter Matthau dukker også opp i mindre roller, mens Stone overrasker publikum med å gi oss en stor og svettende John Candy som eksentrisk advokat. Mindre overraskende er valget av Gary Oldman som Lee Harvey Oswald, tatt den fysiske likheten i betraktning. Oldman er som vanlig strålende, og rolletolkningen skulle vise seg å bli hans gjennombrudd i Hollywood. I den indre kretsen rundt Jim Garrison (Kevin Costner), er det især Wayne Knight og Michael Rooker som utmerker seg med innbitte rolletolkninger i det som ofte fortoner seg som et tett kammerspill i etterforskningsarbeidet. Hvis det er ett ord som skal være en fellesnevner for det kollektive spillet foran kamera, er det intensitet. Det er noe klamt og genuint svettende over samspillet mellom de mange karakterene, og til tross for at JFK på alle måter er en stor film, huskes den i ettertid best for sin intimitet og intensitet. Partiene på hjemmebane med Kevin Costner og kona, spilt av Sissy Spacek, er de svakeste, og minst intense. Spacek er en fryktelig dyktig skuespiller, men karakteren finner seg dessverre ikke til rette i historien. Både fordi Oliver Stone åpenbart ikke interesserer seg like mye for hvordan Garrisons JFK-besettelse påvirker eget privatliv, og fordi Kevin Costner ikke evner å fylle rollen fullt ut i disse segmentene. Muligens filmens eneste svakhet.
Skuespillerne fyller sine karakterer med en sjelden eleganse, og er i høyeste grad med på å gjøre JFK til en film som flyter problemfritt fra start til slutt. De er kjente ansikter og Hollywood-stjerner, men for pubilkum forsvinner de umiddelbart inn i de velskrevne karakterene de portretterer. For meg er det ingen tvil om at dette er Oliver Stones fortjeneste; en person som åpenbart har levd og åndet for dette prosjektet i lang tid, og man føler det hele veien. Som filmskaper har Stone alltid vist seg best når han drives av personlig engasjement, og kommuniserer innhold på en tydelig måte, gjerne i et politisk landskap. I JFK er han utvilsomt på hjemmebane, og uredd kaster han seg ut i ekstreme påstander som at visepresident Lyndon B. Johnson skulle være en del av sammensvergelsen bak drapet på John F. Kennedy – så overbevisende presentert at man knapt stiller spørsmålstegn ved slutningene.
JFK er kort sagt et kunststykke i argumentasjon og manipulasjon. På mesterlig vis bryter Stone ned en historisk kompleks sak til en forståelig og fengende historie, og deri ligger også filmens fremste suksessfaktor. Stone har aldri gått seg bort i teorier og faktaopplysninger, men isteden hatt et tydelig mål for øye: å lage en spennende film. En viktig inspirasjonskilde for Stone har i så måte vært den tematisk beslektede Z av Costa-Gavras, særlig gjenspeilet i fortellerstrukturen, hvor man aldri tillater å la det politiske aspektet komme i veien for spenningskurven i fortellingen. Aldri før eller siden har jeg sittet på kanten av stolen i måpende fascinasjon og neglbitende spenning i tre timer som jeg gjorde første (eller andre og tredje gang) jeg så JFK. Måten Oliver Stone sjonglerer et så rikholdig og innfløkt kildemateriale med et filmspråk som munner ut i denne altoppslukende spenningen, mangler trolig sidestykke i all filmhistorie.
Til slutt vil jeg også fremheve John Williams‘ mektige musikk, som av og til er nær å stjele glansen fra skuespillerne i enkelte scener, men som likevel holder seg innenfor rammene som et utfyllende element i viktige sekvenser av filmen. Enda viktigere er imidlertid Robert Richardsons Oscar-vinnende fotoarbeide som rammer inn de historiske omgivelsene og ansiktene til levende uttrykk, og bindes sammen til en suggererende filmopplevelse i det som må være en perfekt klippet film. Joe Hutshing og Pietro Scalia har med utgangspunkt i karakterer og dialog, klippet JFK til en film med vanvittig driv og energi. Det klippes på rytme på en måte man ellers bare opplever i Martin Scorseses beste filmer, og JFK skiller seg i særklasse ut som det teknisk mest gjennomførte verket i Stones filmografi.
8 Oscar-nominasjoner dokumenterer riktignok filmens kvalitet og posisjon, men likevel sitter man igjen med en følelse av at JFK kanskje ikke har fått den klassikerstatusen den strengt tatt fortjener. Med en iboende tematisk viktighet og betydelighet, innholdsmessig dristighet, fremragende skuespill, spenningsskapende regi og filmtekniske storhet, fortjener JFK å bli hyllet som en av 90-tallets aller beste filmer.