karstens-topp-20-2011

Karstens topp 20, 2011

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Kristians topp 20, 2011»

Å se en virkelig god film er å gjøre en oppdagelse. Det kan være som å oppleve en annens drøm, eller en annens virkelighet. En sannferdig tilstand som skaper et magnetisk forhold mellom oss og lerretet. Det kan være kunst, som ikke vi nødvendigvis forstår at treffer oss, men som dirrer. Noe ubestemmelig vi har med oss når filmen er slutt. Vi kan stå utenfor kinoen i våre egne liv, og vite at opplevelsen har vekket vår nysgjerrighet, vår empati eller kanskje vårt sinne. Blant de mange filmene jeg har sett i år har flere vært gode nok til å åpne slike vinduer, og vært oppdagelser av ukjente liv og verdener. Men om jeg i dette skal velge mellom drøm og virkelighet, velger jeg virkelighet. Og ingen annen film har grepet tak i meg med like stor kraft og ærlighet som Asghar Farhadis Nader og Simin – et brudd. En film som er så reell i sitt innhold at jeg føler jeg har levd den.

Nader og Simin – et brudd viser oss hva som skjer med mennesker som går i oppløsning. Vi er komplekse, selvdestruktive vesener på jakt etter sannferdighet – i våre emosjonelle liv, i vår rettskaffenhet og ikke minst i oss selv. Filmen tør å ta opp dette med et usminket persongalleri i en ærlig og engasjerende historie, som etterlot i meg en sjelden følelse av innsikt i noe så stort og pompøst som menneskets natur. Og om en film skal bli en opplevelse om endrer oss, bør den fortelle oss noe som er sant: at vi er akkurat slik som dette. Vi er som Nader og Simin, og vi gjør så godt vi kan.

Det er sagt og skrevet mye klokt om denne filmen, så for å forklare filmens posisjon hos meg er det eneste som nytter å bli personlig: Det er grytidlig morgen i Cannes, en varm maidag i 2011. Med mine to redaksjonskollegaer i Montages haster jeg gjennom smågatene ned mot festivalens hovedsal. Det er endelig tid for Terrence Malicks The Tree of Life. Mørket senker seg, filmen begynner og… jeg ble fysisk transportert inn i filmens verden, og ut av vår egen. Samtidig som disse to er det samme stedet: filmens store (og små) spørsmål opplevde jeg som umiddelbart relevante for mine egne tanker om vår eksistens her på jorden. Da vi forlot kinosalen visste jeg innerst inne at denne filmen skal være med meg hele livet ut.

Black Swan er et energisk beist av en film, som er så tøff i trynet og grov i sitt uttrykk at den har blitt som en flekk skitt eller en dråpe blod som aldri lar seg vaske av. Den første filmen jeg så i 2011, men også en av de siste (etter et gjensyn nå i desember). Den har en masse skjønnhetsfeil og påtagelige grep som ikke forsøker å være usynlige – hvor mange ganger sier Vincent Cassells karakter versjoner av replikken «At du kan den hvite svanen vet jeg, men nå må du finne den sorte..»? Men fuck it, må man nesten bare si, for gud bedre dette er en film som drypper av talent og virkningsstoffer. Gnistrende.

04Tomboy

tomboy
Frankrike, 2011

En av årets filmer som ikke har blitt kjøpt inn for norsk kinodistribusjon; en tragedie i seg selv. Regissør Céline Sciammas debutfilm Vannliljer var en stor oppdagelse i 2008, vant pris på filmfestivalen i Tromsø og fikk norsk premiere samme år. Med Tomboy tar Sciamma sin egen filmografi opp betydelige hakk, og har levert årets minste, vakreste og mest treffende og rørende film om identitet. Det høres kanskje banalt ut, men ikke la dere lurte: Tomboy er enestående filmkunst, et karakterportrett av mesterlige dimensjoner. Filmens kanskje største bragd er hvor nært og naturlig den bringes oss inn på noen av de mest kompliserte temaer. Fortjener et stort publikum!

05Midnight in Paris

midnight-in-paris
England, Spania, USA, 2011

Årets mest frydefulle film, fra en Woody Allen i sitt absolutte ess. Denne sylskarpe studien av menneskets trang til å løse egne strabaser med å drømme seg vekk i forestillingen om at alt var bedre før, er ypperlig plassert i Paris – hvor fortellingen både hyller byen for all dens magi og skjønnhet, samtidig som den leverer et treffende stikk til alle som befinner seg i vrangforestillingen om at byen faktisk gjør livet vårt magisk. Filmens perfekte slutt punkterer drømmerier med det eneste rasjonelle: stol på sannheten. Det du har rett foran deg.

06The Arbor

the-arbor
Storbritannia, 2010

En film jeg ble rimelig knust av, da jeg så den på filmfestivalen i Tromsø tidlig i 2011. Billedkunstner Clio Barnard bringer sin dokumentariske historie inn i et estetisert, fiksjonalisert og forferdelig virkningsfullt fortellergrep: vi lytter til reelle lydopptak av menneskene historien handler om, mens bildene vi ser er skuespilleres fortolkninger av disse opptakene. En effekt som i 99 av 100 tilfeller vil ta oss ut av opplevelsen, men som i The Arbor skaper en så dirrende stemning at filmen (i alle fall hos meg) sitter i som et tragisk brennmerke. Kanskje for krevende for tradisjonell kino, men norske cinemateker burde for lenge siden ha sikret denne en form for lansering her til lands.

«Lars von Triers Melancholia er en film om menneskets psyke i møte med katastrofen, både bokstavelig talt og i overført betydning,» skrev jeg i min artikkel om filmen i forbindelse med kinopremieren tidligere i år. Nå som året har gått sitter filmen nesten enda sterkere i enn den gang. Fra å være litt på gjerdet etter Cannes-premieren, til å bli fullstendig overbevist ved andre gjennomsyn er Melancholia nå ved årets slutt for meg det endelige beviset på at von Tier er inne i sin virkelige storhetstid som filmkunstner.

Helt siden vi startet Montages i 2009 har vi jevnlig returnert til regissør Kelly Reichardts filmer, som er noe av det mest spennende som lages i amerikansk indiefilm. Da co-redaktør Eirik og jeg så Meek’s Cutoff på filmmarkedet ved Berlinalen i februar, var vi overbevist om at filmen kom til å bli stående som en av årets beste, men også om at den måtte skrives inn i folks oppmerksomhet. Tidligere i høst tok Erik for seg filmen i en Distribuer denne!-artikkel her på Montages, og det kan ikke sies for ofte: Meek’s Cutoff er et snikende, stemningsfullt westerndrama helt uten sammenligning, og anbefales varmt for den nysgjerrige. La oss håpe den også kan finne sin vei til norske kinosaler i 2012.

«Følelser utenpå huden,» er det noe som heter – Blue Valentine er filmatiseringen av dette uttrykket. I et år hvor historier om brudd mellom mennesker virkelig har truffet en nerve (Nader og Simin, Møte i Toscana (på min liste i fjor)), er denne filmen den kanskje mest in your face brutale av dem. En slags Black Swan for kjærlighetsfilmer. Slår hardt. Treffer vondt. Glemmes ikke.

På tross av de mange kunstnerisk sterke filmene som (alltid) preger min liste, er det også et boblende lite barn inni meg som egentlig bare har lyst til å se gode action- og eventyrfilmer på kino hver dag hele året. I 2011 var det særlig to filmer som levde opp til mine krav og forventninger i disse sjangrene, og der finner vi Justin Lins gnistrende, gammeldagse Fast Five og Steven Spielbergs overflødighetshorn og superfengende På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet. At filmskaperne klarer å løfte frem en døende bilracings-franchise til en mektig actionklassiker i femte film er mirakuløst nok med Fast Five, og at motion capture– og estetikk-eksperimentet i Tintin faktisk fungerer uten å fjerne fortellingens identitet fra tegneserien er honnør nok fra meg til Spielberg (og produsent Peter Jackson). Årets to mest underholdende filmer i sin sjangre.

11. Gutten med sykkelen
12. Bright Star
13. The Girl with the Dragon Tattoo
14. The Turin Horse
15. Pina
16. Kanskje i morgen
17. Oslo, 31. August
18. Senna
19. Hors Satan
20. Norwegian Wood

5 skuffelser:

1. The Tourist – hva i granskauen skjedde med Florian Henckel von Donnersmarck? Her er min forklaring.

2. Thor – Greit nok at Thor er en av årets desidert verste filmer, men at Marvel Studios nå ser ut til å ha ruinert sin superheltmytologi? Skuffende.

3. The Thing – Sørgmodig rævva forløper til klassiker. Når et knippe norske replikker er høydepunktene vet man at helheten må være ute å kjøre.

4. Contagion – Jeg vil forsvare Soderberghs innstilling til sin rolle som filmskaper any day, men Contagion er forbløffende døll.

5. Norske kinofilmdistributører – Kom igjen… det er lov å tenke litt annerledes. Med et par hederlige unntak, er min generelle beskjed: Overrask oss! Ta sjanser! Gjør eksperimenter!

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Kristians topp 20, 2011»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>