sjelen-eter-angsten-i-melancholia

Omtale

Sjelen eter angsten i Melancholia

Lars von Triers Melancholia er en film om menneskets psyke i møte med katastrofen, både bokstavelig talt og i overført betydning.

Justine (Kirsten Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourg) er søstre på forskjellige steder i livet: Justine er nygift, men ulykkelig, Claire er veletablert, men utrygg. Samtidig har planeten Melancholia gjemt seg bak solen, og er nå på kollisjonskurs med jorden. Filmen viser oss hvordan de to søstrene håndterer hverandre i møte med den fremmede trusselen.

Scenen er satt; og hvilken scene det har blitt i Lars von Triers utgave av dommedag. Melancholia starter med en prolog, som er en forbløffende film i seg selv: en serie sakteflytende tablåer tonesatt av Wagners preludium fra operaen «Tristan og Isolde», som med malerisk ynde presenterer hele filmens handlingsforløp frem til planetenes nesten romantiske trefning under den evige stjernehimmel. Deretter tas vi inn i karakteruniversene, med von Triers røffe kamera tilbake i velkjent stil, og får dramaet fortalt i to kapitler oppkalt etter de to søstrene. Melancholia har blitt et veldig fysisk filmverk, der relasjonene er emosjonelt treffende (eller tilsiktet kjedelige) og de audiovisuelle virkemidlene til tider bokstavelig talt dirrende (eller hviskende). Von Trier er som vanlig den synlige dirigenten, og bruker kinomørkets bredde og intimitet med like stor effekt. Tidvis opplever jeg at filmen er lamslående vakker i sine storslåtte visjoner, tidvis er de tettsittende skildringene av depresjon og angst så beklemmende at jeg får mark under huden.

Men la meg spole litt tilbake: Tidlig om morgenen onsdag 18. mai 2011, gikk jeg opp trappene til Théâtre Lumière i Cannes med mine redaksjonskolleger Eirik og Lars Ole, på vei til den aller første visningen av Melancholia. Hos de fleste cineaster, oss inkludert, er det vanskelig å undervurdere rollen forventninger spiller i oppladningen til og opplevelsen av filmer. I en ideell verden klarer vi å la filmen være seg selv, og at den alene former vår opplevelse. Slik er verden selvfølgelig ikke, og etter å ha sett Melancholia første gang (dokumentert i vår podkast-samtale tatt opp rett etter visningen) var jeg et klasseksempel på denne cineastdiagnosen: Jeg hadde reagert på ting filmen ikke var, mer enn hva den faktisk er. Det er ikke unaturlig å dra paralleller til von Triers forrige film Antichrist etter å ha sett Melancholia, men samtidig ikke særlig nyttig heller. Og det emosjonelle virrvarret jeg havnet i etter den såpass kraftfulle filmopplevelsen, denne solskinnsdagen i Cannes, gjorde meg usikker på filmens reelle kvalitet – og som en konsekvens snakket jeg mer om filmens åpenbare flater, fremfor dens iboende tematiske kraft og tankegods.

Heldigvis hadde Melancholia allerede denne helgen norsk kinopremiere, og jeg kunne besøke filmen påny før jeg skrev denne teksten. Tett på det utsøkte lerretet i en Oslos fineste kinosaler, Vika 1, og i godt selskap – av en riktignok skuffende mager publikumsmengde (tatt premierehelgen på en ny film fra Nordens viktigste nålevende filmkunstner i betraktning) – kunne jeg se en «annen» Melancholia enn den jeg så i Cannes. Min største overraskelse var at filmen denne gang var mer som en fortsettelse enn som et gjensyn. Det må ha noe med filmens konstruksjon å gjøre; prologens effekt er ikke bare det umiddelbare – den går bakenfor overflaten i karakterene, og viser oss scener som ikke finnes i opprullingen av dramaet i tredjeakten. Dessuten er den langt mer symboltung og poetisk, med både en elegant plassert busk som brenner og et gigantisk solur med to skygger (kastet fra både månens og Melancholias lys) som da viser to tidspunkt. Og selv om både Gud og tidens spenn ikke diskuteres særlig mellom karakterene, lader prologen Melancholia med symbolikkens fortellerkraft – som vi ikke skal undervurdere i vår egen opplevelse. Her har Lars von Trier en frekkhetens nådegave som jeg skulle ønske flere av våre filmskapere lot seg inspirere av; han er selvsikker nok til å plassere banalitetene rett foran oss. Han bruker symboler slik en pornograf bruker nakenhet: Med selvfølge.

Men for meg ville det nok ikke virket fra hvilken som helst regissør, for effekten inntreffer først når dramaet er i gang og vi rammes av menneskeskjebner vi både kjenner oss igjen i og lar oss engasjere av. Kirsten Dunsts nydelige rolletolkning av Justine har innen noen få scener beleiret oss med sin skjøre, forsiktige mistilpasshet i eget liv. Det kan nok skrives avhandlinger om hvor kløktig von Trier i manuset til Melancholia har vevet inn en tematisk behandling av menneskets anmassende jakt på lykke. Stakkars Justine forfølges av omgivelsenes bestrebelser på hennes vegne – «jeg vil bare at du skal være lykkelig,» etc. – når vi vet at familien og vennene allerede har fortært hennes eventuelle lykke som sin egen – «se hvilken fest vi har laget,» og så videre. Det er selve bryllupet som er Justines katastrofe, den uungåelige planeten som bare kommer nærmere og nærmere. Kollisjonen blir likevel bare hennes, og depresjonen som følger tar oss over i fortellingen om den andre søsteren Claire, i del 2. Her har filmens titulære planet for alvor entret dramaet, og sendt den ellers problemfrie tilværelsen til storesøster over i angst og dødsfrykt.

En av mine hovedinnvendinger mot Melancholia mellom første og andre visning, var at jeg opplevde filmen som for overfladisk og tafatt i sin behandling av stoffet. Jeg savnet raspen i huden som Antichrists hensynsløse djevelskap bød på, og jeg så den fikse ideen bak Melancholia som et langt mer smakfullt og kult fortellergrep enn hva jeg anså at ville forsterket von Triers egentlige tema – menneskepsyken. Jeg er ikke fullstendig uenig med meg selv nå, det er definitivt problemer i Melancholia som bør diskuteres, men jeg må erkjenne at jeg ved andre visning oppdaget sterkere relasjoner mellom denne overflaten og filmens tematiske kjerne. Spillet mellom søstrene, og deres håndtering av depresjon og angst, er fylt av en type lammelse som sitter nettopp i fasaden – den virkelige frykten for katastrofen kommer til syne ved at de sender den tilbake inn i seg selv, med forskjellig resultat. Justine bekjemper etter hvert depresjonen med kynisme og hengir seg til skjebnen, Claire prøver hjelpesløst å rømme fra angsten gjennom å gripe om sin lille sønn, som om hennes omfavnelse kan redde ham (og kanskje også henne) fra destruksjon. Von Triers manus er ladet av gjennomtenkte motsetninger som dette, og det er nok ingen tilfeldighet at søstrene blir bilder på det filosofen Søren Kierkegaard beskrev som to måter å møte angsten/frykten på, i «Begrepet Angest» (1844). Fra bokomtalen:

Kierkegaard omtaler angst som en form for svimmelhet som oppstår idet individet skuer ned i sin egen mulighet. Frihetens mulighet skaper angst, fordi den også bringer med seg ansvaret for egne valg, ansvaret for eget liv, og dermed også muligheten for å mislykkes, miste seg selv.

Planeten som truer de to søstrene er både en konkret fare i filmens science fiction-premiss, samtidig som den er en tilfredsstillende metafor på en hvilken som helst katastrofe, stor eller liten, som kan utfordre vår stabilitet og minne oss om det vi alltid fortrenger: at livet skal ta slutt. At det må ta slutt. Sett i lys av Lars von Triers kunstneriske prosjekt i sine spillefilmer, er Melancholia en sobrere skildring av hans ofte burleske svartsyn – men kanskje har han gjennom den hermetiserte narrativen som også Antichrist er et eksempel på (få sentrale karakterer, med ekstremt tydelige problemstillinger) kommet enda nærmere en filmatisk essens. Lekenheten og det konseptuelle hos von Trier, er for tiden erstattet av hans innstendige reiser inn i menneskepsyken.

Etter å ha tenkt lenge og vel på hvordan Melancholia faktisk virker, og hva han er på vei til å få til, er jeg villig til å konkludere med at Lars von Trier er inne i sin virkelige storhetstid som filmkunstner. Så gjenstår det å se hvilke nye oppdagelser som fortsatt kan ligge skjult i denne planeten, neste gang jeg kommer på besøk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

  1. Truls Foss sier:

    Flott sak!
    Selv ble jeg bergtatt da jeg første gang så den på pressevisning ved Lillehammer Kino. Gikk ut av salen klokka 11 om morningen med en dirrende, nesten kvalmende følelse i hele kroppen. Jeg så den igjen på premieren (også Vika 1. i Oslo). Etter andre gjennomgang virket filmens integritet sterkere. Gleder meg til en tredje tur på kino denne uken. Dette er virkelig en film som MÅ oppleves i kinosalen!

  2. Inger Merete Hobbelstad sier:

    Hei, Karsten,

    takk for sist! Jeg har spurt meg selv om jeg også burde sett “Melancholia” om igjen – men jeg måtte altså ut og skrive om filmen umiddelbart etter at jeg kom ut fra Théâtre Lumière. Jeg hadde også svært høye forventninger, i likhet med deg ble jeg skuffet, i likhet med deg har filmen blitt noe bedre for meg etter at jeg fikk fordøyd den, men ikke helt.

    Etter “Antichrist”, som er en av mine absolutte favoritter i von Triers oeuvre, virker “Melancholia” flatere og enklere. Der “Antichrist” var fullstappet med meningslag og symboler, som stadig utdyper historien, blir “Melancholia” for repetitiv. Særlig dette overrasket meg, at von Trier, som har slik nerve i filmene sine, synes å gjenta seg selv. Hvor mange ganger rømmer Justine fra bryllupet? To? Tre? Bringer det virkelig historien noe nytt at hun fortsetter å gjøre det? Jeg syntes også samtalene mellom Justine og Claire i andre halvdel sa for mye som allerede var sagt.

    Heller ikke klarer å jeg å se familiemedlemmene og kollegaene som spilles av klassefolk som John Hurt, Charlotte Rampling og Stellan Skarsgård bli mer enn satiriske karikaturer. Men åpningen er så fin at det gir frysninger bare å tenke på det.

    Dette var en film også jeg gledet meg til, og var innstilt på å like, og jeg var litt overrasket da jeg ikke gjorde det. Hva tenker du om innvendingene mine? Ser du noen dybder i det jeg har beskrevet som jeg ikke ser?

  3. Likte filmen veldig godt. Har bare rukket å se den en gang enda, men skal prøve å få sett den igjen. Jeg er vel av de som syntes Melancholia også var bedre enn Antichrist (men det betyr ikke at jeg ikke likte Antichrist).

    Jeg synes at historien trenger satiriske karikaturer i første del, nettopp for å understreke hvor triviell og ubetydelig vår hverdag er når dommedagen står for dør. Det er kanskje dette som er mitt sterkeste inntrykk av filmen: den melankolske stemningen av vår ubetydelighet når alt kommer til alt.

    Kan vel også linke til anmeldelsen min.

  4. Truls Foss sier:

    Er virkelig ikke enig med deg Hobbelstad. Opplevde ikke ”Melancholia” som repetitiv. Synes heller ikke den er flatere eller noe enklere enn “Antichrist”. Er klar over at mange er uenig i dette, men selv opplevde jeg von Triers skildring av verdensundergang som en film med mye større spillerom en “Antichrist”. Et spillerom jeg mener den benyttet seg godt av. At Justine ”flykter” fra bryllupet mer enn en gang er uvesentlig i vurderingen av filmen mener jeg. Man skal heller ikke glemme at det har sin betydning. Hun vil jo faktisk ikke være der, og prøver gang på gang å få kontakt med sin mor og far, men ingen av de gir den responsen hun så desperat forsøker å få. Synes filmens to akter spiller sammen på et elegant hvis, hvor nr.1 kan sies å vise ”angsten for å leve” og nr.2 ”angsten for å dø”. Sammen skaper de en helhetsfølelse jeg virkelig anerkjenner. Akt nr.2 har en pressende og ubehagelig stemning jeg nesten ikke har sett maken til, og som får en slags utløsning når planetene møtes. Personlig er nok dette en av von Triers topp tre.

  5. Magnus Eide sier:

    Jeg må innrømme at jeg har problemer med å forstå alle kritikere som avfeier historien som banal, f.eks i DN lørdag (som jeg forøvrig liker, men denne gangen syntes jeg den bommer ganske mye på mål, blant annet når den kritiserer karakterene for ikke å slå på fjernsynet for å få informasjon om den kommende undergangen).

    Det er mulig jeg er litt grunn, men jeg synes var både medrivende og enerverende, med regigrep som virkelig klarte å påføre meg de sinnstemninger som filmen portretterte. Når Justine til stadighet forsvinner fra brullypet slites jeg som tilskuer mellom den pinligheten det er at bruden skandaløst lar sinn nye mann og brullysgjester i stikken, samtidig som jeg forstår den inderlige utmattelsen og behovet hun har for å komme seg unna og få fred.

    Første del har blitt sammenlignet med Winterbergs Festen, med der hvor Festen nærmest er en kriminalfortelling som gradvis avkler sannheten, fungerer brullypsfesten i Melancholia som exposisjon, med mangefasetterte nyanser samt en del karrikerte rollebesetninger. Men nettopp det at Trier tør å inkludere slike endimensjonale karakterer som faren (John Hurt), brullypsplanleggeren (Udo Kier) og sjefen (Udo Kier), i kontrast med Justine og Claires komplekse følesesliv, ser jeg på som en styrke, heller enn en svakhet.

    Forøvrig lurer jeg på hva dere her inne leser i nummeret på golfbanen i avslutningen. Flagget på greenen har nummer 19, men John (Suntherland) påpeker ved flere anledninger i første del at golfbanen har 18 hull. Er det bare et pek fra Triers side (det 19. hull refererer ofte til baren man drikker i etter et slag golf), eller har det noen slags symbolsk mening ala datoen 30.februar (en dato som i realiteten ikke eksisterer).

  6. Glad det ikke var bare jeg som la merke til det 19. hullet på golfbanen. Selv er mine tanker om filmen HER.

    Et kort sammendrag av blogginnlegget ovenfor, blir vel noe som dette:

    Veldig enig med artikkelen overfor – jeg likte Del 2 mye, mye bedre enn Del 1, Jeg forstår nødvendigheten av den første delen, men den var rett og slett kjedelig innimellom. Del 2 derimot, var helt fantastisk, og noe av det beste jeg har sett på kino noensinne. Da filmen var over, banket magen min i takt med hjertet. Det var rett og slett en helt utrolig opplevelse.

    Ender nok opp med å se filmen igjen om ikke så lenge, og da kommer jeg nok til å være veldig uenig med meg selv… Gleder meg. :)

  7. Steinar sier:

    “Hvor mange ganger rømmer Justine fra bryllupet? To? Tre”

    Dette er vel antagelig for å forsterke inntrykket av hvor langt nede Justine er, til tross for at hun flere ganger blir bedt om å ikke lage en skandale. Det fremgår dessuten ikke i begynnelsen at hun er lider av en slags depresjon.

  8. Maria Moseng sier:

    “Her har Lars von Trier en frekkhetens nådegave som jeg skulle ønske flere av våre filmskapere lot seg inspirere av; han er selvsikker nok til å plassere banalitetene rett foran oss. Han bruker symboler slik en pornograf bruker nakenhet: Med selvfølge.” Bra sagt!

    For øvrig så hadde jeg nesten motsatt opplevelse når jeg så filmen for andre gang. På pressevisning elsket jeg at filmen invaderte meg med sitt dype stemningsportrett, og samtidig lot meg få tenke. Andre gang (i en glissen sal på Vika der noen hadde fått med seg en god porsjon baconsvor på bakerste rad. Og – med dårligere lyd enn på Cinemateket??) ble jeg liggende i overflata og duppe. Altså litt som å dykke versus å snorkle, som kjent stas begge deler, men veldig ulike opplevelser. Poenget er vel at Melancholia er av den typen film som er særlig følsom for ulne variabler som “dagsform” og “humør”, nettopp fordi LvT legger større vekt på å illustrere/iscenesette psykologiske sinnsstemninger for oss, enn å forklare hvorfor karakterene har blitt som de har blitt.

    Alle andre karakterer enn hovedrollene ter seg etter min mening overdrevent fordi de er speilinger i et mentalt univers – Sutherlands karakter representerer for Justine selvforakten, søsteren Claire skyldfølelsen, osv. På samme måte tjener handlingselementene følelsene, ikke narrativet. – Når Justine flykter gjentatte ganger er det for å illustrere hvordan strikken gradvis tøyes lenger og lenger mellom det å være i en delt virkelighet, og psykisk på en øde øy.

    Heftet meg naturlig nok også mer ved referansene andre gang – den innledende bruken av Bruegels maleri Jegerne f eks, som Tarkovsky også bruker i Solaris, og den visuelle siteringen av I fjor i Marienbad: Resnais’ surrealistiske hagetablå, hvor trærne ikke kaster skygger vs de doble skyggene i Melancholia – samtidig som de to skyggene på soluret antyder at det finnes to parallelle tider, og altså, at (den følelsesmessige) distansen mellom mennesker kan oppleves som to ulike tidsplan, osv., osv…

    LvTs storhet, opplever jeg, er at han ikke forteller oss dette som om det er noen ny oppdagelse. Han bare viser oss hvordan det kan se ut i visuell form. På den måten handler det jo ikke minst om det romantiske behovet for gjenfortrylling av verden som vår fantasi, trass århundrers naturvitenskap, hele tiden truer med å lokke oss ut i.

    Men det 19 hullet ja – hva var det? Enda mer dårlig humor fra Lars?

  9. Erik Vågnes sier:

    Flott artikkel, liker spesielt Fassbinder-ordspillet i overskriften. Veldig treffende. Min tolkning av Melancholia er at den er et angrep på rasjonalitet og modernitet. Om noen er interessert så har jeg skrevet en liten sak på bloggen min.

    Det 19.hullet må være en tørr spøk…

  10. “Alle andre karakterer enn hovedrollene ter seg etter min mening overdrevent fordi de er speilinger i et mentalt univers – Sutherlands karakter representerer for Justine selvforakten, søsteren Claire skyldfølelsen, osv. På samme måte tjener handlingselementene følelsene, ikke narrativet.”

    Det der var en tolkning av karikatyrkarakterene jeg kunne like! Det gjorde det liksom med ett enklere å svelge del 1. Del 2 syntes jeg var fabelaktig, men del 1 forekom meg som slapp, tom, morsom på en billig måte og ekstremt konstruert.

  11. Maria Moseng sier:

    @ Erik Vågsnes: Veldig interessant analyse! Enig i at dette er et rendyrket romantisk prosjekt. Og det blir mer påfallende enn noen gang hvordan von Trier alltid velger seg kvinneskikkelser til å gestalte sitt eget følelseskaos
    (uten at han nødvendigvis overtar Rousseaus kvinnesyn av den grunn). I utgangspunktet burde det være problematisk med en så skjematisk framstilling av kjønnsroller, men det opplever jeg egentlig ikke at det er, kanskje fordi han er mer opptatt av bildet av kvinnen og mannen (og hva det representerer), enn kvinne/mann som kropp… Jobber med å nå fram til en mer velformulert rettferdiggjøring her. – Anyone?

  12. For meg er det også åpenbart at “Melancholia” retter et kritisk blikk på modernitet/rasjonalitet, slik vi så i “Antichrist”. Der var verdiene fornuft og kultur/irrasjonalitet og natur i sterkere grad knyttet opp til en diskusjon rundt kjønnene, men selv om dette er nedtonet i “Melancholia” er det fortsatt langt fra tilfeldig at det er de to kvinnene som står igjen til slutt før den største golfballen av alle slår ned i hull nummer null.

  13. Erik Vågnes sier:

    OBS SPOILER: @ Maria: Jeg tror nok von Trier kritiserer samfunnet. Det er kjønnsrollene vi går inn i i det moderne samfunnet som virker til å være hovedpoenget, ikke biologiske forskjeller (for eksempel er guttungen en del av naturen fordi han ennå ikke er indoktrinert av det moderne samfunnet). Claire er jo som John i begynnelsen av filmen; hun er opptatt av at Justine skal legge bånd på sine følelser og “ta seg sammen”. Det er først i møtet med katastrofen/sin egen dødsangst at hun er i stand til å kommunisere med Justine. John velger å ende sitt liv i skjul: han våger ikke vise frykten og følelsene sine til Claire. Men som sagt, det er det “rasjonelle” og distanserte moderne mennesket han vil til livs. Samtidig viser han til at i det moderne samfunnet så virker det som at mannens kjønnsrolle er mer preget av rasjonalitet.

    Ikke helt bra formulert det her, men du skjønner sikkert hvor jeg vil :)

  14. Karsten Ekren sier:

    Takk for en helt usedvanlig god artikkel, og for mange interessante innspill i kommentarfeltet.

    Flere nevner med begeistring filmens første del som preget av hysterisk og morsom satire. For min del opplevde jeg dette tilsynelatende satiriske aspektet som denne filmens klart svakeste moment. I mine øyne blir, noe arrogant sagt, denne begeistringen lik den publikum tar i mot utdaterte, umusikalske og karikerte morsomheter i feks Ibsen-stykker. Jeg mistenker at latteren her tilfaller “kunstneren” i pur begeistring over at han (alt for) tydelig signaliserer komiske innsmett. Jeg spør meg om Melancholias karikeringen av feks reklamefolk og slemme mødre ville blitt møtt med samme begeistring om filmen hadde fremstått med en mer åpen komisk intensjon, eller om en mindre anerkjent regissør hadde signaturen. Jeg tror ikke det. For min del var dette i ferd med å slukke interessen og begeistringen for filmen inntil jeg helt mot slutten av første del oppdaget at det gikk an å se filmen med et annet blikk. Det gikk opp for meg i det det åpenbart uvirkelige ved filmens fortelling fikk større plass: Den utenomjordiske trusselen fra Melancholia (som vel er en fiktiv måne?). Like uvirkelig som dette mener jeg også fortellingens karakterer og hendelser kan leses: Feks den onde moren og hennes åpningstale, som på nærmest umerkelig vis utviskes i den videre fremdriften av fortellingen. Hennes “eksil” på rommet, som om hun i virkeligheten ikke er der annet enn i arketypiske åpenbaringer (minner?); De brå svingningene og til dels umotiverte forsvinningene til Justine, for ikke å snakke om hennes ufølsomme forføring/voldtekt av den tafatte reklameassistenten; den nygifte ektemannen som også på urelistisk vis forlater bryllupet som om han kun var en av gjestene. Jeg bestemte meg i hvert fall for å se filmen som en sammenblanding av faktiske og tenkte/sansede hendelser, fortalt med noe av det samme språket Lynch bruker. Jeg tror ikke nødvendigvis dette grepet, om hypotesen i det hele tatt samstemmer med LvTs intensjon, er hans ene bærende idé. Jeg tror mer at han bruker dette på anarkistisk vis: At han tillatter seg å blande symbolikk og virkelighet litt etter innfallsmetoden og at han stoler på at dette gir kunstverket verdi i seg selv, uavhengig av om man skjønner filmen på den ene eller andre måten. Hypotesen støttes i det minste av elementer i filmen, også i dens andre del, der uforklarlige og åpenbart bevisst unaturlige hendelser eksponeres: Hestens ustyrlighet i overgangen til den ville naturen på den andre siden av broen; Dunsts drømmeaktige erotiske bad i månelyset; deres uvirkelige isolasjon på herregården. Alt dette peker i retning av en marerittaktig konstruksjon og bruk av drømelogikk i fortellingen.

    En annen, og kanskje mer spekulativ hypotese er om man kan se filmens to deler som to versjoner av samme fortelling. For meg ble i hver fall overgangen til andre del uklar med hensyn til om man gikk fram eller tilbake i tid. Kanskje skjedde dette som et resultat av bevisst tilsløring av hvorvidt de to fortellingene var sekvensielle eller parallelle. Dette ble understøttet av det påfallende fraværet av kommentarer om det nylig avviklede bryllupet.
    Det har blitt påpekt at det er parallelle aspekter ved de to fortellingene: At planetkrasjet illustrerer Justines opplevelse av ekteskapsinngåelsen. Men kanskje kan man også se de begge to som uvirkelige konstruksjoner eller sammensmeltninger av andre angst/depresjonsopplevelser. En mulig ledetråd til støtte for dette er Claires replikk, “Sometimes I hate you so much”, som i mine ører fremføres som en førstegangsreplikk i andre del av fortelingen. Det kunne vært spennende å se om den kommer omtrent til samme tid i de to aktene.

    Det kunne også vært interessant fra noen som har lest Melancholia av Jon Fosse om det kan være tegn til inspirasjon herfra.

  15. Johan Sager sier:

    Om det är nån gång en djup depression kommer till nytta så är det på den yttersta dagen. Vad var det jag sa, liksom.

    Tycker det är en fin beskrivning av sjukdomen/diagnosen von Trier ger.
    Både symboliskt, med melankolin som drabbar med tyngden av en hel planet på kollisionskurs mot tillvarons trivialiteter. Och psykologiskt, med den förtvivlan det ger att inte kunna glädja sig åt det, som ska vara dem goda sakerna i livet. Att kanske vilja, men inte ha förmågan. Hur nedbrytande det är, och hur det sprider sitt gift sig till alla delar av livet, tills det inte längre finns någon tillflykt och lindring. Hur det tar sig rent fysiska uttryck, och man inte längre förmår att lyfta sin egen kropp.

    Han visar också tydligt hur otacksamt och egocentriskt det är mot en omvärld som anstränger sig allt den kan, för att göra den deprimerade till lags. I filmen skildras ett brett spektrum av strategier gentemot Justine, den deprimerade. Fördömande, negligerande, hjälpande, accepterande. Men ingen har någon riktig effekt. Det är först helt på slutet av filmen, när omvärlden så att säga tvingas dela hennes mörka insikter, som hon kan öppna sig och agera med dem på ett jämlikt plan.

    Trier antyder i filmen att Justine har nån slags magisk förmåga att se, eller veta saker. Jag är lite osäker på vad han menar med det, men jag tolkar det som att man kan säga att det finns ett slags grandiost inslag i depression och melankoli. Att man på något plan, hur miserabel och plågad man än känner sig, upplever sig liksom eleverad från omvärlden. Man står på ett vis över den, och ser djupare och längre än andra.

    Och här tycker jag kanske Trier missar en aning, om jag får tillåta mig att säga det. Inte i sin förståelse av depressionens natur, men när han ger Justine denna mystiska förmåga som beskrivelse av den. Är det inte hellre ateismens dilemma som passar in i denna depressionens paradox? Min Gud, du har övergivit mig, kopplat med det inslag av hybris det innebär, att liksom VETA att det inte finns någon Gud. Och inte någon mening.

    Jag upplever det hursomhelst, som en liten spark från Trier mot New Age och naturreligioner, när han låter den lilla ensemblen möta apokalypsen i en liten indiantältliknande hydda. Så mycket för naturen som beskyddande och god. Dem gör det mycket riktigt för att lindra oron hos barnet, men just det visar kanske hur infantila Trier menar dessa trosrättningar är. Eller kanske det är önsketänkande från min sida.

    En annan fin sak i filmen, är att den gestaltar hur vacker melankolin kan vara om man bara estetiserar den en smula. Ser man depressionen i all sin förlamande stillhet utifrån, på avstånd, och i rätt belysning, så kan den vara lika smällvacker som en naken Kirsten Dunst utsträckt i gräset under månen en sommarnatt. Detta är ju något all konst profiterat på i århundraden. Och fortfarande gör.

  16. Jeg stiller meg bak Johan Sager, det var slik jeg også oppfattet filmen.

    I tillegg tenker jeg at det karikerte i første delen på en måte er en del av det som foregår. Justine har ikke nettopp blitt sånn som hun er (når ektemannen går er det ingen konflikt, fordi han kunne ikke forventet noe annet). Hun får egentlig oppsiktsvekkende lite bebreidelse fra de rundt henne, kanskje fordi de er vant til at hun er sånn. På samme måte som hun må holde oppe en fasade for dem, så spiller de et spill for henne. Ingen tror egentlig at hun er blitt lykkelig, og er fullstendig uoverrasket når hun åpenbart ikke oppfører seg “normalt”. Det at hun forsvinner igjen og igjen blir for meg tegn på at hun stadig prøver å ta seg sammen, men ikke er i stand til det, og ikke egentlig ønsker det. Todeltheten i å oppriktig ønske seg å være lykkelig og normal, og å gjennomskue meningsløsheten i det hele er det som gjør alt med henne så hjerteskjærende.

    Som Sager mener jeg at verdens undergang er perfekt for den deprimerte, og at det er noe interessant at filmen spiller på dette samtidig som hun faktisk er den første som aner at noe er galt. Blir den gales drøm oppfylt, eller er det kun den gale som har innsikt?

    Når Antichrist kom var det flere kvinner som mente den var misogynistisk, helt feilslått da, og denne filmen bekrefter vel også von Triers sympati med kvinner og antipati mot menn som stoler på vitenskap. Så er det også sjelden kvinner blir portrettert så bra på film.

  17. Aksel Akselsen sier:

    @Karsten Ekren: Nå har jeg ikke fått sett Melancholia enda, og det begynner å bli mange år siden jeg leste romanen til Fosse, men ut fra det jeg har lest om filmen tror jeg ikke den har mye, om noe, å gjøre med den.

  18. Nå som en så lang serie kloke, interessante kommentarer har samlet seg her, vil jeg bare fort takke alle sammen for å dele sine refleksjoner – det er virkelig givende å lese. Det har også kommet til det punkt hvor jeg opplever det som nødvendig å se filmen enda en gang. (Og det vil nok lede til nye tankerekker.)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>