«The Turin Horse»

Omtale

Fascinerende og problematisk i The Turin Horse

Montages så «The Turin Horse» ved filmfestivalen i Berlin i februar 2011, og denne artikkelen ble opprinnelig publisert da i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen får ikke ordinær norsk kinodistribusjon, men vises som Månedens film på Cinemateket i Oslo mellom 15. og 30. august 2012 (billettinfo her).

*

Berlinale’11: Det er dessverre ikke mange velkjente auteurer av verdensklasse representert i årets konkurranseprogram her i Berlin, så når den idiosynkratiske ungarske regissøren Béla Tarr har lagt urpremieren på sin nye film The Turin Horse hit, skjerper cineastene i både kritikernes og bransjefolkenes rekker sine øyenbryn.

For undertegnede har Tarr i mange år vært et navn på listen over filmskapere jeg har ment å sette meg skikkelig inn i, men som jeg har slitt med å få kommet i gang med. Det gikk helt til Werckmeister Harmonies havnet på vår Topp 100-liste for 00-tallet ifjor før jeg fikk min første Tarr-opplevelse. Werckmeister Harmonies gjorde til gjengjeld dypt inntrykk, og jeg gikk sporenstreks til innkjøp av regissørens sagnomsuste 7 timers mesterverk Sátántangó, en DVD-pakke som dessverre ennå står uåpnet i påvente av det såkalt “riktige tidspunkt”.

For med en så sær og – la oss være ærlige – krevende filmskaper som Béla Tarr, handler tilgangen på filmopplevelsene han kan gi oss veldig mye om de riktige omgivelser og forutsetninger. Jeg er trygg på at selv en die hard Béla Tarr-tilhenger vil erkjenne at ungareren med de lange tagningene i svart/hvitt og det mismodige verdenssynet ikke er for alle. Så, med forventningene på rett sted og nistepakken klargjort for 2,5 timer deprimerende og seig tristesse fra det sentraleuropeiske bondelandet, satte vi oss til rette for The Turin Horse. Det hele åpner mer mytisk enn antatt, med følgende monolog over svart lerret:

In Turin on 3rd January, 1889, Friedrich Nietzsche steps out of the doorway of number six, Via Carlo Albert. Not far from him, the driver of a hansom cab is having trouble with a stubborn horse. Despite all his urging, the horse refuses to move, whereupon the driver loses his patience and takes his whip to it.

Nietzsche comes up to the throng and puts an end to the brutal scene, throwing his arms around the horse’s neck, sobbing. His landlord takes him home, he lies motionless and silent for two days on a divan until he mutters the obligatory last words, and lives for another ten years, silent and demented, cared for by his mother and sisters. We do not know what happened to the horse.

Anekdoten om Nietzsche og hesten fungerer nesten gåsehudfremkallende godt som prolog til en film, og om jeg hadde hatt bredere litteraturhistorisk skyts innabords skulle jeg ha latt den tyske filosofens tanker gjennomsyre mine betraktninger om denne filmen i større grad. Uansett: Om vi etter å ha sett Tarrs film faktisk vet noe mer om hva som skjedde med hesten skal stå ubesvart i denne artikkelen, men at The Turin Horse med omstendelige visuelle grep (og tiden til hjelp) forsøker å se på detaljene i de seks dagene som fulgte, er hevet over enhver tvil. Vi befinner oss på et avsondret sted, der vinden ser ut til å blåse uavbrutt og innstendig, hvor en eldre bonde og hans voksne datter takler dagene som de kommer etter at deres hest – en sentral ressurs i livssyklusen – slutter å adlyde ordre og nekter å ta til seg næring. Parallelt med dette, og den lille familiens rituelle inntak av kokt potet, brygger det til apokalyptisk stemning i det monokrome universet.

Faren (János Derzsi) i «The Turin Horse».

Béla Tarrs filmspråklige identitet fascinerer meg. Kameraet er hans nett i strevet med å gripe tak i tidens langsomme gnag på sjelen, og det fargeløse lyset han fanger er penselen han bruker til å male karakterenes ansikter med. Svært sjeldent avbrutt av klipp lar Tarr sine tagninger bevege seg dynamisk i forhold til iscenesettelsen, men karakterenes overfladiske handlinger (hente vann, mate hest, koke potet) forblir samtidig ytterst minimalistiske. Dermed tvinges vi som publikum til å dvele, både over den eksistensielle enkelhet i de to menneskenes liv og unngåelig nok over vårt eget forhold til tempoet i en filmopplevelse.

Det er viktig å si rett ut at The Turin Horse er litt kjedelig. Kanskje ikke bare litt engang – det er en utfordring å komme i takt med Tarrs tempo, og ja, filmen er vel nesten klisjeen på fordommene mot det som litt for lett stemples som pretensiøs kunstfilm. For kanskje bør Tarrs film være nettopp dette. Særlig i bredden som en festival som Berlinalen tross alt tilbyr, bør vi ha muligheten til å oppleve og gjerne omfavne en filmskaper som Béla Tarr, som får Dardenne-brødrene til å fremstå som Michael Bay. Så når det er sagt, merker jeg en trang til å la refleksjonene mine rundt The Turin Horse få tid til å modne i balansepunktet mellom at kjedelig er noe negativt og noe positivt.

Med sin enestående og udiskutabelt briljante visuelle stil, blir enhver film Tarr og fotograf Fred Kelemen lager sammen et uttrykk alene verdt å oppleve. Der Werckmeister Harmonies i tillegg hadde en bråte store og små karakterer, og langt flere fargerike samfunnsskildringer, har universet i The Turin Horse en mer tilbakeholdt, beckettsk ånd over seg – og estetikken får dermed langt færre landskap, ansikter og andre kompositoriske variasjoner å utsmykke. The Turin Horse har heller ikke egentlige karakterer, per definisjon, for etter hvert som repetisjonene i faren og datterens enkle liv på gården ikke tilføres nytt narrativt drivstoff, innser vi at de to menneskene heller befinner seg som figurer i et metafysisk rom hvor de ser konsekvensene av et moral-filosofisk dilemma: Hva skjer når pisken du smekker over hesten får konsekvenser?

Forhåpentligvis har de av dere som har lest helt hit i artikkelen interesse for å sjekke ut The Turin Horse, og derfor vil jeg ikke gå lengre inn i flere konkrete eksempler – jeg tror noe av fascinasjonen også ligger i å oppdage filmen selv. Dersom Tarrs film utover i året ikke forsvinner helt i mylderet av nye festivaltitler, håper jeg anledningen vil by seg til å diskutere denne filmen påny og i lengre trekk igjen senere.

Etter at den over et par dager har fått synke inn, kjenner jeg i alle fall at den ikke slipper tak. Det foregår noe uhyggelig i dette universet, godt satt fingeren på i filmens presise trailer. Lyset går ut.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. jøss, for en trailer.
    jeg skjønner om den ikke faller alle i smak, men jeg får lyst til å se den, jeg. kanskje er jeg en pretensiøs kunstfilmelsker, so be it. det stempelet kan jeg ta.

  2. Ole sier:

    Pretensiøs kunstfilmelskere, foren eder!

  3. Ellen Engelstad sier:

    Enig med deg Karsten, tenkte det var en parodi på europeisk kunstfilm, amerikanerne vil holde den mot oss ;) Nesten ingen annen dialog enn “potetene er klare”, før en nabo dukker opp og holder en ganske uforståelig filosofisk monolog på rask ungarsk, vanskelig å henge med på tekstingen. Men flott musikk, jeg likte den! Og traileren er en vinner i seg selv.

  4. Aksel Akselsen sier:

    Alltid flott musikk i Tarr sine filmer, Mihaly Vig er knall. Gleder meg stort til denne!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>