Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Engasjerende satire i Dernier étage gauche gauche

Engasjerende satire i Dernier étage gauche gauche

Av Karsten Meinich 15. februar 2011


Berlinale’11: I en stappfull CinemaxX 7-sal med kjapp festivalmat mellom hendene og allverdens cineaster omkring, startet vi  filmkjøret på Berlinalen med den treffende franske satiren Dernier étage gauche gauche.

For på en så omfattende filmfestival dette, hvor flesteparten av titlene vises til internasjonal presse og publikum for aller første gang, kan det å velge seg visninger være en sport i seg selv. Både i hovedkonkurransen og de to sideprogrammene Panorama og Forum vet vi at det finnes både perler og gråstein om hverandre, og om ikke buzzen og bransjebladenes festivalanmeldelser har nådd frem, hvordan tar man riktige valg i kaoset? Intuisjon. Og denne noe udefinerbare magefølelsen førte oss til den franske filmen Dernier étage gauche gauche («Top Floor Left Wing»), regissert av debutant Angelo Cianci. Kanskje var det den levende ordbruken i den originaltittelen, kanskje var det tryggheten om at fransk film som regel holder høy kvalitet. Uansett, det skulle vise seg å være et vellykket valg i jungelen.

Dernier étage gauche gauche foregår i en innvandrerdominert fransk forstad, hvor levestandard og spenningsnivå mellom ungdom og politi er på bristepunktet. Men istedenfor å gripe tak i denne tematikken med den dirrende intensitet som finnes i La Haine eller Justice-videoen Stress, er Ciancis film en engasjerende og humoristisk satire som treffer godt i balansepunktet mellom drama, komedie og samfunnskritikk. Plottet er praktisk talt en gisselsituasjon: Den middelaldrende alkoholikeren Mohand og hans småkriminelle tenåringssønn Salem ligger langt etter med husleien, og en dag har det gått så langt at en utkaster fra kommunen kommer på døren. Diverse sammentreff og et eksplosivt temperament hos Salem fremprovoserer et håndgemeng med kommunen og lovens lange arm i inngangsdøren, og på en i utgangspunktet utilsiktet måte – med surrealistisk snert – ender far og sønn med å ta kommunens utsendte, François, som gissel.

Politiet spør om gisseltagerne har noen krav, men Salem vet ikke hva de skal kreve.

Så da sitter de der (og vi der). Med spenningsplottet og de eskalerende omstendigheter med media og politistyrker utenfor boligblokken som rammeverk, utvikler så Cianci sin egentlige historie. Den handler om relasjonene mellom de tre mennene i leiligheten, som heldigvis hever seg over det mer uoriginale gisselplottet. Mohand og Salem har et frustrerende og uavklart far/sønn-forhold, som François engasjerer seg i. François på sin side skulle akkurat denne dagen til en ekteskapsrådgiver, og med den bitre kona tilstede utenfor boligblokken blant media og politi, finner han trøst i det gryende vennskapet med Mohand og Salem. Og disse karakterene er både nydelig spilt og skrevet, slik at det blir både engasjerende og nesten litt rørende når en del forløsende tredjeaktsavsløringer til slutt kommer til overflaten.

Det Cianci, som også har skrevet manuset, virkelig lykkes med Dernier étage gauche gauche er altså å vise det polariserende franske innvandringsspørsmålet fra et egenartet og mer tosidig, humanistisk blikk. Han uttrykker et klart politisk standpunkt med å fortelle historien slik han gjør, samtidig som manuset aldri ofrer gode karakterer eller emosjonelle narrative grep for mer polemiske politiske valg. Dermed slipper filmen unna det litt kleine, korrekte som ofte ligger i velmenende, engasjert politisk kunst. Isteden anvender Cianci sin satiriske tone til å skildre både de tre i leiligheten, og politiet, naboene og kommunebyråkratene med samme kritiske, humoristiske vinkling. Den sinte tenåringen Salem med sitt fordummende språk og naive ideer om verden fremstår like mye en idiot som politikerne på bakken som diskuterer om denne utkastelses-konflikten egentlig er et skalkeskjul for terror.

Samtidig skal jeg erkjenne at jeg gikk til Dernier étage gauche gauche fullstendig uten forventninger, og min positive opplevelse betyr ikke at denne filmen i det store bildet er en betydelig filmoppdagelse. Men det er en lovende debut. Jeg skulle likt å se Ciancis film få en viss festivalsirkulasjon i Norge, den er tett fortalt og veldig underholdende, men utover en tematikk som kanskje egentlig er for spesielt interesserte har jeg vanskelig for å se et skrikende kinodistribusjonsbehov (utover Frankrike selvfølgelig, hvor den gikk opp på kino i november 2010).

Her er den franske traileren:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

«No Other Choice».

Jim Jarmusch sin Gulløve-vinner og Park Chan-wooks No Other Choice er sikret norsk kinodistribusjon

Cannes 2026, fra venstre: «Club Kid» og «Lave forventninger»
Cannes 2026

Filmfrelst #670: Cannes 2026, del 2 – Club Kid og Lave forventninger

«Left-Handed Girl» vant Sølvspeilet under Film fra Sør.

Shih-Ching Tsous Left-Handed Girl har vunnet Film fra Sør sin hovedpris

Oslo Pix 2025: Fra venstre, Fanny Ovesens «Leva lite» og Saule Bliuvaites «Toxic».
Podkast

Filmfrelst #640: Oslo Pix 2025 – Leva lite, Toxic, Lucky Lu, med mer

Vår guide til Kosmorama 2026: Fem filmer du bør se

Vår guide til Kosmorama 2026: Fem filmer du bør se

Bildetekst: «A Girl Unknown» vant Sølvspeilet. (Foto: Film fra Sør.)

Den kinesiske debutfilmen A Girl Unknown vant Film fra Sørs hovedpris

BIFF 2025: I fokus i podkastsamtalen, fra venstre: «If I Had Legs I'd Kick You» og «Orphan».
Podkast

Filmfrelst #647: BIFF 2025, del 1 – If I Had Legs I’d Kick You, Rebuilding, Orphan, m.fl.

«Lave forventinger» får sin Norgespremiere under Oslo Pix.

Cannes-filmen Lave forventninger åpner Oslo Pix

Del på Bluesky
Del på Facebook

Karsten Meinich (f. 1982) er redaktør for Montages, og utdannet filmklipper fra Den norske filmskolen. Har bl.a. klippet spillefilmene «Natt til 17.» (2014), «Tårnet» og «Harajuku» (2018), kinodokumentaren «Mina og røverne» (2024), samt NRK-serien «Unge lovende» (2015-2018).

Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies