Hulken, Iron Man, Captain America og Thor.

Problemet med Marvels filmunivers

Marvel har satt i gang et tilsynelatende mer sammensatt superheltfilmprosjekt enn det noen gang har blitt forsøkt på tidligere: En serie filmer og karakterer skal tvinnes sammen i et overlappende univers, som i 2012 kommer til en foreløpig konklusjon med ensemblefilmen The Avengers. De ønsker altså å overføre mytologien fra sine tegneserier på tvers av sine filmatiseringer, men hva betyr denne ambisjonen for enkeltfilmenes kvalitet, og har egentlig Marvel lyktes med å skape en definert filmmytologi?

Kinoaktuelle Thor er for meg det første faretruende eksempelet på at Marvels helhetlige visjoner ikke henger sammen. Men mer om det etter hvert. For hvordan ønsker vi egentlig at seriefortellinger skal fungere? Da jeg var yngre og hadde mer tid, leste jeg tegneserier med stor appetitt og hengivenhet. Fortellerformen gir mulighet for nesten grenseløst utbroderte universer, og som faste lesere får vi kikke inn i narrative kroker, og bli kjent med mange karakterer som gjerne kunne hatt egne historier utenfor fortellingen man til enhver tid befinner seg i. Følelsen av at det finnes en uendelig strøm av historier der inne. Men noen serier hadde også begrensninger: Jeg husker med gru dagen jeg fikk vite at det ikke fantes flere Tintin-blader å lese. Hæ? Jeg ville bare at det skulle fortsette og fortsette.

Med spillefilm snevres dette enda mer inn; få filmserier i samme univers klarer å opprettholde både kontinuitet i forhold til miljøene, karaktererene og rollebesetning over flere filmer – samtidig som de bevarer kvaliteten og populariteten til serien. Det virker vanskelig nok bare å lykkes med en filmtrilogi, med ytterst få eksempler hvor alle filmene holder et jevnt høyt nivå (jeg nominerer Ringenes herre– og Bourne-trilogiene som sjeldne unntak). James Bond-serien bør få kudos for å klare seg med en rimelig konsistent mytologi gjennom så mange år, som filmhistoriens kanskje eneste eksempel. Men selv i 007s verden er de avhengige av å fornye fortellingen, modernisere tematikken og bytte skuespillere. Flesteparten av filmene er dessuten, når de står alene, ikke særlig bra.

Men spol frem til i dag, og vi ser Marvels filmsatsning som begynnelsen på en ny, omfattende filmserie. Etter at den ærverdige tegneserieprodusenten tok kontroll over de fremtidige filmatiseringene av egne superhelter i 2005, ble Marvel Studios født med en synlig ambisjon om å bygge opp et utvidet og tilnærmet uendelig fortellerunivers. Mange superhelter stod klare til å bli film; det startet med Jon Favreaus Iron Man i 2008, tett fulgt samme sommer av Louis Leterriers The Incredible Hulk. Med Iron Man 2 fra i fjor og nå den kinoaktuelle Thor på plass, blir sommerens Captain America: The First Avenger den femte filmen i det som nå offisielt kalles Marvels filmatiske univers. Det første krysspollinerte filmunivers basert på superhelter er altså en realitet; og da jeg så Thor merket jeg for alvor hvor mye mer aktivt de nå forplanter karakterer, plottråder og teknologi på tvers av filmene før de altså for alvor møtes i neste års The Avengers (med nerdehelten Joss Whedon (Buffy, Firefly) som regissør).

Så de store tankene ligger der, og film på film lanseres med store ord inn i dette “Marvel-universet”, men om man stikker fingeren i jorda – som jeg gjorde i dagene etter å ha sett Thor – graver spørsmålet seg frem: Har egentlig dette forsøket på å tvinne ut en storartet filmmytologi fungert? Hvordan har i tilfelle denne Marvel-mystikken materialisert seg? Og hvordan har disse hårete ambisjonene rammet hver respektive film? Iron-Man er etter mitt syn først og fremst en parademarsj for Robert Downey Jr. som storartet entertainer; en type filmstjerne som kan fylle enhver tåpelig idé med en miks av sofisitikert eleganse og tilgjengelig komikk. Men den verdenen som Tony Stark/Iron Man befinner seg i har hverken en påtagelig spenning, fare eller forundring knyttet til seg. Derfor ble jeg heller aldri fristet til å se Iron Man 2 – utover en repetisjon av Downey Jr. sin schtick, hvordan skulle de bygge ut en fortelling jeg kunne følge med videre engasjement inn i Marvel-universet? Jeg så aldri et hint. (Nå snakker jeg ikke om at filmene enkeltvis er underholdende eller ikke – mange likte tydeligvis Iron Man 2.) Mitt poeng er at det ambisiøse prosjektet hos Marvel ikke fenger meg i seg selv. Disse filmene kunne blitt bedre filmer om de fikk eksistere fritt, på egne premisser.

Det gnistrer av Mjølner, men i «Thor» svever vår helt rundt i et schizofrent univers.

La oss bare ta for oss Thor — en film om en superhelt som selv stammer fra en egen myte. Marvels originale tegneserie er som kjent adaptert fra de våre norrøne myter, men i Marvels univers havner han med en fot i begge verdener, for å si det i tråd med filmens plott. De bruker mye tid på å etablere en gravalvorlig, men lite gjennomført, presentasjon av Åsgard – et plastisk og nesten parodisk fantasylandskap. Etter hvert blir filmen en slapstickkomedie med en touch av Iron Man (uten karismaen til Downey Jr.), hvor enhver form for camp blir like lettbeint som det dramatiske blir seriøst. Karakterene både i Åsgard og på jorden ser ut til å være i villrede om sitt eget univers, og når vi som publikum da serveres og skal sluke hele Marvel-myten utenpå det igjen – står Thor igjen for meg uten tilhørighet.

Det er dessuten særlig frustrerende at Marvel hviler mesteparten av den sammenkoblende mytologien på små, fikse cameoer – helst etter rulleteksten på hver film. Særlig har S.H.I.E.L.D-agenten Phil Coulson (Clark Gregg) og -direktøren Nick Fury (Samuel L. Jackson) dukket opp her og der (førstnevnte er mest sentral i Thor), mens Tony Stark selv dukket opp på slutten av The Incredible Hulk for å tipse General Ross om at de «samler et lag». Riktignok skal det bli gøy å se teamet av superhelter samles i The Avengers, men enkeltfilmene har til nå i altfor liten grad klart å bygge opp en samlende mytologi. Med dette mener jeg at Iron Man først og fremst har blitt Downey Jr. sin arena, og har sin styrke i dette – mens The Incredible Hulk aldri helt fant sin plass, med en historie som først satte igang da filmen var over. Hulken forblir også som karakter en mislykket hybrid, som til The Avengers enda en gang må defineres av en ny skuespiller (Mark Ruffalo erstatter Ed Norton, som før det igjen erstattet Eric Bana).

Agenter fra S.H.I.E.L.D. møter Marvel-universets idé om norrøn motstand, i New Mexico.

Når alt kommer til alt savner jeg mest av alt den såkalte helheten Marvel er ute etter. Kanskje har den allerede gått tapt i løpet av fem filmer som har virket mer opptatt av å etablere merkevarer enn å fortelle gode superhelthistorier. Kan noen på sparket nynne et gjenkjennelig tema fra en av Marvel-filmene? Eller hente frem en scene fra universet som frembragte oppriktig undring og fascinasjon for en karakter? Og ikke minst: Kan noen argumentere godt for at Marvel-universets diverse badguys (mitt favorittelement i superhelfilmer) hittil har sittet støpt som trusselbilder eller motstridige avspeilinger av hovedkarakterene? I Thor kunne Loke ha blitt en slik figur, men midtveis i Kenneth Branaghs film mister han all tosidighet og kjøres i grøfta som en hvilken som helst gjennomsnittlig figur (Loke returnerer etter sigende som hovedbadguyen i The Avengers). Vi selges inn for opplevelsen av noe større enn enkeltfilmene, men jeg sitter igjen kun med bruddstykker: En morsom scene her, noen kule actionsekvenser der  – og tonnevis av gjennomsnittlige cgi-effekter til å ta meg ut av illusjonen.

På tross av alt dette, gleder jeg meg fremdeles til sommerens Captain America: The First Avenger, hvor både trailer og rollebesetning frem til nå har virket oppmuntrende for filmens egenart. Og selv om filmserien fra Marvel Studios først og fremst behøver et tydeligere univers, blir det betraktelig større av å etablere en superhelt fra 2. verdenskrig. Og så får det bli Joss Whedons krevende oppgave å lage en sammenheng ut av smørja i The Avengers. Hva tenker dere? Har dere i det hele tatt lagt merke til at Marvel-filmene bygger ut et superheltunivers? Eller er det en hengivenhet å spore, som drømmer om at denne filmserien bare skal fortsette og fortsette..?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. tanketom sier:

    Fin heilheitleg vurdering. Eg er samd i at filmane i for stor grad er i sine eigne univers. Sjølv om Marvel prøver å kaste fiskesnører til og frå kvarandre på tvers av filmane — og for alvor har blitt det som har gjort til at eg sit til slutten av rulleteksten på mange fleire kinoar enn før — er det ikkje nok.

    Hittil står Iron Man igjen som den beste enkeltfilmen, som óg er den einaste av desse eg har kjøpt inn for gjensyn.

    Men eg må like vel innrømme at eg ser fram til korleis Whedon & Co faktisk har tenkt å samle trådane her. På ein eller anna måte har eg framleis trua!

    Og, eg synest framleis Loke er interessant, ser ikkje heilt korleis han har mista all si tosidigheit, sjølv om han var tvers gjennom ond i eit kvarter.

  2. Wahl sier:

    Lurer på hvordan The Avengers filmen kommer til å takle dette med at alle superheltene har forskjellige evner. Jeg mener, hvorfor sende Captain America til å drepe superskurken når du kan sende Thor. Uten å ha lest alt for mye Marvel vil jeg tro at Tordenguden tross alt er bedre enn en muskuløs mann med et bumerang skjold. Alle heltene kan umulig få en like stor rolle i filmen når de i teorien ikke er like mektige. Dette kan bli spennende!

  3. Kristian Krogstad sier:

    Så langt har det kommet 27 Marvel filmer, fin superheltoversikt i tall her :
    http://www.cinemablend.com/new/Superhero-Movies-By-The-Numbers-An-Infographic-22623.html

  4. Kristian: Fin infographic der hos Cinemablend! Hvis man ser på det totale antall filmatiseringer av Marvel-historier (Spider-Man, X-Men osv.), er det klart at tallet blir høyere – det interessante med de hittil fem Marvel Studios-filmene er at de altså utvikles in-house i sammenheng med hverandre og til og med synkronisert med Marvels tegneserieavdeling — filmene har ikke har gått gjennom produksjonssystemer uavhengig av Marvel selv.

    Manusforfatter Zak Penn reflekterer litt rundt denne forskjellen i dette intervjuet hos CraveOnline.

  5. terje sier:

    Jeg husker jeg så Iron Man første gangen og irriterte meg grønn over datamaskinen til Stark, som åpenbart hadde en form for kunstig intelligens vi ennå har hauger av år igjen før vi oppfinner – i en film jeg trodde var Batman Begins “reell”. Men så skjønte jeg jo fort at – aaah, filmene er sånn ca 110% reelle, det er fett. Og det gjenspeiles nydelig i Thor synes jeg, med f.eks kommentarene til s.h.i.e.l.d-fyrene “is that one of starks?” “I don’t know, he never tells me anything” – å se en 10 meter høy metallrobot spy ut flammer og shit er ikke en så big deal for disse folka, på samme måte som portman, skarsgård og de ikke må omstille hodene sine altfor mye for å godta at Thor er en gud.. Alle lever i et univers som er litt mer freaky enn vårt, hvor Hulker og superskurker og roboter og saker forekommer. Jeg mener mao. filmene har et bra felles ståsted hittil.

  6. Frode Løes Hvatum sier:

    Morsomme poenger Terje.

    Karsten:
    Hadde det vært noe for en artikkel eller filmfrelst å drøfte litt rundt suspension of disbelief?
    Disse filmene tøyer jo strikken ganske langt og burde være et morsomt utgangspunkt. Det er jo tydelig at noen faller av og noen som elsker det.

    Hadde vært morsomt å høre hva dere tenker om sånt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>