En sitrende thriller, som klarer noe svært få filmer får til. Å både være en intens filmopplevelse i øyeblikket, samtidig som den sitter i lenge etterpå. Den har et snevert fokus, ved å skildre en jentes karriere i New Yorks ballett-sirkus, samtidig som budskapet har et mye større nedslagsfelt. Darren Aronofsky kombinerer sin evne til utsøkt karakterskildring fra The Wrestler med den estetiske sans vi har sett i The Fountain og intensiteten fra Reqiuem for a Dream. Spillet, dansen, musikken, narrativet og grøsser-effektene går sammen i en høyere forening og skaper den eneste filmen fra 2011 jeg vil våge å kalle et mesterstykke.
Et intenst kammerspill om et ekteskap i oppløsning. Dette er ingen eksepsjonell film sjangermessig, men den er en av årets beste filmer på grunn av den ekstremt høye kvaliteten i alle ledd. Skuespillet er fantastisk, karakterene troverdige, historien medrivende og effektivt fortalt. For en som ser mye film fra Midtøsten er det også ekstremt befriende å se en film fra regionen som ikke fremstiller kvinner som ekstremt undertrykte og ikke eksotiserer området. Iranerne i filmen sliter med familieliv, svik og ekteskap akkurat som alle andre.
En film man vanskelig kommer unna i oppsumeringen av 2011, om man liker den eller ikke. Å skildre jordas og en families undergang er noe som i filmhistorien ofte har blitt holdt adskilt. Det er lite familieproblemer i Armageddon og verden synes forbløffende stabil i filmer som skildrer familietrøbbel. Å kombinere disse to elementene i en film, samt krydre det med evig repeterende utdrag fra «Tristan og Isolde» av Wagner er en ekstremt ambisiøs ide som både kan briste og bære. Men med Lars von Trier bak rattet bærer det til de grader, og resultatet er en av de mest originale og nyskapende filmer jeg har sett på lenge.
Årets beste arabiske film er marokkansk og laget av den unge regissøren Leila Kilani. Filmen ble presentert ved sideprogrammet Director’s
Fortnight i Cannes og vant pris under årets Film fra Sør. Denne thrilleren om en gjeng kvinner i Casablanca som blir gangstere fordi forholdene på rekeskrellefabrikken er uutholdelige, er en av årets mest kraftfulle filmopplevelser. Den film noir-aktige stemningen, den ekstremt hurtige klippingen, kontrastene mellom lys og mørke og det aggressive skuespillet er bare noen av de fremste kvalitetene. Filmen treffer som et knyttneve, levert av noen skuespillere som representerer alt annet enn den stereoptype ”arabisk kvinne”.
Regissøren Abbas Kiarostami har uttalt: «Jeg foretrekker filmer som får sitt publikum til å sovne under visningen, men som samtidig får dem til å våkne midt på natten i undring over hva som egentlig forgikk.» Men til de som sovner under Møte i Toscana har jeg kun et budskap: Se den igjen, for her er et hav av grunner til å holde seg våken. Den fantastiske Juliette Binoche, den forrykende dialogen, de filosofiske grunnlagsproblemene filmen belyser og ikke minst det facinerende toscanske landskapet. Hvis ikke det holder er det gnagende spørsmålet om hva relasjonen mellom William Shimmel og Binoche egentlig er nok til å fjetre oss i de to timene filmen varer.
Harry Potter-filmene splitter ofte den cinefile befolkningen i to. Jeg tilhører absolutt den positivt innstilte gruppen, men har likevel aldri vært overbegeistret over filmatiseringenes kvalitet. Denne avslutningsfilmen derimot (både del 1 og 2) representerer for meg de helt klart beste bidragene. Om det er fordi den dramatiske avslutningen egner seg bedre til filmatisering, fordi David Yates fikk en mulighet til å jobbe med universet over flere filmer, på grunn av skuespillernes voksende evner eller noe helt annet vet jeg ikke. En nydelig avslutningsfilm har det i alle fall blitt.
Det er lite jeg setter mer pris på enn et hardtslående sosialrealistisk drama midt oppi alle glatte produksjoner vi vanligvis fores med fra USA. Winter’s Bone er blant årets ti beste filmer fordi den kombinerer en troverdig miljøskildring av den fattige arbeiderklassen i USA, med et nermæst eventyraktig plott om en jente på jakt etter sin far.
Skal du se én spillefilm for å forstå frustrasjonen som bidro til å utløse revolusjonen i Egypt, er Cairo Exit det rette valget. Denne filmen er et par hakk bak de andre filmene på lista i ren teknisk utførelse, men tar igjen ved å gi en fantastisk skildring av et fortapt forelsket par hvor det å emigrere synes som eneste løsning. Dette er en «Romeo og Julie»-fortelling med egyptisk vri, som makter å bevege seg ut fra den klassiske historien om forbudt kjærlighet til å gi innsikt i hvor håpløst, men samtidig fantastisk livet i Kairo faktisk kan være. (Mer om denne filmen i min artikkel om nyere egyptisk film.)
Algerie har de siste årene produsert en rekke filmer som søker å knuse den franske selvfølelsen. I spissen for bevegelsen er Rachid Bouchareb med sine Days of Glory og Outside the Law. Et langt mer sobert, og derfor også bedre bidrag får vi i Free Men, en thriller som foregår i Paris under andre verdenskrig, med Tahar Rahim (Profeten) i hovedrollen. En godt produsert, effektiv thriller som minner oss om hvor viktig moskeene var for motstandskampen og at det ikke var lenge siden muslimene måtte redde jødene fra europeernes hender.
Det virker muligens litt useriøst å plassere årets Gullpalme-vinner helt nede på tiende plass. Filmens kvaliteter er åpenbare og utdbypet i en rekke artikler her på montages. Når den havner nederst på min topp ti liste er det fordi jeg ikke helt kjøper premisset. Der Lars von Trier klarte å kombinere det kosmiske med det jordnære, forblir forbindelsen mellom de to sfærene for abstrakt for meg i The Tree of Life. Det er likevel en udiskudabelt god film, og jeg har full forståelse for at folk med større inklinasjon for det pompøse og religiøse enn meg trekker den frem som årets kanskje aller beste.
11. Kongens tale
12. Oslo, 31. august
13. Drive
14. Apejentene
15. Hodejegerne
16. På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet
17. Le Havre
18. Circumstance
19. Arrietta
20. Få meg på, for faen