analysen-arme-riddere-2011

Analysen

Arme Riddere (2011)

I James Naremores glimrende bok om film noir, More Than Night: Film Noir and its Contexts, er det en kort oppsummering av den ytterst forglemmelige filmen Mulholland Falls (Lee Tamahori, 1996), der han kommer med følgende karakteristikk av de tøffe karene spilt av Nick Nolte, Michael Madsen, Chazz Palminteri og Chris Penn: «Aside from administering vigilant justice, the chief function of these four tough guys is to light cigerattes with Zippos and model a peacock collection of suits and accessories.» Naremores anmerkninger er en del av en større diskusjon omkring en tendens innen 1990-tallets neo-noir-filmer, hvis eneste formål ser ut til å fremvise en dyrking av den klassiske noir-filmens stiluttrykk.

Nå kan det ved første øyekast virke urimelig å sammenlikne Magnus MartensArme riddere med en film som Mulholland Falls, for denne nye norske kinofilmen er lite opptatt av å vise frem stilgarnityr fra 40-tallet. De to historiene er dessuten også helt forskjellige. Poenget her er omgangen med stil. Arme riddere er en film som nesten utelukkende henvender seg til publikum i form av stil. Stil her forstått som visuelt uttrykk, narrativ fremstillingsform og bruk av karaktertyper, fremfor innholdet i historien. Filmen gjør dette på dyktig vis, i alle fall for det meste. Vi har kanskje ikke sett noe liknende i norsk film, men du verden, vi har sett det hele før.

Arme riddere er De mistenkte (Bryan Singer, 1995) møter Fargo (Coen-brødrene, 1996) møter De hensynsløse (Quentin Tarantino, 1992), møter … tja – why not? – Lock, Stock and Two Smoking Barrels (Guy Ritchie, 1998) møter True Romance (Tony Scott, 1993). Ikke noen dårlig liste med filmer. Det er som om man aner at produksjonsmøtene i Fantefilm har vært som tatt ut av en scene i Robert Altmans The Player. Og Fantefilm er et produksjonsselskap som virkelig ikke kødder med sjanger. Det skal de ha. Noen stikkord fra filmene nevnt ovenfor er: et lik som kvernes så blodet spruter, en sportsbag med mye penger i, en såkalt Mexican standoff (flere væpnede personer peker på hverandre), en upålitelig forteller, blonde gangsterskikkelser, stort galleri av karaktertyper, mye skyting og annen vold ispedd burlesk humor.

Ser man på listen av filmer, så er et annet av mange fellestrekk at de er fra midten av 1990-tallet. Arme riddere forholder seg til denne typen filmer helt uten distanse, og med få forsøk på å sette handlingen inn i en relevant norsk kontekst. Tvert om, filmen ser ut til å fremheve en form for americana-kultur. (Handlingen er riktignok plassert i nærheten av Halden, så det kan kanskje forsvares slik sett). For noen år siden argumenterte professor Gunnar Iversen for at norske sjangerfilmer prøvde å dyrke frem et slags Texas, Norway, og denne beskrivelsen kan passe for Arme riddere også. Nå skal det samtidig legges til at Martens’ film er vesentlig bedre enn filmer som Weekend (Gustavson, 1997), Cellofan (Isaksen, 1998) og 1732 Høtten (Julsrud, 1998). Den er, til tross for at den er ujevn, ganske vellykket som sjangerfilm.

Filmen åpner i det som kan minne om en forlatt lagerbygning, omgjort til et provisorisk avhørsorm. I det nakne, kalde rommet, er det kun en pult med en stol på hver side. Her sitter Oscar (Kyrre Hellum), med blodflekket bomullstrøye, og Kripos-etterforsker Solør (Henrik Mestad), kledd i svarte jeans, boots, noe som likner en slangeskinnsjakke, høyhalset genser, og med brylkrem i det tilbakestrøkne håret. Hadde Mestad vært litt kraftigere kunne han liknet på Michael Madsen, og Hellum er ikke helt ulik Steve Buscemi, bortsett fra at han ikke er like fjern på en kul måte. Oscar er i trøbbel, han har nylig befunnet seg i en strippebule rett over grensen, med en pumpehagle i hånden og en rekke lik rundt seg.

Hvordan kan dette ha seg? Klipp til, en sportsbil med et par huiende unge karer, de feier inn foran Pink Heaven, der de støyende spør om det er noe fitte å få. De blir møtt av tungt væpnede tøffe karer som ikke nøler med å plaffe dem ned. Den ene blir sendt gjennom vinduet så det singler i glass med en ladning i magen, den andre blir pepret i ryggen og faller spastisk om på parkeringsplassen idet han prøver å flykte. Resten er en kakafoni av skudd, røyk og lys som blinker – reneste nyttårsaften. Neste klipp, røyken har lagt seg og politiet er på åstedet. Solør vandrer rundt i lokalet der likene ligger strødd. Han har skjønt tegningen med en gang. Det dreier seg om et oppgjør, og ett eller annet sted er det en fyr med jævlig mye penger. Noe rører seg blant likene, Oscar reiser seg med en hagle i hendene. Etter et klossete fluktforsøk blir han tauet inn. Dette ser unektelig ikke lyst ut. Klipp tilbake til avhøret, som fortsetter.

Som åpning betraktet er dette på de fleste måter vellykket. For det første introduseres en gåte: Hva er det som har skjedd, eller snarere, hvorfor skjedde det vi akkurat så? For det andre settes sjangerforventningene, vi kan forberede oss på mer action med stilisert vold ispedd humor. For det tredje (også det angår sjanger) kan vi vente oss et brett med karaktertyper. Vi har allerede fått glimt av biker-kledde gangstere, en tørrvittig etterforsker med intuisjon, og en blodig, tafatt fyr. Med andre ord, vi har med en rimelig stilisert film å gjøre. Og sist, men ikke minst, vi har blitt presentert for den narrative strukturen, selve premisset for hvordan denne historien kommer til å bli fortalt, med en rekke hopp frem og tilbake i tid.

Å begynne after the facts, med selve avhøret, er en klassisk åpningsteknikk for en rekke kriminalfilmer, fra Murder, My Sweet (Dmytrik, 1944) til De mistenkte. Herfra ruller saken opp i en serie flashback-sekvenser. Men flashbackene er ikke et objektivt tilbakeblikk på hva som har skjedd, i stedet kan de ses på som forsøk på å rekonstruere handlingen slik karakteren opplevde og husker det. Det er en sterkt subjektivt preget gjengivelse med andre ord, og med De mistenkte lærte vi at ikke alt som ble fortalt var like sant. Så også med Arme riddere.

Den narrative strukturen har i tillegg en annen fordel, som Arme riddere vet å benytte seg av på dyktig vis. Ved å stadig bryte opp handlingen slipper man å motivere alle vendingene historien tar. Det vil si, på forskjellige tidspunkt, gjerne når det spisser seg til, bryter Solør av og ber Oscar om å forklare nærmere om noe, og så gjøres det et hopp litt lenger frem i handlingen. Dermed slipper man uforklarlige og teite scener som skal motivere hvordan Oscar havnet oppi den ene vanvittige situasjonen etter den andre. Historien legges ut som en serie set-pieces, med og uten grafisk vold, med og uten grotesk og/eller plump humor. Det sklir nokså sømløst, lett fordøyelig, og ofte fornøyelig av gårde.

Vel, en del av sekvensene virker nokså platte. Særlig gjelder det den delen av handlingen som handler om politimannen Clausen (Jan Grønli), som er mest opptatt av å komme seg til Syden, og som på et tidspunkt går til innkjøp av et solarium som en erstatning. Her minner filmen mest om en billig norskprodusert humorserie på TV2. Og første flashback-sekvens der vi introduseres for Oscar, som svak arbeidsleder for kriminelle på rehabilitering, står ikke til troende (noe den heller ikke er, men det er neppe poenget). Her går det raskt i svingene, og det brukes ikke særlig med tid til å bygge opp handlingen eller stemningen. Karaktertypene er i det hele tatt sjablongaktige, og i noen situasjoner fungerer de, i andre ikke. Den avsluttende shoot-outen, der Tarantino imiteres ved at alle peker på hverandre med hvert sitt skytevåpen fungerer dårlig. Her har vi også innslag av idiotisk humor («Kan du hente ungen for meg på toget,» sier gangsterypen i det han er i ferd med å dø, midt i kampens hete. «Men må man ikke ha med en lapp med underskrift,» spør den dumme biker-livvakten hans), og total mangel av troverdighet (det skytes rundt i strippebaren, men de toppløse damene fortsetter å gni seg mot strippestanga).

Filmen er på sitt beste når forviklingene er som størst, i midtsekvensen med alle omstendighetene rundt å kvitte seg med det første liket. Her er det god timing i de burleske situasjonene, og både handling og replikker sitter godt. Slutten er som forventet, og dermed ikke så veldig overraskende. De av oss som har sett filmer med masse sedler pakket ned i en sportsbag vet at den til slutt havner hos den moralske eieren, at blonde kalde gangstertyper har en tendens til å bli drept, at blonde damer som er heltens kjæreste klarer å fyre av pistolen når det gjelder, og at den tilsynelatende tafatte fyren alltid har spart et ess i ermet til slutt.

Litteraturteoretikeren Tzvetan Todorov hevdet (muligens polemisk) i et essay om kriminallitteratur at den beste sjangerfortellingen var den som ikke gjorde noe annet enn å oppfylle alle konvensjonene. Det var disse som representerte sjangeren i sin reneste form. I dette perspektivet er Arme riddere eksemplarisk. Umberto Eco, på sin side, har fremhevet at man innenfor sjangerrammene finner eksempler på innovasjoner, og at disse innovative verkene har en tendens til å bli verdsatt høyere enn andre innenfor samme sjanger. Anlegger man et slik perspektiv havner Arme riddere et stykke ned på skalaen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Noen sier:

    “Den ene blir sendt gjennom vinduet så det singler i glass med en ladning i magen, den andre blir pepret i ryggen og faller spastisk om på parkeringsplassen idet han prøver å flykte. Resten er en kakafoni av skudd, røyk og lys som blinker – reneste nyttårsaften.”

    Det var vel denne scenen Jon Selås i VG mente minnet ham om Utøya – og derfor ikke anmeldte filmen. Reneste nyttårsaften!

  2. Juliane Victoria Ihle sier:

    Et gigantisk makkverk.

    Dette er kanskje den aller dårligste og mest revolterende motbydelige filmen som noensinne er laget. At den seiler under flagget “actionkomedie” bør noen forklare meg. Det aller, aller sykeste jeg i mitt liv har sett.

    På baksiden står det at dette er en actionkomedie. Jeg så bare den første halvtimen før jeg spydde. Greit for meg, men den burde blitt merket med noe langt annet. Partering av lik, gå løs på lik med øks og sag og partere opp kroppsdeler så blodet spruter er ikke helt komisk for min del.

    Ta det fra en som faktisk vet å sette pris på Lars von Trier og anser noen av disse for å være mesterverk.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>