«Repet»

Coup de Coeur

Repet (1948)

Alfred Hitchcocks Repet (1948) er kanskje ikke av hans mest kjente filmer, men likevel en av de jeg liker best. Den viser at The Master of Suspense ikke lar seg begrense av et kinkig premiss: hele handlingen utspiller seg i et tilnærmet uavbrutt tidsforløp, i én leilighet.

        Cat and mouse, cat and mouse! Which is the cat and which is the mouse?!

– Philip Morgan

Som Hitchcock gjør i så mange av sine filmer, leker han også i Repet med tilskueren allerede i det første klippet. De fleste lydfilmene hans starter i dagslys med lystig musikk, og også her ser vi en helt vanlig gate midt på dagen før det klippes inn i en mørk grufull stue. Allerede etter to minutter er tonen og formen satt for resten av filmen. Vi blir kastet inn i en situasjon hvor man må koble trådene selv. Introduksjonen avsluttes elegant når gardinene trekkes fra og vi ser byen, og den kryptiske eksposisjonen som følger setter opp et dystert plott. Denne filmen fasinerte meg allerede da jeg så den første gang som 15-åring. Måten spenningen ikke ligger i whodunit, men i spørsmålet om de vil bli tatt og hvordan fortellingen utvikler seg mot et uunngåelig klimaks.

Dramatisk start i «Repet».

Den hverdagslige åpningssekvensen reflekterer Hitchcocks tendens til humor i de mest morbide situasjoner. Dialogen og små øyeblikk er krydret med humor, og vi blir påminnet om (kanskje tydeligst her av alle hans filmer) at “det er bare en film“. Repet har ingen realisme over seg, heller ingen veldig filmete estetikk. Stilen følger teatret (manuset er en adaptasjon av skuespillet Ropes End), og karakterene stilles da også opp på teatralsk vis i bildet, vendt mot kamera, ofte med ryggen til personen de snakker til. Denne overtydeligheten tilgir jeg raskt fordi spillet fyker hurtig fra punkt til punkt, og som en detektiv blir man aktivisert av relasjonene og de ymse etiske spørsmål som stiger til overflaten.

Desto mer dialogen utfolder seg, desto tydeligere blir det at Friedrich Nietzsches übermensch-konsept driver de to hovedpersonene over kanten. Teorien Brandon (John Dall) fremmer, med personlig vekst og fokus på nuet uten å tenke på fortiden, er en skremmende tankegang. Ikke bare for hans medhjelper Philip (Farley Granger), men særlig for hans tidligere lærer, Rupert (James Stewart), som også deltar i selskapet og er selve inspirasjonskilden til Brandon og Philips dystre selvrealiseringsbehov. Rupert rystes av de to tidligere elevenes evne til faktisk å gjøre noe ut av teoriene han selv bruker som tulleprat. Guttenes filosofi er at moral ikke gjelder for de intellektuelle. Offeret var på vei til å forlove seg og ante fred og ingen fare. At mannen i gata kan havne i livsfare er klassisk Hitchcock, som i The Man Who Knew Too Much.

(f.v) Farley Granger, James Stewart og John Dall.

Hitchcock var en mester i å fylle scenene sine med detaljer, og mette fortellingen med både hendelser og visuelle hint. Karakterene er kanskje låst til én leilighet, men får ting å drive med mens dialogen strømmer: Middag, glass, bøker, piano. Det er mangfoldighet i bildene og flere glimt av MacGuffins, og spillet har ingen unødvendige pauser. En replikk fører til den neste og dybden i handlingen utvides konstant. Med et rom fullt av karakterer skiftes fokuset i intervaller, hovedpersonene kan være i bakgrunnen, ofte med overlappende dialog. Ulike nivåer av handling skjer samtidig, og her kommer Hitchcocks genistrek: kameraet som øye.

Alt i alt er Repet et teater, men Hitch flytter kameraet rundt på scenen og gjør handlingen levende og intim. Vi ser aldri to like kameravinkler, kameraet føres  rundt etter en presis plan og alle treffer de nye punktene perfekt. Filmens forløp varer kun over en ettermiddag/kveld, og lyset skifter således naturlig og forvandler den lettsindige feststemningen til en dramatisk avslutning. Noe som kan virke banalt enkelt idag – å flytte et kamera på dolly gjennom en leilighet – var på den tiden en ekstrem utfordring, da kameraene for fargefilm var enorme og tunge. Skuespillerne måtte tråkke over kabler, møbler måtte flyttes offscreen, vegger måtte rulles vekk og i tillegg ville Hitchcock gjøre de ti (!) klippene i filmen “usynlige”.

Under innspillingen av «Repet».

Dette løser de noen ganger ved å føre kameraet litt keitete helt inn i ryggen på en person eller bak et møbel for å gjøre bildet helt sort. Akkurat der klippes det, og så fortsetter kjøringen ut igjen i handlingen som om ingenting hadde skjedd. En annen teknikk var å klippe i spesielt effektive handlingspunkter, som i en plottavsløring. Resultatet, når resten av filmen føles så sammenhengende, er at klippet til et reaksjonsbilde blir dramatisk og personlig, og overgangen føles faktisk “usynlig”. Strukturen i handlingsforløpet, kombinert med kameraets motivasjon, gjør Repet til en interessant blanding av teater og oppslukende drama.

Hitchcocks evne til å fortelle historien visuelt i sine filmer er også tydelig her. Ettersom begrensningene ikke tillater ham å klippe inn til nærbilder i hytt og pine er alle kamerakjøringer gjennomtenkte og hensiktsmessige for historien. Mantraet show, don’t tell, som eksempelvis er tydelig i reaksjonsbildene av James Stewart i Vindu mot bakgården (1954), brukes flittig her i Repet. Hitchcock lykkes i å utvikle historien i dialogen samtidig som spenningen opprettholdes i det visuelle. Selv om det sjelden klippes til point of view fremstilles kameraet som en forlengelse av publikum, som i tråd med Hitchcocks tradisjon observerer det teatralske forløpet mer interaktivt. Filmens atmosfære blir levende, tross det teatrale aspektet, og det sies at Hitchcocks fokus under innspillingen lå mest på den tekniske og visuelle historiefortellingen.

Repet er kanskje Alfred Hitchcocks mest kompakte film. Den har en vågal struktur og en underliggende tematikk som i sin tid provoserte mange, men i mine øyne er dette en av de beste Hitchcock-filmene – nettopp fordi den tøyer grensene.

Hitchcock er hovedpersonen i Hitchcocks filmer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. C. sier:

    Kul film, helt klart.

  2. Ole_ sier:

    Flott film, men skulle ønske du ikke skrått den så høyt oppi skyene. Den er god, men …. Han har mange som er så mye bedre!

    Uansett, et av temaene som tas opp er homofili, noe som var meget vågalt på den tiden. Det blir aldri nevnt, men ligger og oser i filmens univers som gjør at vi hele tiden blir usikre på de egentlige motivene. Liker det!

    Bordwell har skrevet om denne filmen, og han begrunner de synlige klippene med at det var to filmfremvisere man vekslet mellom med filmrullene. Man kunne skjøte sammen to ruller, men så måtte man bytte fremviser. Derfor er det synlige kutt. Hitchcock bygde opp historien rundt disse breaksene – og derfor fremstår de som “usynlige”.

  3. Joakim Bech sier:

    Jeg ville hatt med i artikkelen på hvilken måte spenningen ligger i om de vil bli tatt for ugjerningen eller ikke. Jeg sier ikke noe om det her hvis artikkelens forfatter ikke ville skrive det fordi han mener det er en spoiler – men det er vel egentlig ikke det, når vi som seere hele tiden vet hvilken ugjerning de to hovedpersonene har begått? Så for meg ble det meningsløst å lese en artikkel om en av Hitchcocks beste filmer uten at selve midtpunktet – hovedårsaken – for spenningsnivået i filmen blir nevnt.

  4. Joakim Bech sier:

    Jeg ville hatt med i artikkelen på hvilken måte spenningen ligger i om de vil bli tatt for ugjerningen eller ikke. Jeg sier ikke noe om det her hvis artikkelens forfatter ikke ville skrive det fordi han mener det er en spoiler – men det er vel egentlig ikke det, når vi som seere hele tiden vet hvilken ugjerning de to hovedpersonene har begått? Så for meg ble det meningsløst å lese en artikkel om en av Hitchcocks beste filmer uten at selve hovedårsaken for spenningsnivået i filmen blir nevnt.

  5. Ole Jon Tveito sier:

    Morsomt å lese, og er helt enig i at dette er en svært bra og annerledes film, som jeg har brukt i undervisningsøyemed i flere år.
    Savner kanskje også at du nevner hvor sterk jobb skuespillerne i filmen gjør. Skuespillerne må spille som om det er et teaterstykke, men med filmmimikk, det vil si nedtonet i forhold til om den var spilt på en scene.
    Det er jo også en utrolig skuespillerprestasjon at filmen er gjort i “one-take- teknikk”.
    Er helt uenig i at dette er keitete kameraskifte, som du skriver. Det er derimot elegant!
    Hadde filmrullene vært lange nok til 90 minutter film, så hadde nok Hitchcock laget den i onetake, men her skjer kameraskifte elegant ved å skifte fremviser det det første kameraet går bak ryggen på en skuespiller, og fortsetter på ny fremviser.
    Nietzsche’s overmenneske-teori var en sterk samtidskommentar.
    En av Hitchcocks viktigste filmer, blant mange – jeg har et sterkt forhold til Hitchcocks verker. Svært inspirerende!

  6. Geir Jardar Olsen sier:

    Alle som noensinne ønsker å lage film bør sette seg ned og studere Hitchcocks filmer, det er filmskole nok i seg selv. Ytterst få av dagens filmskapere innser viktigheten i å fortelle FILM med BILDER. Hitch selv sa at en film er bra hvis du kan ta bort lyden og likevel forstå hva som skjer ut fra bildene. Hitchcock er min Gud, det er ingen over, ingen ved siden i min filmelskende verden, og ROPE er absolutt en veldig god film og et spennende “eksperiment”, men det er samtidig en av hans minst “hitchcockianske” filmer. For å virkelig studere mesteren, vil jeg heller anbefale filmer som f.eks. NOTORIOUS, REAR WINDOW, NORTH BY NORTHWEST, STRANGERS ON A TRAIN, PSYCHO, THE BIRDS, THE 39 STEPS eller VERTIGO, til å begynne med! Selv en middels Hitchcock-film (eks. THE PARADINE CASE og TORN CURTAIN) er bedre enn det de fleste andre filmskapere laget på samme tidspunkt. Kunne rablet i vei om filmhistoriens største geni i kunsten å fortelle en engasjerende historie med levende bilder, 99% av dagens filmskapere kunne lært masse av han om hvordan man underholder et publikum, men nå har jeg en date med hjemmekinoen min :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>