manedens-komponist-danny-elfman

Månedens komponist

Danny Elfman

Navn: Danny Elfman
Født: 29. mai, 1953
Aktuell med: The Next Three Days

Hvem: Amerikansk musiker og komponist. Startet sin musikalske karriere som vokalist og låtskriver for den særegne performance-truppen The Mystic Knights of the Oingo Boingo på midten av 70-tallet (og som på begynnelsen av 80-tallet morfet inn i bøljebandet Oingo Boingo). Tim Burton var blant fansen, og hyret ham til sin egen debutfilm Pee Wee’s Big Adventure (1984). Elfman ble A-listemateriale med Batman (1989), og har siden vært blant Hollywoods mest etterspurte komponister. Han har 4 Oscar-nominasjoner, men har selv uttalt at han hater prisutdelinger. Foruten Burton, har Elfman flere samarbeid med Gus van Sant, Sam Raimi og Martin Brest. De senere årene har han også skrevet  musikk for andre arenaer, deriblant flere konsertstykker.

Thor Joachims vurdering: Som denne Burton/Elfman-retrospektiven vel bekrefter, er det liten tvil om at Elfman er en av mine aller største favoritter, og jeg har da også klart å samle opp alt som kan krype og gå av soundtracks gjennom en tjueårsperiode. Kjærlighetsforholdet startet for alvor en gang på begynnelsen av 90-tallet, omtrent da Et førjulsmareritt (1993) – det som senere skulle bli emo-kulturens store hjertebarn – gikk på norske kinoer. Det var et eller annet med den mørke, melodiske melankolien kombinert med burlesk lekenhet som gikk rett hjem hos en søkende tenåring. Særlig de to første Batman-filmene, Edward Saksehånd (1990) og overnevnte førjulsmareritt ble kontinuerlig spilt på gutterommet.

Grovt sett kan man dele Elfmans lydbilde-historikk inn i tre perioder. Den første (ca. 1984-1995) er preget av hans to store inspirasjonskilder Nino Rota og Bernard Herrmann, men selvsagt med egne signaturelementer. Fra og med Brian de Palmas Mission: Impossible (1996), begynner det å bli mer kompleks orkestering; mye kontrapunkt og tematiske idéer som spilles samtidig og ovenpå hverandre – i det hele tatt ganske intenst. Spesielt tydelig er det kanskje i rekken av sci fi og superhelt-filmer på slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet (Men in Black, Spiderman, Hulk, Hellboy 2). Endelig er det tydelig å spore en tredje trend fra og med konsertstykket Serenada Schizophrana i 2005 – litt Philipp Glass-inspirert med en del repeterende ostinati og fragmenterte, delikate tonegrupper som nesten har en hypnotiserende kraft (Standard Operating Procedure, Milk, Alice in Wonderland).

Jeg vil alltid ha et spesielt forhold til den første perioden – den uforskammede konsonansen og lekenheten som det er umulig å ikke forelske seg i. Jeg synes også den siste perioden byr på mye interessant. Men mellomperioden sliter jeg med. Det blir rett og slett litt voldsomt når ørten messingblåsere skriker deg i øret i Mars Attacks! (1996) eller når du oversvømmes av bombastisk, melodramatisk skrekk i The Frighteners (1996) og Sleepy Hollow (1999). Det er hederlige unntak, selvsagt, men jeg foretrekker den mer underkuede, magiske, utforskende, melankolske Elfman som ofte bærer filmens mening på egne skuldre. Den ikoniske isdansen i Edward Saksehånd, for eksempel, som kommuniserer Edward (Johnny Depp) og Kims (Winona Ryder) forhold nesten utelukkende gjennom musikk. Der Edward ikke er i stand til å vise sin kjærlighet gjennom direkte berøring, benytter Elfman nennsom orkestering og korale partier som besvarer hverandre i det Kim like nennsomt berører isflakene som daler ned fra Edwards gigantiske isstatue. Kjærligheten kommuniseres indirekte gjennom rene audiovisuelle grep – uten dialog. Det er slike øyeblikk som ikke bare viser Elfmans fortellerglede, men også evne til å skape Det Store Filmøyeblikket gjennom sin musikk.

Det jeg har hørt av Paul HaggisThe Next Three Days virker svært lovende. Her finner du det tekstur-baserte uttrykket han har fått sansen for i det siste, med flere delikate synth grooves. Det er kanskje tvilsomt om den blir like hjemsøkende som Mark Ishams musikk til Crash (2004) – forøvrig en av tidenes beste synth-soundtracks – men det er tydelig at den har Elfmans unike vri på Haggis’ foretrukne musikalske innfallsvinkel. Mer av dette, Mr. Elfman, og mindre superhelter!

Tre soundtrack-anbefalinger:

Edward Saksehånd (1990), Et førjulsmareritt (1993), Standard Operating Procedure (2008)

Musikk-klipp: The Ice Dance fra Edward Scissorhands (1990):

Lytt til Danny Elfman hos Spotify (klikk for å åpne):

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>