I kinoaktuelle The Amazing Spider-Man 2 benytter komponist Hans Zimmer igjen anledningen til å overraske publikum – denne gangen med et partitur som delvis refererer tidligere arbeider og delvis presenterer nye og fascinerende idéer i et filmmusikk-landskap som stort sett er preget av hans egen enorme innflytelse.

For å ta et eksempel: I en episode av NRK-programmet QuizDan for noen måneder siden fikk deltagerne i oppgave å gjenkjenne komponisten bak noen musikkstykker, fremført på solo fiolin. Et av disse stykkene var temaet fra Schindlers Liste. Alternativene som ble oppgitt for seerne var John Williams, Ennio Morricone og Hans Zimmer. For meg var dette en slags sementering av noe jeg har antatt lenge – at Hans Zimmer nå er like kjent på folkemunne her til lands som de to andre ikoniske superveteranene.

Zimmers innflytelse på samtidens filmmusikk – spesielt i mer kommersiell, actiondrevet film – er helt enorm. Både hans eget lydbilde og komponistene som jobber for ham i selskapet Remote Control bidrar til utviklingen. (Les mer om dette samarbeidet i denne artikkelen fra 2010.) Konsekvensen av Zimmers posisjon er at han hele tiden må utfordre seg selv og sine lydlandskaper – hvordan kan han bryte ny grunn uten å kompromittere egne varemerker? The Amazing Spider-Man 2 er et godt eksempel på komponistens kreativitet i et slikt perspektiv.

Filmen som helhet er svært ujevn. Den preges av et haltende manus, spesielt knyttet til akt-inndeling og dialog, og toneforvirring i skuespillerprestasjoner (fra Andrew Garfield og Emma Stones mumblecore-aktige interaksjon til Martin Csokas‘ og Paul Giamattis grenseløst campy rolletolkninger). På den andre siden tilbyr filmen noen fantastiske actiontablåer, med nydelig bruk av bullet time og mer virkelighetsnær virtuell fotografi enn i for eksempel Sam Raimis Spider-Man-trilogi. Og ja: Musikken i The Amazing Spider-Man 2 tilhører selvsagt de gode aspektene.

Zimmer har tatt over stafettpinnen etter James Horner, som satte toner til første film i denne reboot-serien. Selv om disse i utgangspunktet er to veldig forskjellige komponister, finnes det likhetstrekk. Horners musikk hadde allerede et Zimmer-preg (mer eller mindre valgfritt) i The Amazing Spider-Man, mens deler av Zimmers musikk til oppfølgeren bærer tydelig preg av et mer tradisjonelt, symfonisk landskap. Kanskje spesielt gjelder dette hovedtemaet for Spider-Man selv – et vidløftig, Copland-inspirert tema for solo trompet, fremført av selveste Arturo Sandoval. Men der slutter vel også likheten.

Mye av musikken smyger seg innom velkjente populærmusikalske uttrykk – noen ganger tilnærmet deep house, noen ganger svevende synthteksturer og noen ganger indierock-aktige gitarriff (med Johnny Marr fra The Smiths i en fremtredende rolle). Det finnes naturligvis innslag av Zimmers velkjente ostinater og ‘dommedagshorn’ som ble popularisert etter Inception, men de har ikke førersetet denne gangen. Antydninger til dubstep finnes det også, men gjort på snedig vis. Ofte sammenfaller de forlengede akkordene og den haltende rytmen med Electros elektroniske stunts; med andre ord er det en slags lyd- og musikksymbiose (diegetisk og ikke-diegetisk) som understreker rollefigurens superkrefter og ødeleggelser. Dubstep er ganske overbrukt nå til dags, men jeg aldri sett den brukt på denne måten før.

Electro (Jamie Foxx).

Det mest slående elementet er allikevel temaet for Jamie Foxx‘s Electro-skurk. Det insisterende, minimalistiske motivet surrer og går gjennom hele filmen i et forsøk på å speile Electros paranoia. I det lave registeret mumler noen (medkomponist Pharrell Williams?) et par intense strofer om igjen og om igjen – en slags salig blanding av technorap, Sparks, Chess og Maurice Ravels Bolero. Nydelig:

Can’t Ignore the Paranoia.
Something Slipping.
Mind Distracting, Agony Inside Of Me.
My Pulse Is Racing Mental Torture, Self Destroyer.

Zimmer forsøkte noe av det samme med det kjente «Deshi Basara»-riffet i The Dark Knight Rises, men nå tas det til et helt annet nivå. Med andre ord blir det en slags musikalsk kontrastering mellom det mer intime kammerlandskapet for Peter Parkers privatliv, hans Copland-heroiske eskapader som Spider-Man og Electros forstyrrende technomørke. Disse tre delene glir elegant inn og ut av hverandre, og selv om musikken hele tiden må konkurrere med høye lydeffekter i miksen, gir det filmen en betydelig mer markant audiovisuell identitet enn det den strengt tatt fortjener.

Nok en gang bruker Zimmer sin bakgrunn fra popmusikk til å smi et ekstremt veldreid og nyskapende partitur, denne gang i samarbeid med den løst sammensatte supergruppen «The Magnificent Six» som i tillegg til Marr og Williams blant annet utgjør Michael Einziger fra Incobus, Dave Stewart fra Eurythmics og den nederlandske super-DJ’en Junkie XL. Alicia Keys og Kendrick Lamar har han også fått ombord, med sangen «It’s On Again».

Soundtracket er blant annet tilgjengelig på Spotify, men jeg vil også anbefale den ferske videoen fra Yahoo under. Akkurat som Batman-filmene og Inception, ble det også nå arrangert en kort konsert i forbindelse med premieren i New York med alle utøverne tilstede. Verdt å sjekke ut!

*