magisk-mageplask-i-alle-mine-kjaere

Omtale

Magisk mageplask i Alle mine kjære

«Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg ble myrda den 6. desember 1973».

Slik åpner Alice Sebolds suksessbok, Alle mine kjære (The Lovely Bones), i nynorsk utgave. Fra første setning får vi smaken av det særegne universet og fortellerperspektivet som forfatter Sebold fortsetter å rendyrke utover i den mangefasetterte romanen. Om jenta som fra himmelen følger familiens videre liv på jorda. Om den rådville etterforskningen, og om Susies refleksjoner fra den andre siden.

Dette er altså utgangspunktet for adaptasjonen vi så forventningsfullt har sett frem til – forventninger som ble ytterligere forsterket etter valg av regissør. For med Peter Jackson i registolen svevde umiddelbart tankene til hans håndtering av en lignende mørk tematikk i den tidvis briljante Heavenly Creatures fra 1994. Og naturligvis også hans visuelle hånd som kunstnerisk arkitekt av Ringenes herre. I Alle mine kjære skulle han få uttrykke seg i to verdener samtidig: fantasirikt og visuelt storslått i himmelriket, og med en menneskelig nærhet i det relasjonelle dramaet på jorden. På papiret virket den newzealandske filmskaperen som det naturlige valget til å filmatisere denne boka og disse dimensjonene, som mange hevdet ikke lot seg filmatisere av noen.

Og kanskje hadde de rett. Peter Jacksons Alle mine kjære er dessverre en film med veldig tydelige problemer, som i all hovedsak må tilskrives regissør Jacksons manglende vilje til å holde fokus.

Kontrasten mellom det jordnære og himmelske, som skal gi historien sin forfriskende særegenhet, blir isteden kjernen i det filmatiske kaoset som gjør Alle mine kjære til en smått frustrerende filmopplevelse. Frustrerende fordi Jackson til tider er på sporet av noe interessant og spennende, bare for å bryte det ned i neste scene. Det hele føles oppstykket og veldig lite smidig klippet. Karakterene blir ikke menneskelig interessante, og Jackson unngår den mørke dybden som ligger i boka og gir fortellingen en mer varig melodi. Skuespillerne gis heller ikke tid og rom til å skape de fascinerende skikkelsene vi har lest om. Saoirse Ronan er riktignok både flink og sjarmerende som Susie, men blir en uutnyttet kapasitet siden Jackson neglisjerer alt av karakterdybde. Således fungerer hun dårlig som hovedperson. Verst er likevel fremstillingen av de to voksne kvinnerollene, moren spilt av Rachel Weisz og bestemoren spilt av Susan Sarandon, som like gjerne kunne vært skrevet ut av manus. Det finnes ikke nyanser, motivasjon eller funksjon for noen av dem i adaptasjonen, og solide skuespillere som Weisz og Sarandon står nærmest sjanseløse tilbake. Sistnevnte reduseres sågar til en veldig feilplassert comic relief, forøvrig en karakter som ut fra originalverket burde ha stort potensial i fortellingen. Selv Mark Wahlberg, som i et sjeldent tilfelle er på sporet av en solid tolkning i den innbitte farsrollen, fratas alle muligheter av et manus som kjemper mot ham.

Jackson har sagt mye fint om hvordan romanen traff ham emosjonelt, og at det var der han fant drivkraften for filmatiseringen. Derfor er det påfallende å se historiens emosjonelle dimensjon komme så svakt frem i den endelige versjonen. Karakterene flyttes isteden rundt som mer eller mindre motivasjonsløse brikker av en filmskaper langt mer opptatt av å skape flott CGI. Isolert sett klarer han forsåvidt å trylle frem billedlig magi i enkeltscener, men sydd inn i historien som helhet tar det for stor plass – og det blir blokkerende for det som burde være hjertet i historien: fortellingen om menneskene. Det unike fortellerperspektivet skulle være det forfriskende krydderet, ikke det overskyggende irritasjonsmomentet som tar oss ut av historien.

For det er en fengslende historie her. Og hadde Jackson rendyrket filmen som en psykologisk thriller, er det ikke umulig han kunne landet dette med solid stilkarakter. Det er segmenter i Alle mine kjære som får meg til å tenke på David Finchers mesterlige Zodiac, i dempet 70-tallsestetikk og den besettende drapsgåten som driver karakterene som en mare. Mye fordi den psykopatiske naboen og drapsmannen, spilt til Oscar-nominasjon av Stanley Tucci, er uhyre effektiv som karakter. Men også fordi Peter Jackson faktisk viser talent som thrillerskaper.

Samtidig er det noen fine øyeblikk av menneskelige relasjoner tidlig i filmen, men Jackson er altfor lite bevisst på å la det utvikle seg. Dessverre, for det menneskelige samspillet og den jordnære stemningen som pirkes frem av familiens traumatiske hverdag, er både vond og vakker å se på. Sekvensene fra det abstrakte himmelriket kommer på sin side med en frisk originalitet – i tillegg til å by på Saoirse Ronans nydelige nærvær – men er samtidig fryktelig uengasjerende og enda verre; det korrumperer filmens virkelige kvaliteter og hakker historien unødig opp til en lite rytmisk og veldig usammenhengende filmopplevelse. Spesielt ille blir det mot slutten, hvor krimplottet treffer et pirrende klimaks, men hvor Jackson ut av det blå isteden begynne å dvele ved Susies magiske verden og drukner filmen i grell CGI-bruk. Sluttscenen er rett og slett en flau datagenerert oppvisning – og medvirker til at filmen ender som et ubehagelig magisk mageplask.

Og dermed ble en potensiell unik film, isteden noe veldig forglemmelig.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Peter Jackson går i den grusomme fellen å fremstille etterlivet som en løpetur i Boris Vallejos samlede verker i stedet for å skape noe mer distansert som kunne hjulpet publikum til selv å skape bildene i sitt eget hode. For meg er dette en historie som skriker etter en mer subtil og ikke minst mer karaktersterk fortellerstruktur. I stedet har den endt opp som en litt obskur tur i lalaland.

    Stanley Tucci gjør en av sine bedre roller, men fokuset på ham er for lite og hver gang filmen nærmer seg noe emosjonelt så blir vi kastet inn flåsete kitch og snurrig kamerabruk.

    I så måte er ikke filmen en forglemmelig opplevelse. Den er rett og slett ekstremt dårlig. Slikt glemmer man ikke med det første…

  2. Karsten M. sier:

    Lave forventninger ledet til dempet skuffelse. Må bare si meg helt enig med Trond.

    Jackson bommer, ganske enkelt. Alle ledd overfortelles, og stemning uteblir. Alice Sebolds tekst var et passende format for denne historien; man kunne virkelig forestille seg det hele. Gjenfortalt på film, med langt flere virkemidler tilgjengelig, krever det en ekstrem disiplin overfor publikum, noe filmskaperne dessverre ikke lykkes med. Så i motsetning til i boken, ble jeg nå stående uengasjert på sidelinjen som et gjespende vitne til hardtarbeidende skuespillere og insisterende visuelle og auditive effekter – som ledet ingensteds.

    Jeg kan varmt anbefale romanen, som virkelig ga meg en medrivende opplevelse. Og så tipper jeg Peter Jackson også selv vet at denne var en miss – så kommer han sterkere tilbake neste gang.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>