adaptation-2002

Coup de Coeur

Adaptation. (2002)

Den første setningen i Adaptation. treffer meg i nervene hver gang. «Do I have an original thought in my head?,» nærmest hvisker stemmen til hovedfiguren Charlie Kaufman (Nicolas Cage), etterfulgt av en minuttlang indre monolog om ensomheten i forfattersjelen som befinner seg ved det blanke ark. Et nydelig stykke voice-over, lyrisk som et dikt i seg selv. Tonen settes for hva vi har i vente.

Passende nok har jeg stilt meg det samme spørsmålet i arbeidet med denne teksten. Ideen bak Coup de Cœur er å gi filmene vi elsker et format der hveten skilles fra klinten. Men dermed heves også kravet til meg som skribent; hvordan artikulerer jeg min kjærlighet til Adaptation. slik at både jeg og andre fans av filmen gjenkjenner følelsen? Jeg ser den enda en gang, og fylles av håp. Filmen er sin tittel. En bokstavelig adaptasjon, som i en overraskende lite forvirrende fortellerstrøm handler om både det den handler om og skaperprosessen bak det den handler om. Ekkoet klinger; «Har jeg en original tanke i hodet?». Kan samme meta-grep brukes til denne teksten om filmen?

Nei, jeg vet godt at Charlie Kaufmans kreative prosess er syv mil mer interessant enn min egen. 1 Helt siden jeg så Adaptation. første gang på kino, har jeg hatt et stimulerende intellektuelt forhold til dens idéverden og ikke minst tematikk, som jeg vil si er noe så ambisiøst som skaperverk -- i ordets mange betydninger. Men egentlig er filmen så fantastisk god fordi den får oss med på en engasjerende historie; om ensomme, usikre mennesker som finner håp i hverandre. Jeg ble naturlig nok først fascinert av Kaufmans briljante meta-struktur, perfekt konstruert som den er, men Adaptation. er nesten enda sterkere som emosjonell opplevelse -- etter hvert som jeg lar meg føre hen av menneskene i den.

Karakteren Charlie Kaufman oppdager gradvis, i sin strevsomme prosess med å skrive en film som skal handle om blomster, at han selv, hans tvillingbror Donald, journalisten Susan Orlean (Meryl Streep) og orkidétyven John Laroche (Chris Cooper) alle er sørgmodige personer som søker etter den samme tryggheten og bekreftelsen. De finner det i hverandre; Charlie og Donald, Susan og John. Og dette lykkes rent fortellermessig på grunn av den rikholdige humanisme manusforfatter Charlie Kaufman og regissør Spike Jonze fyller sin (overflatisk sett) konseptuelle film med. Jonze og skuespillerne beviser at de forstår Kaufmans intensjoner, og Cage, Streep og Cooper leverer alle sublime rolletolkninger i denne filmen -- sistnevnte ble belønnet med en Oscar. Møtet mellom fengende ideer og tredimensjonale, gjenkjennelige mennesketyper er hva som gjør de beste av Kaufmans filmer til så verdifulle filmopplevelser, og da Adaptation. i særdeleshet.

«And why the fuck are you wasting my two precious hours with your movie? I don’t have any use for it! I don’t have any bloody use for it!,» skriker manusguru Robert McKee (Brian Cox) i den gnistrende scenen ovenfor -- som paradoksalt nok er avgjørende for forløsningen på karakteren Charlie Kaufmans skrivesperre, og som understreker den herlige selvironien som finnes i filmens metadimensjon. Og med sluttakten i Adaptation. solid bygget rundt guruens dramaturgiske klisjeer, besvarer Kaufman i filmen sitt eget retoriske spørsmål: Ja, det finnes en original tanke i ditt hode. Men du kan ikke oppdage den alene.

Akkurat slik som en filmopplevelse sjelden er et minne du har alene. Vi ser kanskje filmene hver for oss, men måten vi husker dem på påvirkes av andre. Som at jeg her i denne teksten deler mine tanker med dere. Adaptation. er en film som får meg til å tenke større om de små vanskelige spørsmål, og som forteller meg at hvor enn strevsomt det er å skape en original idé for å løse et problem, så er det verdt det. Når ideen endelig kommer, så er all smerten på veien samlet til noe godt. Og akkurat det synes jeg denne filmen fanger inn bedre enn noen annen.

[1] Men jeg har forsøkt det: Da filmen hadde norsk premiere i 2003 skrev jeg en anmeldelse for FilmListen.no hvor jeg anvendte Kaufmans meta-grep, og gjorde anmelderens egen skriveprosess til anmeldelsens struktur. Kanskje like greit at teksten ikke er online for hyperlinking.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Yrjan Lund sier:

    Artig å lese. Adaptation er en av mine største filmopplevelser også.

  2. Frode Andersen sier:

    Kudos! Denne kommentaren er skrevet før jeg har lest et ord, jeg bare elsker den filmen og alle nivåene! :-)

  3. Frode Andersen sier:

    Fin artikkel. Kan vi trykke opp denne setningen på et digert skilt vi henger over inngangsdøra på filmskolen: “Ja, det finnes en original tanke i ditt hode. Men du kan ikke oppdage den alene!” (mitt utropstegn)?

  4. Hyggelig å høre, Frode. Trykk gjerne opp sitatet! Jeg synes forøvrig scenen her med Brian Cox som Robert McKee burde vises når studenter ankommer til sin første dag på filmskole, hvor enn i verden det er. Filmer som ikke vet hva de handler om? I don’t have any bloody use for it!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>