Summertime (1955)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. David Leans Summertime (1955) vises fra og med torsdag 26. mars i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Vakrere by enn Venezia skal man lete lenge etter, og aldri har Venezia vært vakrere på film enn i David Leans sjarmerende og sødmefylte romanse Summertime fra 1955.

Etter en fargerik fortekstsekvens, med postkortestetiske pek til hva slags fortelling vi har i vente, går Summertime rett på sak i første bilde: Orientekspressens damplokomotiv krysser Laguna Veneta. Ombord i toget møter vi den alenereisende, middelaldrende Jane Hudson (Katharine Hepburn), en amerikansk kvinne som er på vei inn i livets andre akt. Hun skal til drømmebyen Venezia på en etterlengtet ferie, men vet ikke hvor lenge reisen vil vare. Kanskje vil hun få oppleve noe som kan igangsette et nytt kapittel i livet?

Venezias skjønnhet truer med å gi Jane Hudson akutt Stendhals syndrom før hun har rukket å sette ned koffertene sine på det idylliske lille Pensione Fiorini, for Katharine Hepburns ansikt artikulerer akkurat den følelsen, av at altfor mange inntrykk kjemper om oppmerksomheten. Men når støyen endelig stilner, og kanalenes gondoler glir uinteresserte forbi henne, senker den fredelige feriefølelsen seg, og Jane merker at noe ligger i luften.

En ro. En frisk bris. En kaffe på Markusplassen. Venezias blomstrende romantikk venter ikke lenge med å gi henne røde roser i kinnene. En forsiktig blikkveskling blir til et raskt hjerteslag, og før vi vet ordet av det er scenen satt for en romantisk historie av den gode, gamle sorten.

«Summertime»
«Summertime»

David Lean er mest berømt for sitt episke mesterverk Lawrence of Arabia (1962), men viste allerede i 1945 med Brief Encounter at han behersker de små, romantiske fortellingene med samme filmatiske fintfølelse. Summertime er et utmerket uttrykk for begge disse kvalitetene hos Lean – han fanger både inn det storslåtte, ved å ikke fornekte seg skjønnheten i Venezias bylandskap, og det nære, ved å fokusere dramaet på Jane Hudson mer enn utenforstående begivenheter.

Sørgelig nok er Summertime den siste av Leans filmer som anla en slik intim atmosfære rundt sin beretning, for allerede i sin neste film, Broen over Kwai (1957), og i resten av karrieren som fulgte, var det episke produksjoner som opptok Leans tid, frem til og med hans siste film A Passage to India (1984). Ingenting galt med David Leans episke filmer, men det er synd at hans egenskaper som portrettør av mindre mellommenneskelige romantiske dramaer ikke alltid identifiseres som en likeverdig slektning til det episke når retningene i Leans filmografi sammenlignes.

«Summertime»
«Summertime»

Summertime er en vennlig og myk film, som stryker deg med hårene. Et usigelig vakkert Venezia-portrett og en melankolsk skildring av en kvinne som i fremmede omgivelser håper på en ny start. (Ikke ulikt Joanna Hoggs debutfilm Unrelated (2007), der Toscana er rammen for en lignende historie.) I all sin letthet og skjønnhet er likevel ikke Summertime en film som kan beskyldes for å være overfladisk eller forenklende; den viser oss Jane Hudsons ensomhet i samme åndedrag som den puster farger og musikk inn i tilværelsen hennes. David Lean iscenesetter ikke bare Venezia i solglans, men viser også de beksorte skyggene som gjør kanalene og piazzaene til skremmende abstraksjoner om natten.

Og det er i balansen mellom disse to punktene – det vakre og det mørke, det skjønne og det såre – at Lean skaper en helt egen stemning i Summertime. Etter varmen fra et kyss, kommer forventninger og skuffelse. Etter drømmen om et nytt liv, kommer følelsen av å våkne opp til virkeligheten. Disse motsetningene ligger i romantikkens natur, kan man si, og Jane Hudson får føle det på kroppen.

Etter å ha tatt et glass på Markusplassen (Piazza San Marco) veksler Jane et kort, men ladet blikk med mannen ved bordet bak henne, og som et resultat av den type tilfeldigheter som egner seg så godt for filmhistorier, er Renato de Rossi (Rossano Brazzi) den samme mannen som dagen etter jobber i en antikvitetsforretning hun besøker. Med den direkte ærligheten som kun en italiensk førsteelsker kan komme unna med, fortryller Renato seg inn i hjertet til Jane, med dertilhørende konsekvenser.

«Summertime»
Katharine Hepburn som Jane Hudson.

Romansen mellom Jane og Renato er ikke det mest originale elementet i Summertime, men i all sin rettlinjede og klisjéfulle tydelighet, bygger denne relasjonens forutsigbarhet bro til realismen i et annet begrep: ferieflørten. Filmen gjør det rimelig klart – på høyst umoderne, men anakronistisk sett litt interessant 1955-vis – at italienske menn byr på en europeisk sensualitet og sjarme som stive og innbitte amerikanske kvinner vekkes til live av. Ulrich Seidls film Paradis: Kjærlighet (2013), som handler om middelaldrende europeiske kvinners søken etter kjærlighet i sexturismens Afrika, blir den kontemporære varianten. Og i ekkoet av den sammenligningen, blir Summertime som en barnebok å regne, med sine forsiktige antydninger og respektfulle bildespråk.

Innpakket i den behagelige flyten gjennom Venezias postkortatmosfære har likevel David Leans film en tematisk nerve bortenfor romantikken, og Jane Hudsons intelligente no nonsense-personlighet levendegjøres av Katharine Hepburn med såpass karisma og emosjonell autoritet at filmen stiger opp og forbi klisjeen den sogner til.

Summertime handler når alt kommer til alt om hvordan vi gjennom å hengi oss til andre mennesker, om enn bare for en natt, kan nøste opp floken i oss selv. Jane Hudson har ikke kommet til Venezia for å finne kjærligheten, men Venezia og kjærligheten finner henne. Dette narrative maktforholdet er en viktig presisering, for Hepburns selvstendige troverdighet kan ikke fratas henne av en bløt romanse. Når Jane Hudson likevel lar seg bergta ev en italiensk sjarmør, er det ikke fordi hun lar integriteten forsvinne med første og beste gondol. For å leke litt med semantikk: Romantikken er for henne både Rom og antikk; hun er på en tidsreise, der følelser fra oldtiden kan utradere noe stivt og proteksjonistisk som har vokst frem i henne i det moderne, hektiske Amerika.

Slik tolker i alle fall jeg Hepburns uttrykk for hvem Jane egentlig er, og hvordan hun lar romantikken – som i Summertime er av den gammeldagse, uironiske sorten – gripe om henne som en varm sommerdag. Vi får følge utviklingen av sinnstilstanden hennes, og når toget igjen forlater stasjonen, ser vi i hver nyanse av Hepburns ansikt, at noe har endret seg.

Kanskje har hun virkelig funnet kjærligheten; kanskje er det mer enn nok at romantikken har virket inn på henne. Vi får heldigvis ikke svaret i Summertime, som vet å si The End på rett tidspunkt.

«Summertime»