Martins topp 10, 2009
Tribal Sci-Fi. Lord of The Rings møter Danser med Ulver møter Aliens. Først etter å ha opplevd James Camerons nye episke megaproduksjon i lengdeformat aner vi hvorfor det var vanskelig å få magien (og ja, dette er virkelig filmmagi i særklasse) til å skinne gjennom i trailerne. Det er jo, som vi alle merket, ikke lett å gire seg opp over blå jungeldvelende dataspillfigurer når de blir servert oss i kjappe småklipp. Men i fullversjon er Avatar ikke bare et episk, moralsk og arketypisk eventyr fortalt med pompøs over-the-top cameronsk selvsikkerhet. Filmen står også som et teknologisk manifest. Jeg tillater meg faktisk å le og gråte med disse Na’Viene som om de var kjøtt og blod. Og vi får servert filmhistoriens første troverdige CG-kyss! Avatar er i det hele tatt en herlig passende tittel på en forestilling der de viktigste rollene besettes via motion capture, mens fjernstyring av syntetisk fremstilte kropper er sentralt handlingselement. Jeg innrømmer at årets mest spektakulære filmopplevelse gjør ekstra inntrykk nettopp på grunn av sitt spetakkel, men så er dette også blockbuster av et helt annet dramatisk kaliber enn det vi får servert fra McG, Bay og Emmerich. Avatar er i sannhet fantastisk, og det sier jeg selv etter å bare ha sett den på 35mm, uten 3D-briller.
Avatar til tross, Duncan Jones’ spillefilmdebut minner oss på at man ikke trenger å sprenge eller rendere bort hundrevis av millioner for å lage solid idébasert Sci-Fi. Manus er smart og kompakt, regien stram, stemningen klam og klaustrofobisk. Moon er en perfekt sjangerfilm: spennende, eskapistisk, refererende, original, lekker, tankevekkende og dagsaktuell.
Michael Hanekes mesterlige film om ondskap og tapt uskyld er liker vakker og velspilt som den er ubehagelig innsiktfull og dagsaktuell.
Etter hjernedøde megafloskler som T4 og T2:ROTF, trengte vi virkelig en frisk vri på science fiction-sjangeren. Og det var ikke vanskelig å falle pladask for denne usedanlig spreke satiren, som heldigvis rommer mer enn nok sjarm, humor og oppfinnsomhet til å kompensere for en litt bristende sisteakt.
Nok en stein i skoen fra von Trier, som legger en klam hånd rundt den såre menneskepsyken og klemmer til så det spruter i et uforglemmelig sjelegranskende mareritt av en film.
Den parisiske skolelæreren François Bégaudeau spiller seg selv i filmatiseringen av sin egen roman Entre les murs, under nærmest dokumentarisk regi av Laurent Cantet. Resultatet er en av årets mest hjertefølte, ærlige og såre filmopplevelser.
Det er så vi virkelig føler sjokkbølgene i ryggmargen, støvet i øynene og svetten nedover ryggen i action-spesialist Kathryn Bigelows eksplosive Irak-film. Den første timen er nok bedre enn den andre, men adrenalin-rushet sitter uansett igjen til langt etter rulleteksten.
Det er sannelig godt å ha actionkonge John Woo tilbake der han hører hjemme – i Hong Kong (skjønt, ikke et vondt ord om Face/Off). Red Cliff er den kinesiske versjonen av historien om den lille galliske landsbyen som holdt igjen mot uovervinnelige odds, og kan sees på som en slags filmatisering av Sun Tsus “The Art of War”. Merk at det finnes to versjoner av denne filmen: Originalversjonen (special edition) er på nesten fem timer, og er den eneste jeg har sett, mens en nedstrippet variant på 2 t 21 min ble satt opp på kino i Norge.
Usedvanlig morsom, velskrevet og velspilt politisk satire, som treffer et sted midt mellom Ja vel, Statsråd og Dr. Strangelove.
Kaufman regisserer Kaufman, og det hele blir nesten så selvinnsnirklende og sært at det tipper over. Men bare nesten. For Synecdoche, New York er kanskje den av årets kinofilmer jeg gleder meg aller mest til å se igjen på hjemmekino, nettopp fordi den er så rik og mystisk.
De som nesten nådde opp:
Changeling, Hunger, Inglourious Basterds, Man on Wire, Rachel Getting Married, Still Walking, Watchmen, We Live in Public, The Wrestler
Kudos for The Fall!
Skulle gjerne hatt den med på min liste, men den kom aldri på kino i Norge. Og dvd-en ble vel sluppet i fjor. Hvis jeg tar feil, får jeg bare ydmykt beklage.
Den er i alle fall en fabelaktig film – eventyrlig, annerledes og storslått – som alle burde se!
The Fall ble presentert på BIFF i 2008 og fikk strålende mottakelse av publikum. En estetisk nytelse!
Hva med en topp-10 liste over tiåret?
Tor: Fint å se at flere er enige!
Robin: Det kommer! Topp 100, faktisk!
Claire Denis kommer til TIFF i januar, der blir det retrospektiv, godt å høre at årets film falt i smak!
1. The Hurt Locker
At det måtte en kvinne til for å lage den beste Irak filmen, er pussig og logisk på en gang.
2. Rachel getting married
Andreplassen går til hjerteskjærende og årets mest overbevisende skuespill.
3. Upperdog
Noen klarer å lage film i Norge med unge mennesker i rollebesetningen som tar sin egen historie seriøst. Endelig.
4. Anvil! The Story of Anvil
Årets morsomste dokumentar.
5. Un conte de Noël (En Julefortelling)
Egentlig en 08 film, men nådde meg nå først i 2009. Fantastisk drama fra Frankrike.
6. Doubt
Kammerspill av rang som følelsemessig setter en på plass.
7. In the Loop
Sjeldent har så mange banneord vært så morsomt. Tar det politiske spill på kornet.
8. Sleep Furiously
God dokumentar fra Storbritannia
9. Slumdog Millionare
Fabelen til Danny Boyle er like fantastisk gang på gang.
10. Vicky Cristina Barcelona
Woody Allen finner endelig formen i en storslagen dramakomedie. Alt lukter spansk i denne.
Jeg bare lurer på hvorfor ingen av dere har tatt med Frost/Nixon som forøvrig er en veldig bra film og burde være på hvilken som helst liste over årets beste filmer. Den kom ut i februar 2009 her til lands og jeg synes det er veldig rart at ingen av dere har den med. Er det fordi dere regner den som en 2008 film?
Hvor er The Wrestler? Hadde jo norgespremiere i år.
TAKEN er den beste filmen fra 2009. skjønner ikke hvordan dere klarer å glemme den??????????
Må da si at Watchmen og The Curious Case of Benjamin Button var mye bedre enn Slumdog Millionaire, hvordan var dens historie så mye mer engansjerende enn disse?
Forrøvrig gleder jeg meg til å se Det Hvite Båndet, har ikke hatt anledning til å se den ennå og den ser virkelig fantastisk ut, håper den fremdeles er på kino når jeg kommer tilbake til Oslo.
@boby Jeg har med “Taken” på min liste ;-) Herlig film.
Trond Grøtteland – det var nok ikke så mye interesse for Frost/Nixon her på berget. Selv synes jeg den faktisk var direkte dårlig. Martin Larsen – Et par fans av The Wrestler på Montages, jeg synes den var ganske klisjéfylt og uengasjerende.
The Wrestler klisjéfylt og uengasjerende? Samtidig elsket dere klisjéorgien Avatar. Blir ikke alltid like klok på smaken deres…
Husk nå at Montages ikke har en definert, felles smak. Det ville vært like absurd som det ville vært kjedelig. Selv syntes jeg The Wrestler var en veldig god, rørende, nydelig spilt film, som dessverre svant litt hen i meg i etterkant. Derfor fikk den ikke plass blant de aller beste – og det tyder vel bare på et veldig sterkt år :) Frost /Nixon var velskrevet, velspilt, bunnsolid underholdning, men et ganske dvaskt stykke kunst. Den gangen Ron Howard makter å lage noe virkelig minneverdig, skal jeg sprette champagneflasker!
Lars Ole: Ja, selvfølgelig skjønner jeg at dere skribenter har forskjellig smak. Var vel ment som et lite pek mot den unisone elsken Avatar har fått hos dere. Men forøvrig fint å se variasjon i listene her.
Har faktisk ikke sett The Wrestler siden TIFF ifjor, så kan ikke akkurat si bastant at det er en fantastisk film. Men den grep meg og jeg tenkte faktisk veldig mye på den i etterkant. Fortjener et gjensyn snarlig.
Ang. Frost/Nixon så er jeg helt enig. Ron Howard er rimelig forutsigbar og, for å bruke et engelsk uttrykk, “bland”.
Joda jeg skjønner veldig godt det som blir sagt angående Frost/Nixon og Ron Howard. Man kan si hva man vil om enkelte filmer men å kalle Frost/Nixon forutsigbar er å skyte seg selv litt i leggen. De fleste av oss kjenner til dette intervjuet og hva Nixon har feilet på så vi vet alle hva som kommer til å bli fortalt, men jeg synes det er gjort på en veldig enkel og elegant måte som funker samtidig så er det ikke alle filmer som trenger å være kunst for bli minneverdig.
Filmer som Avatar og Star Trek skiller seg fra dårlige blockbustere som Transformers og X-Men: Wolverine men å kalle Avatar eller Star Trek for noen av de beste filmene fra i fjor er veldig opp til hver enkelt. Man blir imponert over det visuelle og velfortalte historier med mye action og underholdning. Men for å ta Avatar som et eksempel så må man se bort i fra det flate og kjedelige skuespillet, de dårlige replikkene, de latterlige tilfeldigehetene, det forutsigbare plottet(er lett å vite hva som kommer rundt hvert hjørne før det skjer) og det naive underligende budskapet(samtidskritikken) for å kunne la seg rive med i det spektakulære effekt og actionfylte historien. Jeg likte Avatar men å kalle den årets beste film er for meg helt latterlig kanskje den mest underholdene og unike kino-opplevelsen og dersom det teller mest så er jeg kanskje enig i at den skiller seg ut. Men vi har alle våre meninger og forskjellige favoritter.
Jeg ser spesielt frem til Das Weisse Band som ser veldig bra ut og The Hurt Locker var kanskje fjorårets beste overraskelse! Ellers så synes jeg dere har kartlagt de fleste gode filmene fra i fjor!
Glemte å si at District 9 også var kanskje blant de mest positive overraskelsene fra i fjor og en av de desidert beste filmene. Mer original enn Avatar som forteller den samme historien som Den Siste Samurai bare med en annen innpakning med tanke på hvordan historien er lagt opp…
@Trond Grøtteland: Enig i din karakteristikk av Avatar og at District 9 er uendelig mye bedre og er mer betydningsfull enn suppa til Cameron. Følte personlig at Avatar var som en kjedelig versjon av Løvenes Konge med hakket bedre animasjon.
Morsom liste men hvor er De ufrivillige????
Apropos your #1:
Haneke er en spaltet mann m filmatiske, formalistikse fortreffeligheter:) MEN på bunnen av dette mennesket lurer det dessverre fremtredende machochistiske og sadistiske verdier som noen snart må konfrontere Haneke med!
Ærlig talt-.hva slags tematisk / dramaturgisk utvikling snakker vi om fra Funny Games- Pianolærerinnen – Det hvite båndet?
Hvem sin liste snakker du om? Både jeg og Oda har i alle fall De ofrivilliga høyt oppe på våre respektive lister!
Viktig å understreke verdien av å respektere at alle har forskjellig smak.. Forøvrig håper jeg flere kan by på sine topp 5-10 fra fjoråret.
Ang Haneke så har jeg problemer med å se han slik du ser ut til å gjøre, Arild, men det er min mening;)
Mange spennende lister her! Min blir nok noe slik:
1. Das Weisse Band (Michael Haneke)
2. Vals Im Bashir (Ari Folman)
3. Thirst (Chan-wook Park)
4. The Wrestler (Darren Aranofsky)
5. De ofrivilliga (Ruben Östlund)
6. Antichrist (Lars von Trier)
7. Hunger (Steve McQueen)
8. Up (Pete Docter)
9. The Hurt Locker (Kathryn Bigelow)
10. Inglourious Basterds (Quentin Tarantino)
Flott liste! Jeg fikk forferdelig nok aldri sett “Vals med Bashir”, og mistenker at den kunne kommet høyt opp hos meg. Men har den på DVD og skal sprekke den verkebyllen snarlig!
Fint å se at MARTYRS og THE FALL så vidt er på noen av listene.
Kudos til Christian Mongaard som nevner The Fall. Tarsem Singh er en fantastisk regissør og hvilken kreativitet han har!!!?!
På listen min regner jeg ikke filmer med amerikansk 2008 release. Nå som jeg har sett listen til samtlige Montages folk ble jeg litt flau over alle de filmene jeg IKKE har sett på kino i år
01. A Single Man
02. Das Weisse Band
03. District 9
04. The Hurt Locker
05. Avatar
06. Inglourious Basterds
07. Star Trek
08. Jenta som lekte med ilden/ Luftslottet som sprengtes
09. The Hangover
10. Julie & Julia
Fikk veldig lyst til å se Antichrist, Moon, Klassen, I Killed My Mother, Precious, Profeten og Waltz Im Bashir
Virker nesten som dere ikke har med Frost/Nixon ene og alene pga at regissøren er Ron Howard, og han gir for lite “kred”. Uansett, husker den som en veldig god film, helt klart inne på min topp 10 liste over dette året! Moon er nok min nr. 1.
Flere har satt opp Menn som hater kvinner på listen over de ti beste filmene i 2009?
Det er mulig jeg har et dårlig forhold til skandinavisk krim, men filmen var for meg en relativt kalkulert, og ikke spesielt givende filmopplevelse. Lisbeth Salander presenterer ikke noe nytt til sjangeren. For meg blir hun en røff, tatovert yngre utgave av Mrs. Marple. Personlig foretrekker jeg sistnevnte til tross for Salanders opplagte seksuelle ustråling.
Forøvrig har jeg ikke lest en eneste Stieg Larsson bok…
En norsk film vil jeg fremheve som et høydepunkt i 2009, og det er Vegas regissert av Gunnar Vikene. En undervurdert film som fortjente langt mer oppmerksomhet enn en rekke andre norske filmer som kom det året.
Hvis den skal kritiseres for noe så er et det håpløs markedsføring. Hvem var det som fant på ideen å selge den som årets kuleste ungdomsfilm?