Mockumentary (also known as mock documentary) is a genre of film and television in which fictitious events are presented in documentary format; the term can also refer to an individual work within the genre. These productions are often used to analyze or comment on current events and issues by using a fictitious setting, or to parody the documentary form itself.
Wikipedias definisjon av mokumentar.
Paul Kaye er fabelaktig i hovedrollen som Frankie Wilde, superstar DJ, kongen av partyøya Ibiza. Wilde er en fiktiv figur, men reelle bransjepersonligheter som Pete Tong, Carl Cox og Tïesto opptrer som seg selv i It’s All Gone Pete Tong. Det er mye stemning i denne filmen, og alle som noensinne har latt seg animere på et dansegulv med pumpende house i beinmargen vil kunne nikke gjenkjennende til mer enn bare 4-takten. Men først og fremst er It’s All Gone Pete Tong avkledende morsom, og balanserer hårfint mellom hyllest og latterliggjøring av et karikert DJ-liv. Filmen er dessuten ubehagelig virkningsfull i skildringen av hørselstap og narkotika-avhengighet – kokain-monsteret som hjemsøker Frankie er like skremmende som det er komisk, og det hele klarer på merkelig vis å fremstå både som herlig tåpelig, selvironiserende, infantilt og sjelfylt. | MS
Orson Welles er aldri helt klar på hva som er løgn og hva som ekte i F for Fake, noe kanskje tittelen hinter om før man setter seg ned med filmen. Det hele koker ned i en påståelig historie om en kunstforfalsker som visstnok (i det virkelige liv) har kopiert stilen til flere kjente malere og sluppet unna med det, men filmens form gjør at man hele tiden aldri helt vet hva Welles sier er fakta og hva som er rent svada. Welles forteller hele tiden at nå forteller han sannheten, men i de siste minuttene har alt vært løgn, og dette gjør at man opplever en kritisk distanse til filmen – noe man kanskje burde ta med i møte med «ekte» dokumentarer? | SA
Peter Watkins lagde i 1971 filmeksperimentet Punishment Park som må forstås i lys av samtidens revolusjonære omveltninger, især skapt av Vietnam-krigen. I USA børster Richard Nixon støv av en lov som gir myndighetene tilgang til å arrestere aktivister basert på frykt for interne uroligheter. Men når fengslenes kapasitet sprenges, blir uromomentene isteden plassert i Punishment Park. I et varmt ørkenlandskap, uten mat og vann, blir amerikanske hippier jaget av bevæpnet politi i tre døgn. De som kommer unna, vinner friheten. Men er det mulig å unnslippe? Peter Watkins evner å skildre det absurde scenarioet med foruroligende realisme og intimitet, skapt av en dokumentarisk tilnærming med håndholdt kamera tett på amatørskuespillerne. Som sjangereksperiment har Punishment Park beviselig lykkes som kunstnerisk provokasjon, og de manipulerende virkemidlene som ligger til sjangeren utnyttes til fulle. | TJ
Woody Allens Zelig er like banebrytende som den er hylende morsom. Filmen forteller om den menneskelige kameleonen Leonard Zelig, som i 1920-årene blir sentrum for medienes oppmerksomhet gjennom sin evne til å skifte utseende og væremåte i takt med menneskene han omgås. Etter flere år med dialogdrevet nevrosehumor, bekreftet Zelig at Allen fortsatt kunne trylle frem den visuelle komikken fra hans tidligste filmer; scenene der Allen karakteristiske ansikt sminkes til det ugjenkjennelige står som noen av de kosteligste i hele mesterens karriere. Den tekniske utførelsen er briljant. Fotograf Gordon Willis fikk sin første Oscar-nominasjon for sin imponerende manipulasjon av bildene, som til enhver tid gir inntrykk av å være helt autentisk dokumantarmateriale. Dessuten redigeres Zelig inn i en rekke gamle nyhetsklipp, slik at han faktisk står ved siden av flere av de kjente personlighetene han simulerer. En teknisk bragd, som urettferdig nok ofte tilskrives fløtefilmen Forrest Gump. Zelig artikulerer en utpreget postmodernistisk problematikk, der overflaten blir en forsvarsmekanisme for å unnslippe menneskelig dybde, og i så måte er også filmen symptomatisk for flere av Allens klassiske verker (især Annie Hall, Manhattan og The Purple Rose of Cairo) hvor karakterene henfaller til film- og litteraturreferanser når de ikke kan stole på eller forholde seg til virkeligheten. En klok og tvers igjennom vittig film. | LOK
En del av modningsprosessen for norsk film på 00-tallet innebar å omfavne flere filmsjangre, for slik å utvide spennet i filmkulturen. At vi allerede i 2000 skulle få vår aller mest vellykkede mokumentar, om boybandet Boyzvoice, kom uventet på de fleste. Komikerne Espen Eckbo og Henrik Elvestad ledet an som co-regissører, manusforfattere og hovedrolleinnehavere, i denne treffende filmen om et norsk boyband med noe urealistiske forventninger om hva popstjernelivet skal (eller bør) inneholde. Filmen er bygget som en turnédokumentar (kjøpesentersignering, anyone?), med musikkvideoer sydd inn med nok fortellende innhold til å fungere som musikalsekvenser. Arven fra This is Spinal Tap kan føles i Eckbo og Elvestads sans for den litt skjeve, underlige humoren som oftere ligger i karakter-øyeblikk enn i morsomme replikker. 1990-tallets boybandkultur får en smekk av filmens dype ironi, som særlig blir synlig i Boyzvoice-sangene – som er sjokkerende fengende, men samtidig innholdsmessig fullstendig idiotiske («We Are the Playmo-Men» ble riktignok en ekte hit i Norge, som en slags herlig poengtering av ironien.). Dessverre har Get Ready to be Boyzvoiced ikke fått særlig anerkjennelse her hjemme i årene som har gått siden 2000, men filmens kultpotensiale er godt befestet og norske studenter i Australia har etter sigende sørget for at filmen oppnådde uventet popularitet der, av alle steder. Popkultur er i sannhet grenseløs. | KF
6Borat: Cultural Learnings Of America For Make Benefit Glorious Nation Of Kazakhstan
Populærkulturen skulle aldri bli helt det samme etter Borat. Sacha Baron Cohens komiske figur Borat Sagdiyev, en karismatisk kazakstansk tv-personlighet, dukket først opp i det britiske TV-showet Da Ali G Show. Men Borat ble et verdensomspennende fenomen da hans egen kinofilm, regissert av Larry Charles, ble en gigantisk kinosuksess høsten 2006. I filmen setter journalisten Borat seg fore å lage en dokumentarfilm om «the greatest country in the world» – USA. Han legger ut på reisen med et kamerateam på slep, og resultatet er en hysterisk blanding av Baron Cohens iscenesettelse og de uvitende amerikanske personene han støter på underveis. Fordommer, kulturforskjeller og ignoranse kolliderer i en opera av fornærmende innhold som gjør kinofilmen Borat til en ustyrtelig morsom film, der mye av humoren også er ufrivillig – gjennom en ubetalelig serie av forferdelig flaue situasjoner Sagdiyev havner i. Borats sjargong og dårlige engelsk entret populærkulturen for alvor med denne filmen, og mokumentarsjangerens potensiale for stor komikk ble nok en gang bevist. | KM
Romvesenene kommer. Det er en million av dem, og de er svake, utsultete, og trenger hjelp. Hva gjør vi? Vi stuer de unna i en tungt bevoktet flyktningeleir, og setter straks i gang med å segregere samfunnet mens vi prøver å finne den mest effektive måten å bli kvitt «problemet» på. Handlingen i District 9 er satt til Johannesburg i Sør-Afrika, og tatt opp på location i Soweto; en ekstremt fattig bydel med slum og boliger bygget for svarte arbeidere under apartheid-regimet. Filmen er utilslørt og direkte i sine analogier, og klasker seg stolt på brystet som sosiologisk satire. Men i likhet med sin artsfrende og formmessige forløper Starship Troopers, tar den seg selv aldri egentlig på alvor som d/mokumentar. Intervjuer, reportasjeinnslag og andre dokumentariske teknikker utgjør riktignok en viktig del av filmen, men samtidig nøler ikke regissør Neill Blomkamp med å svitsje over i full fiksjonsmodus, rik på action, fattig på dialog og generøs med klassiske spenningsfilmgrep. Heldigvis er District 9 like underholdende og cinematisk leken som den er underfundig og stikkende. | MS
Da jeg for første gang så denne filmen, havnet jeg midt i filmen og jeg satt hele tiden å tenkte på hvilket band dette var. Følte på den tiden at jeg hadde god kontroll på musikkgenrer fra 1960- til 1970-tallet, men dette bandet hadde tydeligvis gått glatt under min radar. Formmessig ble jeg lurt trill rundt av det dokumentarisk uttrykket jeg hadde vent meg til, men historien som ble fortalt hang ikke helt på greip. Absurde platetitler (Intravenus de Milo), hendelser (trommeslagere som stadig eksploderer) og merkelige utsagn («you can’t dust for vomit») gjorde at filmen virket ekstremt usannsynlig, men dette var jo tross alt en dokumentar! | SA
Det ligger i denne sjangerens natur at dens fremste oppgave er å lure deg som tilskuer. I så fall lykkes Peter Jackson til gangs da hans Forgotten Silver hadde premiere på newzealandsk tv 28. oktober 1995. Med en kombinasjon av en gjennomført historie av de spektakulære, fullstendig troverdig arkivmateriale og intervjuer med kjente og ukjente personligheter, greier Jackson og co-regissør Costa Botes å få oss til å tro helt og holdent på historien om filmpionéeren Colin McKenzie. At filmen skapte kontroverser hos hjemmepublikummet bør også nevnes, der mange ble kraftig fornærmet over å ha blitt lurt trill rundt. I ettertid er det allikevel filmens kritiske holdning til Hollywood og studiosystemet som hever den opp til klassikerstatus – en film av de sjeldne! | ESS
Peter Watkins’ eksplosive atomkrigskildring The War Game skapte ikke bare kontroverser innad i BBC da den ble laget i 1963, men gikk også raskt inn i dokumentarfilmhistorien som et enestående verk, i sjangeren som etterhvert har blitt kjent som mokumentar. Watkins hadde blandet drama og dokumentar i sin første film Culloden, og i The War Game tok han stilen enda et hakk videre. Med effektfull bruk av en nyhetsmagasinform som inkluderte øyenvitneskildringer, nyhetsmontasjer og dramatiske sekvenser der kameraet var «til stede» i katastrofen, som skapte Watkins en fullstendig troverdig film om hvordan et atombombeangrep fra Sovjetunionen ville ha utartet seg i Storbritannia. Filmen skremte sjefen i BBC såpass at den ikke ble vist da den var ferdig. Først etter flere års hardt arbeid fikk Watkins filmen satt opp på noen få kinoer, som så ledet til Venezia-deltagelse og til slutt en Oscar for beste dokumentar. Imponerende, når hele filmen er en fiksjon om noe som kunne vært skremmende virkelig. | KM
Voldsfilm var gjenstand for heftig debatt gjennom hele 1990-tallet, og ingen hadde et bedre innlegg enn trekløveret Belvaux, Bonzel & Poelvoordes lavbudsjettsmokumentar. Kanskje ikke rart, for sjelden har vel en satire sittet bedre enn i seriemorderen Bens harselas med et naivt og spenningssøkende kamerateam. Trass i realistisk skuespill (flere av skuespillerne var intetantende om hva dette egentlig skulle bli), et røft billedspråk og tilsynelatende tilfeldig handlingsforløp, er dette allikevel aldri særlig troverdig som sann historie. Det kan umulig ha vært meningen heller, så karikert er det hele tross alt. Men det er derimot ustyrtelig morsomt, bitende sarkastisk og treffende i alle sine sleivspark – og etter vår oppfatning; tidenes beste mokumentar. | ESS
Denne kåringen har tidligere stått på trykk i Filmtidsskriftet Z, nr. 2/2010.