upperdogs-problem

Omtale

Upperdogs problem

Sara Johnsen gjorde et betydelig gjennombrudd med Vinterkyss, som ble overøst av lovord fra kritikerne, men som ved flere gjennomsyn har mistet litt kraft. Filmen er for konstruert til å være troverdig, og kanskje vel enkel i skildringen av en sorgprosess. Like fullt er det en rimelig engasjerende og svært velspilt film – en lovende debut. Med kinoaktuelle Upperdog virker de kunstneriske ambisjonene mye større, med et karaktergalleri som hver og en representerer ulike symptomer på det norske samfunnet. Med en flettverksstruktur som dessverre begynner å bli nokså velkjent, skal skjebnene knyttes sammen til et forsøksvis slag i magen.

Etter min mening mislykkes Sara Johnsen med disse ambisjonene. Mest av alt fordi Upperdog fremstår som en usedvanlig feig film, der man på forhånd har forsøkt å være subtil med et materiale som dypest sett er så banalt at man burde ha turt å være litt plump – og tør jeg si det – ærlig. Etter en lovende start anullerer Upperdog alle muligheter til å være relevant eller viktig ved å ironisere og tulle til alt for mange sentrale scener, slik at vårt emosjonelle bånd klippes av i vevingsprosessen. Adopsjonsproblematikken kunne vært både interessant og gripende om formidlingen hadde vært mindre polert og mer dyptpløyende.

I stedet får jeg den vemmelige fornemmelsen av et politisk korrekt produkt fra kaffe latte-generasjonen. Hvordan kan disse historiene føres sammen på en fiffig måte? Har vi en kul deus ex machina som samtidig virker subtil? Riktignok unngår filmen å være like håpløst organisert som katastrofeverket Lønsj, men skjærer man ned til beinet, slik at det gjør virkelig vondt, er dessverre ikke Upperdog stort bedre.

Upperdog2

Først og fremst merkes fraværet av renhet, som eksempelvis fantes i Lukas Moodyssons tilsvarende ambisiøse Mammut, som møtte flere kjølige skuldre fra Norges kritikerkorps. Moodyssons film er ujevn, men han er langt mindre interessert i å lage en god film enn Johnsen, og fremstår derfor også som mer klarsynt og kraftfull. Det er noe skoleaktig over Upperdog.

Eksempelvis føles Afghanistan-aspektet ekstremt påklistret og enkelt. En ung mann som traumatiseres av en fryktelig hendelse, der han sikter maskingeværet mot to barn, har et behov for nyansering og forståelse, etter å ha blitt hengt ut av kyniske massemedia. Men traumene hans blir utelukkende brukt som en narrativ strategi – hentet rett ut fra en manusoppskrift – slik at vi skal sympatisere med hans traurige og mistilpassede fremferd. Problemet er at jeg aldri kommer under huden hans; de retorisk plasserte flashbackene oppleves som altfor enkle til at jeg kan kjøpe dem. Her blottlegges også en frykt for å gripe tak i sakens kjerne; kan et så ungt menneske håndtere den vanskelige rollen han har blitt tildelt og opplært til å spille? Kan gjenforeningen med samfunnet være håndterlig på noen som helst måte?

Her nærmer Johnsen seg en berettiget og velformulert kommentar, men den blir ikke tilstrekkelig interessant. Det hele ender med en ekstremt konstruert erkjennelseskatharsis på en bakgårdstrapp med en moderlig asiatisk jente som har skapt kjærlighet ved første blikk. Der Moodysson på hjerteskjærende og riktignok overtydelig vis belyser vestens overgrep på den øvrige verden, reduserer Johnsen fortellingen til å handle om erfaringens salte tårer, med påfølgende beroligelse. Smerten er fraværende, ettersom filmen later til å nøye seg med å vekke våre sympatier for guttens ønske om normalitet og anerkjennelse.

Susanne Biers Brødre tar opp mye av den samme tematikken, med en såpeaktig tilnærming som er problematisk og en tanke provoserende. Likevel er filmen ekstremt effektiv. Å kritisere Upperdogs forsøksvis mer sobre tilnærming kan sikkert oppfattes som urimelig, men når man omfavner så vanskelig problematikk er utfordringen å være enten interessant eller gripende, og for meg klarer ikke Johnsen noen av delene.

upperdog3

Upperdog

Den nye norske filmen svever på en bølge av ofte urimelig anerkjennelse, og hvert minste forsøk på å bryte med den klassiske filmfortellingen applauderes som radikalt eller spennende. Dog er det påfallende hvor ofte disse filmene ikke tåler sammenligning med lignende utelandske verk. Å snakke om en potensiell Oscar-nominasjon til Upperdog er helt merkelig – til dét forsvinner filmen for mye mellom de to stolene den forsøker å balansere mellom. Som film er Upperdog både vellaget og enkel å anerkjenne, og i norsk kontekt er det naturlig å lese den som et friskt pust, men vurdert som kunst er den rett og slett ganske dårlig. Man kan ikke velge å være subtil – formen må tilpasses innholdet, og i så måte virker det som om Upperdog er basert på en rekke kompromisser. Filmen vil behage og ikke støte, men blir da også forgjengelig i det større bildet.

Jeg har stor tro på Sara Johnsen som filmskaper, men i fremtiden bør hun kanskje unngå å forsøke seg på liksom-komplisert formidling av overflatisk berørt tematikk. Hun behersker både skuespillerinstruksjon og dialog godt, og vil kanskje være tjent med å rendyrke disse egenskapene fremfor å eksperimentere med fortellertekniske grep.

Jeg hadde store forventninger til Upperdog, og anbefaler alle å se den, men skuffes av at filmen mest av alt fungerer som en bekreftelse på Johnsens talent, i stedet for å strekke seg mot større visjoner som vi fortsatt ser lite til i norsk film. Upperdog er mer fortrengende enn den er utløsende, og lukter viktig uten å smake det.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 27 kommentarer

  1. Det var en hard slakt, men du har begrunnet godt hvorfor. Rettferdig og ypperlig filmkritikk. Får faktisk lyst til å se den selv (noe som kanskje burde være et kvalitetsstempel for filmkritikere?).

    Dagbladet flesket til med å omtale nakenscener og det akk så nødvendige handlingsreferatet (bildet på videoen oppsummerer Dagbladet på en prikk).

  2. Jon Erik sier:

    Sara Jonsen er ikke den eneste norske regissøren som går i fellen og ikke gå langt nok inn i den tematikken som skal formidles. Faktisk er dette hovedproblemet med 99 prosent av de filmene som blir laget i dette landet. Personlig tror jeg også det er grunnen til at filmene i liten grad blir sett når de krysser grensene til våre naboer i Sverige og Danmark. Da filmkrønikan ga sin kritikk av Buddy for noen år siden låt det mer eller mindre som følger

    ”Filmen er et lite spennende publikumsfrieri med tilløp til ganske dårlige rolleprestasjoner”.

    De norske kritikerne kunne ikke komme med nok superlativer. En klarte til og med å skrive ”ENDELIG” som innledningen på en kritikk som opphøyde produksjonen til noe som neppe kunne være laget av mennesker.

    Hvis man tar filmen til nærmere ettersyn er det påfallende hvor lik den er Ben Stillers debut, Reality Bites. Dette er blandet med noen nøkkelscener fra Hemmelig Beundrer og selvsagt krydret med en liten dose Jackass som hadde sitt høydepunkt på den tiden filmen ble laget.

    I så måte vil jeg si at den norske filmen har modnet mer enn bare en smule siden 2003 og Jonsen er tross alt ikke bare ute etter å plagiere amerikansk populærfilm fra 90 tallet, men å kle av seg tørr hun heller ikke. Det jeg lurer på er hvor dette problemet faktisk starter?

    Er det slik at ideen har all den kontroversen som kreves for å lage en film som virkelig sitter, men i jakten på finans forsvinner styrken i prosjektet?

    Er det produsentenes frykt for å bomme som gjør at de alltid trenger sterke bånd til noe de har sett før?
    (personlig grøsser jeg av begrepet som brukes en del i norsk film “dette begynner å ligne på noe”).

    Er det konsulentens jakt etter den korrekte dramaturgien som til slutt flater ut noen som faktisk kunne blitt til noe.

    Eller blir det ganske enkelt for mange som skal bli enige?

  3. Mikkel sier:

    “Sara Johnsen gjorde et betydelig gjennombrudd med Vinterkyss, som ble overøst av lovord fra kritikerne i sin samtid, men som ved gjentatte gjennomsyn har mistet litt kraft; den er hakket for konstruert til å være troverdig, og kanskje vel enkel i skildringen av en sorgprosess.”

    Enig. Nettopp derfor tok jeg aldri filmen på alvor, selv ved første gjennomsyn oppfattet jeg filmen som et oppkok. En kunstig konstruksjon, og ikke en konstruksjon det var mulig å la seg fascinere av.

  4. Paal Harald sier:

    Endelig en som synes at lønsj var dårlig! Stå på Lars Ole, bra artikkel:)

  5. Inntrykket jeg egentlig sitter igjen med etter å ha lest dette, er at Upperdog ikke er god nok fordi den ikke er ambisiøs nok. Det må man jo få lov til å mene, men for egen del er Upperdogs klare, moderate intensjoner å foretrekke fremfor Mammuts ambisiøse grums. Hva var det egentlig Moodysson forsøkte å si? Jeg vet fortsatt ikke, rent utover at hjemme, alt i alt, er best.

    Ellers synes jeg egentlig at vurdering av norsk film er mest interessant når den er utført et godt stykke utenfor Skandinavia. Den hjemlige kritikken er i stor grad preget av motpoler – overpositiv vurdering, og de som strever for mye med å kompensere i motsatt retning. Svenskene og danskenes kritikk er i for stor grad preget av fordommer. Mer interessant da, å lese hva folk ellers i verden, langt fra jantelov og naboskap, mener.

    Buddy vant forøvrig publikumsprisen på Montage-gjengens favorittfestival.

  6. Helt enig!

    Filmen er elendig. Har skrevet en liten snutt om det her:

    http://www.minerva.as/?p=6651

  7. Jeg må si meg uenig.

    For det første, folk vil stadig si at flettestrukturen (som man velger å kalle den her) (nå) er velkjent. Personlig opplever jeg det som en fortellerteknikk heller enn noe som er ment å være et originalt grep, det kan være det er fordi jeg er for ung til å ha blitt blown away da man så det i Short cuts, men jeg syns vi kan akseptere det som en etablert måte å fortelle historier på, gitt at det passer til historien man skal fortelle.

    Videre kritiserer du enkelheten sorgprosessen behandles med. Jeg syns det er noe grunnleggende norsk i hvordan karakterene forholder seg til sorg. Med det mener jeg at en del av de voldsomme følelsesskildringene vi gjerne ser i film fra utlandet ville vært fremmed i en norsk kontekst. Ikke fordi vi ikke opplever sorg, men fordi måten man forholder seg til det er annerledes i vår kultur, og ikke universell. Når vi møter den tidligere soldaten har han allerede vært igjennom en lang prosess med saken, vi møter han i et ganske sent stadium, og jeg syns hans måte og forholde seg til det virker troverdig.

    Adopsjonsproblematikken er kanskje ikke utviklet ultimalt, men jeg opplevde at filmen nyanserer på et vis som gjør den tilgjengelig. Axels redsel for å bli forlatt er tilstedeværende som en effekt av det som har skjedd han, hans søster som beskyttet han da, og som har valgt å beskytte han i ettertid med å la han være i fred. At de ikke har noe å snakke om når de møtes fordi de rett og slett har mistet det som var felles mellom dem, men likevel har et ønske om å nå hverandre på nytt.

    Norsk film får kanskje kritikk som den “kunstnerisk” eller teknisk ikke fortjener, men jeg syns det er rimelig gitt at det er kun norsk film som kan si så mye aktuelt om norsk samfunn. Dagsavisenes filmomtaler fungerer som brukerveiledning for et norsk kinopublikum som vil ha nytte av å se filmer som problematiserer vårt eget samfunn. Det er litt som å lese norsk samtidslitteratur, det er litteratur som ikke alltid er mesterverk, men som er viktig for vår selvforståelse. Jeg mener det er riktig å ha fora for å diskutere kunstneriske aspekt med norsk film, spesielt for å kunne gi rom for filmkritikk norske filmskapere kan ha glede av. Sånn sett syns jeg det er en konstruktiv anmeldelse, men jeg mener at den også er litt feilaktig, spesielt i sammenligning med makkverket Lønsj som ikke ga noe til noe som helst.

  8. vaarloek sier:

    kristian meisingset: jeg må si jeg finner det litt merkelig at du på den ene siden sier filmen er underholdende og at både lo, gledet deg, deltok i tristessene og ble fortvilet, men på den andre siden at den er dårlig, til og med “elendig”. å påstå at Upperdog er et mesterverk som kommer til å stå som en bauta i filmhistorien er kanskje å ta det litt langt, men det gjør den ikke dårlig av den grunn.

    julie brannfjell: enig.

  9. vaarloek: Relevant innvending. Hvis det holder at en film er underholdende på en slik relativt overflatisk måte så er den kanskje bra… Spørsmålet er om kriteriene må være mer krevende… Og da synes jeg ikke den innfrir.

  10. vaarloek sier:

    jeg kan også la meg underholdes av film jeg på sett og vis synes er dårlig. jeg mener, Pearl Harbour fikk meg til å grine, men det er fordi den driver pur følelelsmessig maipulasjon som jeg alltid faller for (i alle fall da jeg var hva, femten?). jeg hadde store forventninger til Upperdog, sia “alle” sa den var så fantastisk bra. når jeg selv går ut og føler at den var nettopp det, så når den opp for min del. skjønt, etter å ha sovet på det og tenkt litt på det er jeg litt enig i at den beveger seg mer i et mellomsjiktet der den ikke når helt til bunns eller helt til topps. det er gjerne derfor den ikke er et mesterverk, men jeg syns heller ikke den er “overflatisk”. hadde jeg vært en terningtrillende kritiker hadde jeg nok endt på en femmer. men det er jeg ikke. kanskje heldigvis? :P

  11. vegard v sier:

    anmeldelsen kunne med fordel hatt en byline.

  12. Mener du Montages sin anmeldelse? Byline finner du helt øverst til venstre, til og med med bilde av Lars Ole Kristiansen.

  13. Sist fredag gikk jeg raskt langs den folketomme sentrumsgaten som leder til Lillehammer kino for å nå første visningen av «Upperdog», ikledd en lang grønn regnfrakk (som nesten gjorde slagstøvlene overflødige). Jeg visste at jeg skulle se den første høstfilmen i 2009. Meny: Kaffe, M og Solo (i den rekkefølgen). En seterad full av medstudenter. Ny norsk film. Fanfare, tittel – go!

    Det er oppløftende å se at Lars Oles artikkel om «Upperdog» har ledet til en meningsutveksling om filmen. Altfor ofte serveres vi norske filmer som har mer enn nok med å forsøke å få til øyeblikkets tilfredsstillelse, uten å ha omtanke for at publikum ønsker en film som varer forbi rulleteksten. «Upperdog» er i mine øyne en film som er verdt å snakke om etterpå, kanskje langt mer enn mange andre filmer lansert på kino de siste månedene. Så har også denne første uken vært preget av, i min umiddelbare nærhet, mange innholdsrike samtaler fremprovosert av «Upperdog». Men jeg er dypt uenig med Lars Ole, som i slutten av saken konkluderer med at det er blitt en fortrengende film som ikke smaker noe. Ikke bare smakte den, jeg fikk et næringsrikt måltid. Jeg så en film som åpent og direkte var det den var, og ingenting galt i å være elegant husmannskost, om det er det man er.

    Viktigst av alt: «Upperdog» fikk meg til å føle noe, og det er ikke noe som skjer med letthet. Min emosjonelle tilstedeværelse varte fra begynnelse til slutt. Hva mer kan man kreve? Jeg ble engasjert i hver av de fire hovedpersonene, og miljøene de befant seg i opplevde jeg som troverdige. Istedenfor bare å berette et overfladisk forløp, som ofte er mer enn vanskelig nok, inviterte filmen meg inn til å oppdage medfortellende elementer i hele det detaljrike universet – som både var realistisk og tydelig definert som sitt eget. Den tredde ingenting nedover meg. Det lå en intelligent forteller bak (de riktignok noe banale) karakterene, som viste meg et av deres minner når jeg behøvde det og lot et bilde vare for meg når jeg ønsket å bli ved det.

    Når lillebroren med på elgjakt i et kort glimt viser at han har lånt brorens militærstøvler kjenner jeg det. Han vet at han kommer til å få gnagsår. Men han får være broren sin, om enn bare litt. Når Axel ikke husker en gammel familievenn i selskapet, og de bukker og neier til “Hurra for deg” så vet jeg hva slags familie han har vokst opp i. Når adoptivsøsknene endelig setter seg ned sammen forstår jeg så inderlig godt hvorfor de ikke klarer å snakke. Da jeg gjennomførte vernepliktstjenesten i Forsvaret traff jeg jevnaldrende gutter som jeg for første gang på mange år møtte igjen, i filmens Per. At «Upperdog» har lykkes i å gå inn i en for lite behandlet tematikk i Afghanistan-bihistorien bevises gjennom at mange beskriver filmens scener som «fra Irak-krigen» (!) og ikke minst ved at norske soldater i Aftenposten i dag benytter «Upperdog» til å be om ny debatt om norske soldaters tilstedeværelse i Afghanistan.

    Jeg er på mange måter enig med Julie Brannfjell, særlig i første avsnitt ovenfor. Flettverkstrukturen falt seg helt naturlig i «Upperdog», og tiltrakk seg ikke min oppmerksomhet i kraft av å være flettverkstruktur. Det var filmens fortellergrep, og det gled i ett med helheten. Uten å ha sett «Mammut» er jeg også enig med Geir Friestad i at «Upperdogs klare, moderate intensjoner» er nok. Hadde filmen villet mer enn det den sier, kunne jeg høyst sannsynlig falt av. (Takk, takk og takk for at denne filmen ikke handler om Verden Vi Lever i.) Samtidig ser jeg godt at når Lars Ole først ikke lot seg fenge av Sara Johnsens film, så er den nok ganske mye mer flink og elegant enn det kjernen egentlig består av. Men altså, ved å engasjere meg fra første øyeblikk grep filmen meg. Og der er jeg nå, og hvis jeg bare har lyst til å si «Hei» til Yanne og Per, så er jeg tilfreds med det.

    Ved neste gjennomsyn (slik tilfellet var med «Vinterkyss») kan det hende jeg blir mindre revet med, hvem vet? Da kan filmen gjenoppstå som et nytt måltid.

  14. Jeg så Upperdog på filmfestivalen i Haugesund og gik glad og opløftet ud af biografen.

    Jeg synes, at Sara Johnsen får det svære til at se så let og ubesværet ud. Det er nemt at glemme, hvor vanskeligt det kan være at få denne slags multiplotfilm til at virke efter hensigten.

    Jeg lod mig i hvert fald rive med og fortabte mig i personerne og deres hverdag og lagde undervejs ikke mærke til mekanikken bag, hvilket jeg f.eks. gjorde, da jeg så Paul Haggis’ Crash, der er et eksempel på, hvor skematisk det kan blive, når alle brikkerne skal lægges efter et nøje planlagt puslespil. Eller Mammut, hvor alting også passer for godt sammen, og intentionerne er så korrekte og velmente, at man hurtigt får nok.

    Set fra Danmark af én, som har set en del nyere norske film, føjer Upperdog sig fint ind i den yngre generation af filmskaberes tradition for både personlige og samfundskritiske, humanistiske og humoristiske film, som også tæller Sønner, Kunsten at tænke negativt, Reprise, Mannen som elsket Yngve, Den brysomme mannen, Nord, Uno, O Horten og flere andre.

    I har meget at være stolte af i norsk film – synes jeg altså – ikke mindst Sara Johnsen og Upperdog.

  15. Erik Richter Strand sier:

    Takk for en veldig god anmeldelse. Uavhengig av hva man synes om Upperdog – jeg likte den godt – så retter du søkelyset mot noe som er symptomatisk for de fleste moderne norske filmer. Mangelen på baller, eller mangelen på evne til å gjennomføre kompromissløse ambisjoner. Upperdog har mange sterke sider, noen situasjoner er briljant håndtert og berører meg. Men likevel kjenner jeg meg igjen i flere av dine innvendiger, best oppsummert i det du beskriver som “fraværet av renhet”. Ryggmargen i en dramafilm. Den ene sterke historien som ikke har blitt fortalt før og som ikke ligner på noe annet. Dette er skitvanskelig å få til – å unngå å feige ut, ikke inngå kompromisser med seg selv, men klare å overtale pengefolk (og seg selv når tvilen kommer snikende) om at historien man jobber med har kraft i seg til å tåle å ikke bli pyntet på eller sminket. Ikke veiet opp med sidehistorier som speiler eller kommenterer. Som ikke sikter mot ALLE, men får lov til å være stygg hvis den må det, kanskje den blir best slik, utilgjengelig for noen, til og med støtende. Som en unge med Tourettes eller ADHD, plagsom men alltid autentisk, alltid dønn ærlig. I møtet med norsk filmfinansiering, politisk korrekthet, norsk films mindreverdighetskompleks og ønske om internasjonal anerkjennelse, alles ønske om publikum, tvil om egen visjon, vår svakhet for smiger og redsel for å ikke få jobbe mer, samt flinkis-spøkelset som bor i magen til alle oss Lillehammer-studenter. Huff. Det er ikke lett. Men Upperdog er ikke det verste eksempelet. Noen scener vil jeg huske lenge.

  16. Definér flinkis-spøkelset, Erik – for oss ikke-Lillehammer-studenter er det nemlig ikke helt lett å forstå hva det skal bety. Vi liker jo alle å føle oss flinke.

  17. Erik Richter Strand sier:

    Tja, vanskelig å definere, kanskje også tullete å generalisere. Men skolen, i hvert fall da jeg gikk der, fokuserer sterkt på klassiske dramaturgimodeller og tydelighet. Ingen skal forvirres, og alt skal kunne forsvares med “den gode histories logikk”. Man jobber med en plot-struktur hvor karakterene skal være gjenkjennelige og lette å identifisere seg med, og deres handlinger fører til konsekvenser i neste scene, og slik går det til alt – alle karakter og bikarakterer, alle plotlinjer og tempo/fremdrifts-kurver – peker mot det som blir en “tilfredsstillende” slutt, hvor alt er pent snørt sammen. Så og si samtlige eksamensfilmer jeg har sett følger en slik oppskrift, med unntak av de mindre vellykkede hvor ett eller annet har gått galt, og som ofte derfor blir minst like interessante som de resterende. Det er ingenting galt med å lære seg å lage film på denne måten, det blir jo ofte bra film av det, som både lukter, smaker og ser ut som kvalitet og bærer bud om talent, men det kan fort bli litt “flinkt” og i bunn og grunn forglemmelig, synes jeg.

    For øvrig tror jeg at det at vi alle liker å føle oss flinke er et stort problem.

  18. Jeg tror du treffer spiker’n på hodet med den oppsummeringen, Erik – men kanskje handler ikke dette bare om filmskolen på Lillehammer, men om bransjens fokus på dette sett under ett. Kanskje har filmskolen i sterkere grad enn mange ser, bidratt til å endre fokuset i norsk film, kanskje har sågar produsentenes noe overdrevne maktposisjon også sitt opphav her? Uansett er det på tide at vi også her hjemme åpner for større eksperimentering, både narrativt og visuelt – det er jo minst like tafatt på sistnevnte område.

    At alle liker å føle seg flinke er selvsagt en utfordring, men problemet er vel snarere mangelen på selvtillit hva angår å virkelig tørre å utfordre publikum?

  19. Erik Richter Strand sier:

    Vi er enige, jeg tror absolutt ikke dette skyldes filmskolen, men snarere vår nasjonale filmidentitet og konvensjonelle forventninger om hva film “skal være”. Alle nye norske filmer møtes med en umiddelbar mental knebøy/knee jerk-reaction hvor man sammenligner det man nettopp har sett med det man har sett fra andre land (eller tidligere norske filmer). Kvaliteten måles mot et annet produkt – noe som allerede har blitt laget – og vurderes dermed etter i hvor stor grad den “ligner” eller oppfyller de samme suksesskriteriene. Enhver historie verdt å fortelle på film bør ha unike trekk ved seg. Verden (og filmen) går bare fremover hvis vi utfordrer det vi allerede har/vet/liker/kan.

  20. Tonje Skar Reiersen sier:

    Karsten: Jeg blei ikke skuffa ved andregangsmøtet med Upperdog. Filmen berørte meg minst like sterkt som første gang, og det jeg oppdaget av skjønnhetsfeil blei oppveid av nye finstemte detaljoppdagelser. Jeg kjenner at jeg ikke gidder å gå inn i en lang debatt om hvorvidt fortellerstrukturen fungerer eller ei (selvom jeg selv mener det flyter imponerende elegant), men vil understreke hvor lenge karakterene har fulgt meg siden. Jeg lever og føler med dem. Slike følelser får jeg sjeldnere og sjeldere av fiksjonsfilm og oftere og oftere av TV-serier på dvd. Og her ligger, spør du meg, Sara Johnsens største begavelse.

  21. Eric Vogel sier:

    Mange gode innlegg her, takk alle. Gleder meg til å se filmen snart.

  22. Raino sommer sier:

    synes upperdog var kjempebra helt fram til slutten. filmen føltes rett og slett ikke ferdig, som om regissøren gikk lei, og bestemte seg bare for å avslutte hele greia i løpet av 3 scener.

  23. 1 time og 35 min :)

  24. dette var da en helt fjern film! hvorfor i all verden har den blitt hyllet opp og i mente? fordi den er norsk? fordi det er en kvinnelig regissør? nei, grøss og gru.

    det var noen deler som fungerte innimellom, men stort sett lå jeg og den andre norske jenta jeg så den sammen med og vrei oss i flauhet og vemmelse.

    to personer skal ha skryt for skuespilleri dog. han som spilte soldat og hun som spilte polsk hushjelp. de to var vel det beste med filmen, men de kunne ikke redde den allikevel. til det var det en altfor grunn og teit historie.

    kleineste øyeblikk: når den asiatiske jenta står i kjøkkenet og forteller om et eller annet trist, og de legger på supertrist pianomusikk for å understreke hvor trist alt er! den scenen er desverre kun latterfremkallende.

    en flott “slakt”, lars ole. jeg kunne ikke vært mer enig.

  25. Erik Vågnes sier:

    Fikk endelig sett denne, og jeg er veldig enig med Lars Ole. Spesielt dette: “Filmen vil behage og ikke støte, men blir da også forgjengelig i det større bildet”.

    Noe jeg ikke skjønner er hvorfor Sarah Johnsen velger å la de snakke så mye engelsk, eller å bruke engelsk overhodet. Det skaper distanse, man blir irritert over den dårlige engelsken, skuespillerene virker ikke som de klarer å virke oppriktige når de snakker engelsk.

    Jeg mener filmen hadde vært mye bedre hadde den fokusert mer på den hjemvendte soldaten; vi fikk veldig lite å bygge videre på og dessverre fører det til likegyldighet. Når det er sagt er jo Sarah Johnsen utvilsomt et talent som forhåpentligvis får lage mange flere filmer, for der er jo potensiale her og etter intervjuene å dømme er hun en ganske oppegående person. Kanskje å fjerne seg fra den moderne franske filmestetikken kunne vært en ide; prøve å forme seg en litt egen stil etterhvert.

  26. Jeg er enig med det du skriver. Hurra! Du skriver forresten veldig bra og frodig.

  27. Michael Wynn sier:

    Hva er dette for en slakt av en av mine norske favorittfilmer? Å snakke om Oscar blir kanskje litt mye, men det er en god norsk film- også sammenlignet med tilsvarende filmer fra Hollywood. Sarah Johnsen viste at hun kan. Det er god film, men det virker som om du forventer at hun skal produsere et mesterverk på linje med Mona Lisa. Det er en urimelig kritikk, mener jeg.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>